Annonse
00:00 - 16. mars 2018

Yt i naturen

Annonse

Det siste tiåret var perioden da naturens egenverdi «kom, så og forsvant» i norsk politisk ordskifte, skriver postdoktor Marit Ruge Bjærke i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Begrepet «naturens egenverdi» ble først nevnt i et dokument til Stortinget så oppsiktsvekkende sent som i 2009, fastslår hun – men kom ikke med i lovteksten da naturmangfoldloven ble vedtatt.

I stedet snakker landets øverste ledelse nå om – trekk pusten – økosystemtjenester.

«Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester», siterer Bjærke fra Solberg-regjeringens stortingsmelding «Natur for livet» fra 2015. Ikke nok med at skoler og sykehus er blitt «leverandører» av «tjenester» til sine «brukere» – selve naturen skal nå vurderes ut fra «tjenestene» den «leverer». Rent vann, spiselig mat og pen utsikt blir slik variabler som kan settes inn i et regneark og vektes mot andre goder, som rettere togspor og flere fotballbaner.

Denne språklige justeringen kan, med en viss velvilje, sees som en pragmatisk tilpasning til et terreng der alle kamper uansett må føres i økonomenes revir. Det er jo bare å innse det: Om grus var like lønnsomt som olje, ville politikere fra Ap, Høyre og Frp stått i kø for å sette de første sprengladningene i Galdhøpiggen. Da kan det være taktisk klokt å påpeke at også uhugget skog har en verdi.

Selve naturen skal nå vurderes ut fra «tjenestene» den «leverer».

På den annen side innebærer glidningen, fra at vi plikter å ta vare på naturen fordi den er verdifull i seg selv, til at den skal røktes fordi vi har nytte av den, at diskusjonen forskyves fra et etisk til et økonomisk landskap. Har man først gått med på at naturen bør vernes fordi den lever opp til en brief i et anbud, er det ikke så lett å gå tilbake til å hevde at spede spira lyt få stå fordi det som spirer er et mirakel, enten mennesker ser det eller ikke. Har man først akseptert at noe hører hjemme i et regnestykke, må man forsvare det matematisk, også når man helst ville lese formelen som et dikt.

«Hva har romerne noensinne gjort for oss», spør den palestinske opprørslederen Reg i Monty Pythons mesterverk Life of Brian. Noen mumlende stemmer høres: Vel, okkupantene har jo innført vin, da. Og rent drikkevann. Og gatelys. Og du blir ikke slått ned på gaten lenger … Jo da, medgir Reg igjen og igjen, men bortsett fra det, hva har de egentlig gjort for oss?

Å snakke om naturen som leverandør av økosystemtjenester, er å spørre som Reg: Hva har naturen noensinne gjort for oss? Det korte svaret er: alt. Spørsmålet burde være omvendt: Hva har vi noensinne gjort for naturen?

Man kan hevde at enkelte planter og dyr har nytt godt av menneskehetens inngrep, fordi de lever i større mengder og over større deler av jorden enn de ellers ville gjort. Det er en hovedtese i biologen Chris D. Thomas’ bok Inheritors of the Earth, som kom ut i fjor. Argumentet svekkes av at Thomas bruker biomasse som målestokk for arters vellykkethet. Griser og kyr er vinnere i denne oppregningen, fordi artenes totale vekt er mye større enn den ville vært uten industriell avl. Men den enkelte gris eller ku, i en knøttliten bås i et gigantisk fjøs, ville neppe regne seg som en vinner, om de hadde kunnet svare.

Om spørsmålet formuleres som «hva bør vi gjøre med naturen», er svaret snarere: minst mulig. Å la noen deler av verden være i fred, fordrer en undervurdert egenskap i dagens samfunn – beskjedenhet. Menneskeheten som kollektiv trenger rett og slett å si til seg selv, som foreldre til en vranten tenåring: Du er faktisk ikke verdens midtpunkt. 

EH

Marit Ruge Bjærkes artikkel kan leses på morgenbladet.no.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.