En løsning på asylknuten?

Tilstrømningen av flyktninger og migranter til Europa har sunket markant de to siste årene. Men temaet er fortsatt politisk eksplosivt. I vårt nærmeste naboland kan Sverigedemokraterna gjøre et brakvalg til høsten. I Tyskland truer Angela Merkels søsterparti, CSU fra Bayern, med regjeringskrise dersom det ikke innføres nasjonal grensekontroll. Den nye nasjonalist-populistiske regjeringen i Italia nektet nylig et skip med over 600 flyktninger – deriblant syke og gravide – å legge til kai.

Sverigedemokraterna, CSU, Lega og Femstjernersbevegelsen har mange allierte rundt om i Europa, som mener at flyktninger og migranter bør møtes med styrket nasjonalt grensevern. Disse politiske kreftene er fortsatt i mindretall. Men hvis de mer humanistisk innstilt politiske kreftene skal kunne dempe presset fra ytre høyre, haster det med å vise at de har noe bedre å tilby.

Det opplagte svaret er at tilstrømningen begrenses uten at det går på bekostning av dem som har størst behov for beskyttelse. Dette krever en lang rekke enkelttiltak, som ikke kan realiseres uten tung EU-koordinering. Fra kapasitetsbygging i de felles grensestyrkene Frontex og nye returavtaler, til frivillige kvoteordninger, gjenbosetting og en kraftig oppgradering av forholdene i flyktningleirene som mange forlater i desperasjon. I tillegg diskuteres det hvorvidt EU skal opprette egne asylsentre i tredjeland i samarbeid med FN, hvor folk som trolig kvalifiserer for asyl kan skilles fra dem som sannsynligvis ikke gjør det.

Alt dette er mulig, og det gjøres stadig fremskritt. Men selv om alle brikker kommer på plass, er det liten grunn til å tro at presset fra ytre høyre forsvinner. Mange av disse partiene etterlyser jo et «perfekt» system, og de vil ha nok av innvandringsrelaterte temaer å rope alarm om, helt uavhengig av hva som skjer i asylpolitikken. Det avgjørende vil bli om resultatene fra den praktiske politikken kan ledsages av en effektiv, retorisk offensiv.

Europeerne får drahjelp fra USA, hvor den fysiske adskillelsen mellom foreldre og barn på grensen til Mexico opprører en hel verden. Her ser vi hvordan selv fysiske, tungt overvåkede nasjonale grenser, ikke klarer å holde migranter ute. Her ser vi hvordan ytre høyre – konfrontert med svakheten i sitt eget løsningskonsept – føler seg presset til å gå stadig mer radikalt til verks. Selv blant Donald Trumps tilhengere er det nok mange som mener at det hele går alt for langt når små barn - i noen feller babyer - isoleres fra foreldrene.

Moderate politikere kan bli langt flinkere til å snakke høyt om hvilke konsekvenser vi kan vente oss dersom «enkle» nasjonale løsninger velges. Timingen er egentlig perfekt nå som det brygger opp til en internasjonal handelskrig, motivert av proteksjonistiske grep som gjør alle til tapere.

Men forutsetningen må være at de moderate har mot til å promotere «uperfekte» systemer. Populismebølgen er ikke over før opinionen senker skuldrene og tenker at en verden som hangler noenlunde av gårde, er det beste alternativet vi har.

SIJ