Annonse
15:07 - 18. januar 2019

Kanskje bidrar regjeringsplattformen til at KrF unngår full splittelse. Minst god ble den for Venstre, skriver Aslak Bonde.

Kanskje bidrar regjeringsplattformen til at KrF unngår full splittelse. Minst god ble den for Venstre, skriver Aslak Bonde.

Borgerlig samling: Finansminister Siv Jensen, statsminister Erna Solberg, kulturminister Trine Skei Grande og nestleder i Krf, Kjell Ingolf Ropstad holder pressekonferanse etter at landstyremøtene sa ja til den fremforhandlede regjeringsplattfomen. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix 
Annonse

KrFs reelle leder, Kjell Ingolf Ropstad, så ganske uberørt ut da han torsdag kveld presenterte den nye regjeringsplattformen sammen med Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande. Det er i seg selv en prestasjon. Han kom rett fra et syv timer langt møte der han var på nippet til å bli dolket i ryggen av flertallet i landsstyret. Underveis i regjeringsforhandlingene hadde han – med god grunn – basert seg på at dette flertallet ikke ville prøve seg på en omkamp om retningsvalget, men det var akkurat det de fleste av dem gjorde.

Hadde én eller to til av de røde landsstyredelegatene blitt med på omkampen, ville KrF ha blitt kastet ut i en enda verre krise, mens Erna Solbergs og Høyres 30 år lange ønske om å samle de borgerlige partiene i en flertallsregjering hadde blitt endelig knust. Alle politiske kort ville ha blitt kastet opp i luften, og KrF kunne etter en viss tid ha vendt seg mot Ap og bedt Jonas Gahr Støre om å bli statsminister.

Men det gikk ikke slik. Ropstad fikk akkurat mange nok landsstyremedlemmer til å si ja til den nye regjeringsplattformen, og dermed kunne heltehistorien skrives. Dersom det ikke utløses noen store kriser utenfra, blir Erna Solberg den første Høyre-leder på mer enn hundre år som sitter i minst to fulle stortingsperioder sammenhengende. Hun blir også den som samler de borgerlige partiene, og hun legger grunnlaget for at Høyre kan bli oppfattet som et like naturlig styringsparti som Ap.

Noe av dette skyldes tilfeldigheter, men mest skyldes hardt arbeid og en usedvanlig og langvarig målbevissthet. Erna Solberg visste at hun i den nye regjeringsplattformen måtte gi granske mye til alle de tre andre partiene, og det gjorde hun. Frp og Venstre har rett i at den er blitt bedre for dem enn det Jeløyerklæringen fra i fjor ble. KrF fikk ikke gjennomslag for store endringer i abortloven, men partiet fikk en barne- og familiesatsing som er god – i tillegg til at partiet sikret seg vetorett i gen- og bioteknologien. Dagens fiskeri- og landbrukspolitikk er også i stor grad fredet – noe som gjør at distriktsinteressene i KrF kan være ganske fornøyde.

Fremskrittspartiet fikk strengt tatt ikke til noen særlige innstramninger i innvandringspolitikken. Solbergs firepartiregjering kommer i store trekk til å føre den samme politikken som Aps innvandringspolitiske utvalg går inn for. Men Frp fikk senket taket for kommunal eiendomsskatt enda et knepp, samtidig som det blir gjort diverse ting for å redusere bilistenes bompengeinnbetalinger. De interne budsjettdragkampene i høst og neste år kommer til å bestemme hvor stort Frps gjennomslag på dette området er.

En av Frps seiere er at bensin og diesel ikke skal bli dyrere som en følge av politiske beslutninger. Veibruksavgiften skal settes ned, dersom innblanding av biodrivstoff og økte CO2-avgifter øker pumpeprisen. Den seieren smaker ikke godt for Venstre. Det blir ikke mulig å få til grønt skatteskifte i bilpolitikken, når man ikke har noen muligheter til å gjøre det dyrere å kjøre fossilt. I Venstre tenker man at det ikke gjør så mye fordi det ikke lenger er nødvendig å piske bilistene til å kjøre miljøvennlig. Folk kjøper uansett elbil, om de bare får tak i en. Likevel er den symbolske virkningen ikke særlig bra.

Mange av dem som prøvde omkamp, kommer nå også til å melde seg ut – formelt eller reelt.

Spesielt ikke fordi det kan stilles spørsmålstegn ved hvor mye konkret Venstre egentlig har fått til på det klimapolitiske området. Partiet har fått en god del udiskutable gjennomslag for skjerpede klimamål, forpliktende utredninger og planer, og økning av CO2-avgiften med litt mer enn prisstigningen (fem prosent pr. år). Samtidig fester inntrykket seg igjen av at det er langt lettere å love å gjøre noe i fremtiden enn å gjøre noe nå. Og det er handling i dag som kreves, dersom man skal svare på kravet fra Venstres landsstyremøte før jul om at det er nødvendig med nye kraftfulle tiltak som en følge av at FNs klimapanel nå har levert 1,5 grads-rapporten.

På det samme landsstyremøte stilte Venstre et absolutt krav om at man ikke kunne godta endringer i abortloven. Det har partiets forhandlere nå gjort. Da er det ikke til å undres over at syv av landsstyremedlemmene stemte imot plattformen.

Flertallet for regjeringssamarbeid er likevel stort i Venstre. Partiet vil holde seg til Erna Solberg uansett hva som skjer. Det kommer antageligvis også KrF og Frp til å gjøre. Selv om partiene er labile, kommer vi nå fort så nær neste stortingsvalg at ingen vil tørre å lage regjeringskrise. Erna Solberg kan regne som ganske sikkert at regjeringen holder sammen helt frem til valget i 2021.

Når den tid kommer, blir det store spørsmålet om Venstre og KrF har såpass stor oppslutning at de kan komme over sperregrensen. Dersom begge partiene ligger klart under fire prosent i månedene før stortingsvalget, vil regjeringens muligheter for gjenvalg være minimale. Da vil de fleste utjevningsmandater gå til rødgrønn side, og sannsynligheten vil øke for at de kan få flertall i Stortinget, selv om de ikke får flertall i folket.

Om Venstre vil være der to år fra nå, kan det ikke skrives noe fornuftig om. KrFs muligheter for å samle seg, er det imidlertid mulig å starte vurderingen av allerede nå. Det er mulig at det som skjedde torsdag kveld, faktisk vil gjøre det lettere for den nye ledelsen å konsolidere partiet. De som prøvde seg på omkamp torsdag, blir nemlig sett på som såpass lite lojale mot partiet at de kanskje har gjort det lettere å samle den delen av partiet som ikke ville være med på omkamp. Og i den delen er det også en god del ganske prominente deltagere fra rød side.

Mange av dem som prøvde omkamp, kommer nå også til å melde seg ut – formelt eller reelt. Det vil gjøre det lettere å gå videre for partiledelsen. Den trenger ikke å ta så mye hensyn til rød og blå side som alle etter 2. november forutsatte at den måtte gjøre. Det igjen kan få sitt uttrykk allerede mandag eller tirsdag, når Erna Solberg utnevner nye statsråder. Kanskje det kan bli tre blå fra KrF – ikke to blå og én rød, som vi alle regnet med frem til i går.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse