Skulle Høyre vinne regjeringsmakten i 2013, måtte partiet være fremoverlent og moderne. De hyret inn reklamebyråer som hjalp dem med å høste informasjon. Så langt vet vi om to kritikkverdige tiltak: Et markedsføringsstunt ble gjennomført ved å laste opp medlemsregisteret til Facebook. Et annet stunt ble markedsført med Arne Hjeltnes og ordet «dugnad». Her ble Høyre-medlemmer i praksis oppfordret til å sladre, ved at vennelisten deres ble sendt til analyseselskapet Bisnode. De bygget deretter profiler av vennene, uten å spørre dem, og rangerte dem etter sannsynlighet for å stemme Høyre. Slik kunne påvirkningskampanjen rette seg mest mulig direkte mot de sannsynlige velgerne.
Det siste tilfellet har mange likheter med Cambdrige Analytica-skandalen som rystet Facebook og sendte adm.dir. Mark Zuckerberg på bot- og bedringsturné i diverse kongresshøringer. Cambridge utnyttet også Facebooks sløve tilgangssystem ved å hente ut data om vennene til de brukerne som slapp dem inn. Cambridge brukte også disse dataene til å bygge profiler med sannsynligheter for politisk tilhørighet. Og til sist jobbet også Cambridge for politiske partier.
Det nye europeiske personvernregelverket, GDPR, har gjort samfunnet oppmerksom på denne kategorien av overgrep mot personvernet. Men som advokat Jon Wessel-Aas poengterte til Morgenbladet: Det er egentlig ikke så mye i GDPR som er nytt for norske selskaper, med unntak av størrelsen på bøtene.
Høyre unnskylder kampanjene med at det var i 2013, en svunnen tid, da dette med nett og Facebook og sånt var nytt og problemstillingene var ukjente. Men for partiene er personvern definitivt ikke noe som oppsto med GDPR. Politisk tilhørighet er en sensitiv personopplysning, på høyde med opplysninger om religion og helse. Det har det vært svært lenge, blant annet på grunn av erfaringene fra okkupasjonen og den ulovlige forfølgelsen av kommunister i etterkrigsårene. I partiene har dette helt konkrete konsekvenser i hverdagen. For eksempel kan de ikke sende utskrifter av medlemsregisteret på e-post. Noen varselklokker burde ringt da den samme informasjonen ble sendt til Facebook og Bisnode.
Politisk tilhørighet er en sensitiv personopplysning, på høyde med opplysninger om religion og helse.
Etterretningstjenester, både norske og utenlandske, kartlegger og forfølger politiske minoriteter. Vi vet at våre allierte plukker opp og lagrer ukryptert e-post. Hvor mange andre som gjør det, kan vi ikke vite. Men det er i hvert fall sikkert at lister over befolkningen fordelt på politisk parti er jackpot, om man for eksempel er en gammel østblokkmakt med ønske om å påvirke eller destabilisere vestlige demokratier. Eller om man er en amerikansk president med utpreget angst for hvem man slipper inn i landet.
Digitale spor av medlemsregistrene lagres til evig tid. Den som ønsker å engasjere seg i et parti, bør slippe å ta hensyn til hva fremtidens herskere kan komme til å synes om dette engasjementet.
På toppen av dette er det et demokratisk problem når massiv dataanalyse tar over valgkampen, fordi kjøttvekt og økonomi blir enda viktigere. I valgkampen 2017 brukte Høyre opp mot 20 millioner kroner på digitale flater, blant annet et snapchatfilter til kr 200 000 per dag.
Sett fra perspektivet til de ivrige reklamefolkene Høyre hyret, er personvernreglene noen irriterende, gammeldagse festbremser. Reglene foreskriver stor varsomhet i møte med store, teknologiske sprang. Med andre ord: De er konservative. Norge kunne trengt et parti som forfekter konservatisme.
SI