Annonse
09:44 - 05. juli 2019

Krysspress i sjøkanten

Med Ellen de Vibe som byplansjef, har Oslo endelig vendt seg mot fjorden. Mens politikere, utbyggere og beboere har fremmet sine ofte motstridende interesser, har hun stort sett fått viljen sin. På veien ut får hun hard kritikk for lederstilen.

Revisjon: Ellen de Vibe tar ofte bilder av siktlinjer og byrom med mobilen. Her på toppen av boligfeltet Munch Brygge i Bjørvika, med kameralinsen rettet mot det nye Munchmuseet.
Annonse

Slik gikk det til da hovedstaden skiltes fra havet: Da slottet ble bygget, het kongen Karl Johan og var fastboende i Sverige. For å inspisere sitt folk kom han ridende fra øst. Norges paradegate måtte være slik at Kongen kunne ri rett inn i den på vei til slottet, tenkte slottsarkitekten Hans Ditlev Frantz Linstow, og la Karl Johans gate i en rett linje mot svenskegrensen. Dermed ble byen liggende henslengt i en keitete positur, med ryggraden parallelt med havnen (som dessverre befant seg der havet var, i sør), og fjeset vendt vekk. Hadde vi ikke hatt det mer behagelig med danskene?

Senere kom det både jernbane, fraktskip og motorvei som levnet liten tvil om hvilke kroppsdeler byen blottet for sjøen. Verst var det ved sentralbanestasjonen, hvor de ankomne fikk se alt annet enn den glitrende fjorden da de gikk av toget. «Fins der nogen annen by av betydning, som gir den tilreisende et så nedstemmende første inntrykk», spurte daværende reguleringssjef i Oslo Harald Hals i 1933, i boken Byen lever. Drømmen om en storstad: «Hovedstaden mottar sin gjest i bakgården og fører ham op kjøkkentrappen.» Året etter skrev journalistnestor Carl Just i Morgenbladet om Oslos «besynderlige separasjonsforhold» til sin egen havn: «Det har bare bestått en rent forretningsmessig kontakt, som mellom separerte ektefeller.»

Havet trer frem. Nesten nitti år senere, i mai i år: Ellen de Vibe, direktør i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune, står på en balkong i det splitter nye boligfeltet Munch Brygge i Bjørvika. Balkongen krager ut av bygningen i det søndre hjørnet, hvor sikten er uhindret av vegger eller søyler. Solen skinner på hvite seil i Oslofjorden. Riktignok står den triste muskelbunten som er det nye Munchmuseet og henger med hodet rett til venstre, men det balanseres av at man til høyre ser rakt inn i noen store speilsaler på baksiden av Operaens øverste plan, hvor en gruppe ballettdansere flyr frem og tilbake og øver: Arabesque-er, piruetter, tutu og det hele. Det føles som å få se en hemmelighet.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Mer fra Portalen

ARGUMENTHvor kommer vi fra og hvor ulike har vi blitt?

Fikk hederspris, nå foreslår Filminstituttet å kutte støtten til utgivelser.

MONTAGES: En trettifem minutter lang reklame for et italienske motehus.

TDFN: Jeg er legestudent. Jeg vil kjempe mot vår største fiende: døden.

NORSK SHAKESPEARETIDSSKRIFT: Scenekunst i vår antropocene tid.