Annonse
00:00 - 08. februar 2019

«Hovedgrunnen til at jeg ikke ønsker å donere til Nasjonalmuseet, er at jeg blir kritisert.»

Kunstsamlingen til Stein Erik Hagen blir «overhodet ikke» en gave til den norske stat. – Jeg vil ti ganger heller gi den bort til Danmark, sier milliardæren på kunståpning i Aalborg. 

Låner ut til museer: – Hvis de vil låne bilder av oss, så får de absolutt låne, som alle andre museer, sier Stein Erik Hagen om Nasjonalmuseet.
Annonse

Stein Erik Hagen 

Forretningsmann, født 1956.

Eier sammen med tre av sine barn Canica AS, et av de største privateide investeringsselskapene i Norge.

Styreleder i Orkla.

Tidligere kjøpmann og grunnlegger av dagligvarekjeden Rimi og Hakon Gruppen.

Har bygget opp Norges største private kunstsamling. Verk fra Canica-samlingen vises nå i utstillingen Nordisk modernisme – Inventing the Future ved Kunsten Museum of Modern Art Aalborg.

Omsider finner Stein Erik Hagen tid til et intervju. Bare minutter tidligere ble kunstsamlingen hans hyllet av Dronning Margrethe av Danmark. «Den er ultrakomplett», sa Gitte Ørskou, direktør for museet Kunsten i Aalborg, der 120 av samlingens viktigste verk nå stilles ut. Samlingen sies å være den største private kunstsamlingen i Skandinavia. Den er også en av de mest omdiskuterte. 

– Vi har et veldig godt samarbeid med danske kunstinstitusjoner, sier Hagen, som setter seg på en stol noen titalls meter unna museets foajé, der hans inviterte følge på femti venner og kontakter skåler og mingler.

Noe av det første Hagen gjorde etter ankomsten, var å ta imot den danske dronningen på rød løper utenfor museet. Da Margrethes oppgaver var gjort, fulgte Hagen henne ut i snøføyka sammen med museumsdirektøren og Aalborgs borgermester. Dronningen freste av gårde i en Bentley med politibiler foran og bak, og Hagen gikk inn igjen. Den røde løperen ble rullet opp, våt og sølete. 

Nasjonalmuseet, det har ikke jeg hatt så mye kontakt med, sier milliardæren. 

I løpet av noen måneder i 2016 gikk fortellingen om Hagens samling fra det ene ytterpunktet til det andre. Først meldte Aftenposten at Nasjonalmuseet kunne plukke fritt fra samlingen. Avtalen ville skrive seg inn i museets historie, uttalte Audun Eckhoff, daværende direktør for Nasjonalmuseet.

Så forandret alt seg.

Les også: Mannen som vil forandre kunsthistorien
 

Føler seg misbrukt. «Hagen avbryter forhandlingene med Nasjonalmuseet», meldte Aftenposten bare fire måneder senere. Hagen følte seg misbrukt i et spill om fremtiden til Nasjonalgalleriet, kunne man lese. I pressen ble det antydet at Hagen og Steinar Gjessing, som på oppdrag fra milliardæren har bygget opp kunstsamlingen, ville at Nasjonalgalleriet, som nå er stengt, skulle bevares som visningssted for kunst så det nye Nasjonalmuseet fikk mer plass til å vise frem Canica-samlingen. 

«Jeg kan ikke leve med den minste mistanke om at jeg presser regjeringen», sa Hagen til Dagbladet.

Siden har det vært stille fra Hagen. I fjor avgjorde regjeringen Nasjonalgalleriets fremtid. Bygningen skal fortsatt være del av Nasjonalmuseet, men sannsynligvis ikke som et tradisjonelt kunstmuseum. 

Så hva nå?

– Jeg synes det ble så mye bråk rundt det at jeg i grunn har meldt meg helt ut.

– Jeg føler at jeg ble misbrukt av ganske mange.

– Nasjonalmuseet etablerer nå norsk kunsthistorie på nytt i den nye bygningen. Mange mener at samlingen din utfyller samlingen deres?

– Jeg er ikke blitt forespurt. Det er noen som mener at vi bør donere samlingen til Nasjonalmuseet, og det tror jeg ikke er aktuelt – av flere årsaker.

– Hvilke?

– At samfunnet skal bruke hundrevis av kvadratmeter på å vise kunstsamlingen til en rik privatperson, det tror jeg veldig mange vil være imot. Så er det en del skattemessige komplikasjoner. Man må betale mye skatt for å gi bort dette. Så synes jeg også at det er morsomt å holde på sånn som vi gjør: Låne ut til temporære utstillinger og deponere for kortere perioder. Jeg har i grunn tenkt å fortsette på den måten. Jeg tror det er veldig krevende å skulle donere den bort. Det tror jeg bare blir nedsider for meg.

