I ti timer fra torsdag kveld til fredag morgen sist uke satt EU-landenes 28 regjeringssjefer i et møterom i Brussel. Der ble de enige om en avtale for hvordan EU skal håndtere mennesker som kommer til EU-landene uten lov. Flyktningkrisen het det i 2015. Nå er migrasjon blitt det etablerte uttrykket. Det er riktig språkbruk. Mange av dem som kommer til Europa flykter fra krig, mange fra fattigdom. Mange ønsker seg rett og slett et bedre liv.
Nå kommer det langt færre enn før i båter over Middelhavet. Antallet «ulovlige grensepasseringer», som det heter i toppmøtedokumentet, har falt med 95 prosent fra toppunktet i oktober 2015. Derfor har EU-lederne også fått kritikk fra flere hold for å gjøre problemet større enn det egentlig er, og for å delta i et populistisk kappløp om å ha den strengeste innvandringspolitikken.
Men nettopp fordi migrasjonen nå er på et håndterlig nivå, er dette et godt tidspunkt for å få diskusjonen videre. Det trengs nytenkning rundt hvordan Europas håndterer både asyl og migrasjon. Toppmøtedokumentet er riktignok vagt, men det er ingen dårlig begynnelse.
Først fastslår dokumentet at dette også handler om å bekjempe kriminalitet. En enorm smuglerindustri har utviklet seg rundt EUs yttergrenser. Et avgjørende punkt er «én gang for alle å ødelegge smuglernes forretningsmodell og dermed forhindre tragiske tap av menneskeliv». Løsningen er et forslag som har vært diskutert i flere år, og som nå har fått det tåkeleggende navnet «regionale landgangsplattformer». Dette er en slags asylmottak utenfor Europa, der reelle asylsøkere skal skilles fra migranter. EU vil ha med seg både FN og land i Afrika på å drive disse sentrene. Om det er mulig å få til, og om det er mulig å unngå at slike sentre fører til nye folkestrømmer og nye smuglerruter, er umulig å si. Verre enn dagens smuglervirksomhet kan det forhåpentligvis ikke bli.
Dokumentet skisserer også en ny håndtering av migrantene som kommer seg til Europa. «Kontrollerte sentre» er begrepet her: Mottak der asylsøkere skilles fra migranter, og hvorfra asylsøkerne så sendes til ulike medlemsland. «Kun på frivillig basis» understrekes det – og her ligger hovedkonflikten. En rekke EU-land nekter å ta imot asylsøkere, og det er i praksis opp til noen få å hjelpe Italia, Spania og Hellas å håndtere strømmen inn. Her har det ikke skjedd noen fremgang, og dokumentet er så vagt at selv de mest konkrete forslagene raskt kan forsvinne fra skrivebordet. Men bare å få opp sentre som kan hjelpe de mange flyktningene som blir sittende fast under elendige forhold langs EUs yttergrenser, vil være et fremskritt.
Ingenting av dette vil få folk til å slutte å legge ut på flukt, eller på reise. For å håndtere migrasjonens kjerne, kreves en «vesentlig sosioøkonomisk omstilling på det afrikanske kontinent», heter det på toppmøtespråk. Og videre: Vi må ta «samarbeidet med Afrika til et nytt nivå». Utdanning, helse, infrastruktur, innovasjon, styresett og kvinners innflytelse – alt dette må det gjøres noe med, fastslår EUs ledere.
Der utfordringen er størst, og en løsning mest avgjørende, er språket også mest ullent. Likevel, som utgangspunkt for en nødvendig nytenkning rundt asyl- og migrasjonshåndteringen i EU, er ikke toppmøtedokumentet sist uke så aller verst. Den store utfordringen nå blir å forene det løfterike i teksten med en stadig mer kompromissløs diskusjon om en strengere innvandringspolitikk rundt om i Europa.
IAI