Annonse
15:17 - 25. april 2018

Hva ville Gerhardsen gjort når eierne av et privat barnehagekonsern tar 900 millioner kroner i privat profitt?, spør Magnus Marsdal.

Hva ville Gerhardsen gjort når eierne av et privat barnehagekonsern tar 900 millioner kroner i profitt, spør Magnus Marsdal.

Barnehagemillionene går til private investeringer i oljebransjen, kunne Aftenposten fortelle mandag, som mener det er i sin skjønneste orden. Det var ikke dette Einar Gerhardsen kjempet for. Foto: Jonas Frøland/Samfoto/NTB scanpix Jonas Frøland/Samfoto/NTB scanpix
Annonse

Magnus leser nyhetene

Politikere leser nyheter med rødpenn.

Faste skribenter i spalten: Sveinung Rotevatn fra Venstre, Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet De Grønne, Alexander Zlatanos Ibsen fra Høyre og Magnus Marsdal fra tankesmien Manifest.

Han ville rotert i sin grav, hvis han ble kjent med at eierne av et privat barnehagekonsern har tatt ut 900 millioner kroner i privat profitt fra skattebetalernes midler og foreldrebetaling – penger som var ment for felles velferd, for ungene våre, for samfunnets felles fremtid. I stedet brukes millionene til private investeringer i oljebransjen, kunne Aftenposten fortelle mandag. Det var ikke dette Einar Gerhardsen kjempet for.

Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen, derimot, mener dette misbruket av fellesskapets midler er i sin skjønneste orden.

Redaktøren må gjerne sende penger inn på velferdsprofitørenes private konto hver uke, for min del, bare jeg slipper. Problemet er at jeg, og du, under dagens lover og regler må være med på Eilertsens spleiselag for profitørene, om vi vil eller ei.

Jeg mener pengene bør gå til felles velferd, ikke privat profitt. Det viktigste argumentet mot profittmotiverte barnehager er likevel noe mer fundamentalt.

Jeg mener pengene bør gå til felles velferd, ikke privat profitt.

Når barnehagen skal ivareta min ettåring, vil jeg at beslutningene der bygger på hva som er bra for det enkelte barnet på lang sikt, ikke hva som er lønnsomt for eierne på kort sikt.

Det er på samme måte som jeg vil ha sykehus der legens beslutninger kun sikter mot å gi riktig behandling for pasienten, og ikke påvirkes av hva som er mest lønnsomt for et sykehus med kommersielle motiver, noe som kan føre til overbehandling av noen tilstander og underbehandling av andre.

Dette handler om forskjellen på en profesjonell logikk og en kommersiell logikk. Mens den kommersielle logikken krever at de ansatte gjør det som tjener eierne på relativt kort sikt, handler den velferdsstatlige profesjonsetikken om å gjøre det som er best for den enkelte eleven, pasienten, den pleietrengende på lang sikt.

Denne forskjellen er årsaken til at vi har utdanningspolitikk i Norge, ikke utdanningsmarked. Helsepolitikk, ikke helsemarked.

Hvorfor er den kommersielle logikken så uegnet på viktige velferdsområder? Fordi barnehagebarn, de alvorlig syke og de demente ikke er i samme posisjon som kunden i skobutikken. Dette er mennesker som ikke kan ivareta seg selv. De er utlevert til pedagogen, til sykepleieren, i legens makt, på en helt annen måte enn kunden er utlevert til selgeren i skobutikken.

Dette handler om forskjellen på en profesjonell logikk og en kommersiell logikk

Når vi utleverer våre små, våre syke og våre pleietrengende eldre i andres makt, ønsker vi at beslutningene om hvordan tjenesten organiseres og den enkelte møtes blir tatt av profesjonsutøvere med ideelle motiver. Ikke av aktører med kommersielle motiver for å drive barnehage, sykehus eller sykehjem.

Så er det mange som lurer på: «Hva er egentlig motsetningen mellom brukerens beste og eiernes beste? Er det ikke den som har mest fornøyde brukere som tjener mest penger også?» Problemet er at det finnes mange snarveier til en pen fasade og pene tall på brukerundersøkelsen, men det er ikke det samme som god omsorg eller rett behandling.

For en pedagogisk ansvarlig i en barnehage kan det fremstå som til barnets beste å varsle barnevernet om en unge, men da kan man jo regne med at foreldrene krysser 0 på alt og drar ned snittet brukerundersøkelsen flere hakk. I en profesjonell velferdslogikk, er dét selvsagt helt uviktig, sammenlignet med hensynet til barnet. I en kommersiell logikk, kan hensynet til å holde fasaden, ha fornøyde kunder og skåre høyt på brukerundersøkelser, føre til at man kvier seg, mer enn det som er faglig forsvarlig, for å ta belastningen med, for eksempel, å varsle barnevernet.

I den kommersielle logikken, blir det også nærliggende å satse for mye på det foresatte ser i barnehagen, de minuttene de henter og leverer, altså på en pen fasade, på bekostning av det som betyr noe – tilbudet til ungene alle de timene da foresatte ikke er der. Og det blir veldig fristende å kneble faglig kritikk, i stedet for å forstå og løse problemer, fordi man er avhengig av å holde fasade blank og pen.

Jeg forstår godt at bare 27 prosent av norske velgere vil tillate privat profitt fra barnehager, skoler og sykehjem, mens 61 prosent vil fase velferdsprofitørene ut, til fordel for offentlige og ideelle private eiere. Det uforståelige er at ikke et flertall på Stortinget mener det samme.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.