– Det er ikke tenkt at samlingen etter hvert blir en gave til den norske stat?

– Overhodet ikke.

– Er det ikke et alternativ å gi fra seg mye til Nasjonalmuseet?

– Nei. Jeg har tenkt å beholde det. Jeg tror hovedgrunnen til at jeg ikke ønsker å donere til Nasjonalmuseet, er at jeg blir kritisert. Det kommer til å bli masse kritiske røster, og da er det mye bedre å sitte stille og fortsette status quo.

– Hva tenker du om kritikken?

– Jeg vil ikke irritere folk. Jeg liker ikke å plage folk. Da er det bedre å ha det som det er.

– Satte du betingelser om hvor mye plass samlingen trenger i forhandlingene med Nasjonalmuseet?

– Nei, nei. Det har aldri vært en forhandling.

– Det har aldri vært en forhandling?

– Alt er presseskapt eller satt ut av noen. Jeg vil ikke delta i det.

– Hvordan har kontakten vært mellom deg og museet om samlingen?

– Vi har aldri hatt noen kontakt om det. De har spurt om å låne enkeltverker. Det er noen som har skrevet at samlingen burde tilfalle Nasjonalmuseet – det er noe annet – men det har aldri kommet fra meg, eller fra Steinar, aldri, aldri. Jeg har bare sittet og ledd, jeg. De har mer rede på hva jeg selv tenker enn det jeg selv vet.

– På hvilken måte følte du deg misbrukt?

– På en måte som fikk det til å høres ut som at vi nærmest stilte ultimatum om kunsten vår som jeg aldri … Man truer ikke en norsk regjering, for å si det sånn. Det var en trussel om at kunstsamlingen ville gå ut av landet og sånn hvis man ikke beholdt Nasjonalgalleriet. Det hadde ikke noe med meg å gjøre.

– Hvorfor har du ikke gått ut og dementert det?

– Vi dementerer aldri noe. Aldri. Det har jeg lært. Dementer aldri. Det skal du aldri gjøre.

Vi dementerer aldri noe. Aldri.

Stein Erik Hagen

Heller Danmark.– Hva tenker du om Nasjonalmuseets nye bygning?

– Jeg har ikke noe med det å gjøre. Det er staten, det.

– Venter du bare på at det skal skje noe?

– Altså, hvis de vil låne bilder av oss, så får de absolutt låne, som alle andre museer. Det er ikke noe forskjell på det og andre museer.

– Så hvis Karin Hindsbo, direktøren, hadde ringt og bedt om å stille ut akkurat det samme som vises frem her …

– Det er det Steinar som bestemmer. Ikke meg.

– Og hvis Gjessing er positiv?

– Da er jeg positiv. Han spør meg, men det er han som innstiller. Jeg følger alltid hans innstillinger.

– Som mange påpeker, så har dere samlet en viktig del av nordisk kunsthistorie. Hvordan skal offentligheten forholde seg til at det er i privat eie?

– Det er ingen andre som har samlet det. Staten har ikke gjort det. De var ikke interessert i det hele tatt. Dette har jeg og min familie fått til. Og vi deler gjerne, vi driver utstrakt utlånsvirksomhet, og sånn skal det fortsette. Vi bygger ikke eget museum.

– Dere kommer ikke til å gjøre det?

– Nei.

– Hvorfor ikke?

– Det er nok museer. Og det koster mye penger.

– Å drifte det?

– Ja. Det også. Hvis man ikke skulle ha det selv, og ikke ha eget museum, da må det inn i et offentlig museum.

– Men det avviser du jo samtidig?

– Iallfall i min levetid. Jeg er ikke interessert i det. Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det?

– Noen ønsker å gi bort store samlinger for at det skal komme offentligheten til gode.

– Jeg er ikke der.

– Hvorfor ikke?

– Hvorfor skulle jeg gi fra meg det jeg har samlet? Jeg holder på ennå, jeg er ikke ferdig.

– Hva er strategien?

– Det er å fortsette.

– Hvordan ser du for deg at samlingen forvaltes på veldig lang sikt?

– Jeg har barn som er veldig interessert. Det tror jeg de kan gjøre på en utmerket måte.

– Du støtter høyresiden i politikken, er det ikke på linje med regjeringens politikk å donere en privat samling til det offentlige?

– Vi får se. Det er flotte museer her i Danmark. Hvis man først skal gi bort kunsten, så kan man gi den bort til Danmark. Det er en helt annen holdning fra de danske myndighetene.

– Hvordan merker du det?

– Det vil jeg ikke komme inn på nå. Men her er det stor interesse.

Brukte stråmenn.– Hva betyr kulturell kapital i det sjiktet du opererer i?

– Skulle jeg hatt frimerker eller ting på veggen for å sole meg i kapitalistglansen, så hadde jeg kjøpt noe helt annet. Noe som folk hadde visst om, noe som hadde vært godt kjent utenfor landets grenser. Det som har vært morsomt, synes jeg, er å kunne skape og fylle dette hullet i kunsthistorien, og at vi har en samling som er attraktiv, som vi nå opplever. Vi har klart å skape dette uten å bruke for mye. Noen ting har selvfølgelig kostet mye, men vi har fått en utrolig samling. Det er over 3000 verk, av god kvalitet. Vi brukte stråmenn de første ti årene. Vi kjøpte alt gjennom stråmenn, advokater, så ingen skulle vite hva Steinar gjorde eller hva vi kjøpte. For da tror vi prisene hadde gått opp.

Skulle jeg hatt frimerker eller ting på veggen for å sole meg i kapitalistglansen, så hadde jeg kjøpt noe helt annet.

Stein Erik Hagen

– Og konkurransen hadde økt?

– Jeg tror ikke det, nødvendigvis, men kanskje.

– Hva har Steinar Gjessing gjort med din kunstinteresse?

– Den var der fra før. Han er en utrolig begavet person, og kunnskapsrik, som har bidratt til å berike min interesse og gjøre den sterkere.

– Har du lært mye om strømninger som vises her?

– Jeg har lært mye, men jeg er forretningsmann, så jeg bruker mesteparten av tiden min på verdiskaping. Dette er en hobby ved siden av. Men jeg er med på alle kjøp.

– Ble dere tidlig enig om å fylle hullene i de offentlige samlingene?

– Det var hans idé.

– Fra dag én?

– Vi fomlet litt i begynnelsen, men så fant vi ut at vi måtte fokusere, ikke bare samle bredt, men gå for denne nordiske kunsten fra rundt århundreskiftet og frem til 1960, og så har vi gått ganske bredt i den nisjen. Så har vi også noen utenlandske verk som ikke er vist her, men som viser forbindelsen mellom disse miljøene, enkeltkunstnerne og miljøene.

«Ikke til salgs». – I talene her ble det sagt at samlingen er komplett. Hva gjør det med den finansielle verdien av samlingen?

– Vi har ikke solgt et bilde siden Steinar begynte. Da ryddet han opp og solgte Renoirer og sånt. Og siden har vi ikke solgt et bilde. Jeg har ikke tenkt å selge. Det er ikke til salgs.

– Kan du si hva som er det dyreste verket dere har kjøpt?

– Nei. Penger er ikke det som er poenget med dette her. Det har jeg i masse andre ting, det er ikke det. Der går det i fabrikker og bedrifter og i aksjer, det er penger. Dette er noe helt annet, dette er en hobby.

– Har Gjessing hatt et åpent sjekkhefte?

– Nei. Vi har budsjetter for det meste i vår familie.

– Kan du si noe om årsbudsjettet?

– Nei. Vi snakker ikke om penger. Da blir det bare fokus på hva dette er i penger – det er ikke det vi er opptatt av, vi er opptatt av dette som kunst, ikke hva det er verdt.

Er det noen som spør om kunstsamlingen din i Davos?

– Ikke så mye. Det er så mange andre temaer der.

– Hva med i New York?

– I New York er det mye.

– Åpner kunsten noen dører i forretningsverden?

– Nei.

– Hva tenker du om at samlingen hylles her i Danmark?

– Det er ganske ålreit. Da har man gjort noe som er riktig.

– Hva betyr det for samlingens prestisje?

– Vi samler ikke for å ha det i en bunker for å se på det selv. Det er for å dele med andre. Og derfor driver vi en utstrakt utlånsvirksomhet.

– Gagner denne virksomheten deg på noe vis?

– Hvis det liksom er tanken, en sånn ondskapsfull tanke som det, nettopp det du sier, den holdningen der, den får meg til ikke å ville gjøre det, til ikke å ville gi det bort. Den der om at det gagner, at du skal tjene penger, den holdningen der, den er norsk, den møter du ikke i Danmark. Derfor vil jeg ti ganger heller gi det bort til Danmark enn til Norge.

Hagen reiser seg fra stolen, gir inntrykk av at intervjuet er over.

– Den der janteloven, den er ikke noe særlig!

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse