– Satan var en ganske god dulter

---

Cass Sunstein

Jurist, utdannet fra Harvard, der han nå er professor.

Har forsket på forfatningsrett, og på hvordan økonomi og juss bør modifiseres av atferdsteoretiske innsikter.

Sammen med Richard Thaler har han utviklet konseptet nudging, dult, som del deres teori om «libertariansk paternalisme»: At myndigheter bør bruke atferdsinnsikter for å styre mennesket mot bedre valg, uten derved å innskrenke deres mulighet for å velge noe annet.

Sunstein har gitt ut rundt 50 bøker, deriblant Nudge (2008), #Republic (2017), Impeachment: A Citizen's Guide (2017) og The World According to Star Wars (2016).

Gift med USAs tidligere FN-ambassadør Samantha Power.

---

Et pling overdøver stemmen fra mobilens høyttaler. Den vibrerer intenst, igjen.

For tredje gang i løpet av intervjuet med Cass Sunstein, årets vinner av Holbergprisen, har noen sendt et eller annet. Trangen til å sjekke hva det er, er overveldende. Konsentrasjonen svikter, kun et mentalt krafttak bringer oppmerksomheten tilbake til det den amerikanske professoren sier.

Vår verden er fylt med varsler, røde ettall og popup-beskjeder: Noen har gjort noe som angår deg på internett. Hvert lille pling er en påminnelse, et nudge, om at du burde sjekke mobilen – og hver gang du gir etter får du belønning, en liten dose dopamin i hjernen. Slik sikrer selskaper som Instagram, Facebook og Twitter at vi fortsetter å bruke tjenestene deres.

J'accuse, Cass Sunstein! Jussprofessoren er, sammen med kollega og nobelprisvinner Richard Thaler, mannen bak konseptet nudging. Det er han som har beskrevet og popularisert de små dultene som myndigheter og selskaper kan gi oss når de vil at vi skal ta ett valg i stedet for et annet.

For all del, de mente det godt. Sunstein og Thaler utviklet ideen i en akademisk kontekst, som en grunnleggende forståelse av vår oppførsel. Men i dag er nudge blitt et buzzord – og et fenomen vi først og fremst forbinder med de evinnelige beskjedene om å sjekke seneste nytt. Igjen og igjen og igjen sitter vi der med telefonen i hånden, ofte før vi engang er bevisst på at vi har plukket den opp.

– Det er klart nudging kan brukes for å utnytte eller forvirre forbrukere, sier Sunstein med en lett latter.

– Det er ikke vi som fant opp ideen, selv om vi beskrev den. I Edens hage dultet både Gud og Satan – Satan var en ganske god dulter. Det er derfor jeg alltid skriver nudge for good («dult i det godes tjeneste») når jeg signerer bøker.

Det er for så vidt ingen dårlig beskrivelse av Sunsteins karriere.

Beckett versus Homo economicus.

Cass Sunstein er akademiker av den gamle sorten: Interessert i det meste, sømløst hoppende fra fagfelt til fagfelt og mellom akademia og den virkelige verden. 63-åringen er jurist av utdanning, men han har også gitt ut rundt 50 bøker–to bare i forrige uke–om alt fra ytringsfrihet til feminisme til dyrs rettigheter.

Som student ved Harvard, universitetet der han nå er professor, studerte Cass Sunstein først litteratur. Selv sier han det ga ham–og her kommer et innlegg i debatten om humanioras nytteverdi–uvurderlig innsikt til livet som jurist.

– Et veldig viktig verk for meg har vært Samuel Becketts Vente på Godot, som jeg studerte mye som ung student, forteller Sunstein.

Jeg har en hund, en labrador retriever. Og hun er ikke rasjonell, men hun er heller ikke helt irrasjonell.

—   Cass Sunstein

Tidlig på 1980-tallet begynte Sunstein nemlig som førsteamanuensis ved University of Chicago. Universitetet er kjent som økonomifagets høyborg, og på den tiden levde de fleste av Sunsteins kolleger godt med ideen om at vi mennesker er Homo economicus: rasjonelle, nyttemaksimerende vesener.

For den unge førsteamanuensen Sunstein rimte det dårlig med det han kjente fra Becketts absurde stykke om to menns venting på noen som aldri kommer.

– Det er ikke slik at den juridiske tenkningen min er tatt rett ut av Beckett, men forståelsen derfra hjalp meg å begynne å tenke på hvorfor økonomi, i hvert fall i klassisk forstand, har en ufullstendig forståelse av menneskelig adferd.

For vi lever i en irrasjonell verden.

Vi er alle labradorer.

–Ideen om at mennesker er begrenset rasjonelle var revolusjonerende for økonomien på 1980-tallet. I dag vil jeg si at profesjonen har vendt seg til det, sier Sunstein.

I juni skal Sunstein stå på scenen i Bergen og ta imot Holbergprisen, en av de viktigste internasjonale forskningsprisene for humanistiske fag. Han er den siste i en rekke adferdsforskere som er blitt hedret de siste årene:

I fjor fikk Richard Thaler, Sunsteins samarbeidspartner, Nobels minnepris i økonomi. Den samme prisen har også psykologen Daniel Kahneman fått, og Kahnemans utforskning av menneskehjernens irrganger sammen med kollegaen Amos Tversky ble nylig portrettert i boken The Undoing Project. Sammen har disse menneskene, samt en håndfull til, revolusjonert forståelsen av hvorfor vi mennesker oppfører oss som vi gjør–først innen psykologien, siden også i økonomien og jussen.

For å forstå hva denne «behavioristiske revolusjonen» i samfunnsvitenskapene faktisk går ut på, tyr Sunstein til et favorittema:

– Jeg har en hund, en labrador retriever. Og hun er ikke rasjonell, men hun er heller ikke helt irrasjonell. Hun er ofte fokusert på her og nå heller enn morgendagen, og hun spiser alt som settes foran henne, men det er ikke irrasjonelle valg.

På samme måte har Sunstein og kollegene vist at mennesket hverken er Homo economicus, eller irrasjonelt, men heller begrenset rasjonelt. Vi følger bestemte regler, som Sunsteins forskning har tegnet opp:

– Vi tenke heller på i dag og i morgen enn på det som skjer om ti år. Vi er ofte urealistisk optimistiske. Vi ser for mye på det som er rett foran øynene våre, og vi er ikke spesielt gode på å beregne risiko, vi bruker forenklinger som «har denne dumme tingen skjedd noen jeg kjenner?», ramser han opp.

– Alt dette fører galt av sted.

Les også Anine Kierulfs kronikk om Cass Sunstein: «Den gode paternalist».

Dult. Dult. Dult.

Adferdsforskere har alltid vært opptatt av konkrete, praktiske problemer. Noen av fagets første innsikter ble utviklet i den israelske hæren på 1960-tallet, da Daniel Kahneman forsøkte å skjønne ut hvorfor militæret var så dårlige på å vurdere hvem som ville bli en god offiser.

Sunstein har fulgt tradisjonen: I 2009 forlot han elfenbenstårnet, og de neste fire årene ledet han The White House Office of Information and Regulatory Affairs, på oppdrag fra Barack Obama. Der innførte han konkrete reguleringer–gjerne i form av velplasserte dult–som fortsatt preger amerikaneres liv.

Nye biler har fått merkelapper som viser drivstofforbruk, og hvor forurensende de er. Dult. Fattige barn skrives nå automatisk inn i en ordning for gratis måltider, heller enn at foreldrene deres må melde dem i ordningen. Dult. Regjeringen har satt inn tiltak for å få arbeidsgivere til å automatisk melde de ansatte inn i pensjonsordninger. Dult.

Slike tiltak har vært en suksess, insisterer Sunstein, både i USA og i en rekke andre land–uavhengig av om teknologiselskapene også har oppdaget at dulting kan brukes til deres egne, mer pengemotiverte formål.

Metoo og «å mene godt»

. Sunstein har vært produktiv siden han forlot Det hvite hus i 2012. I årene siden har han gitt ut åtte bøker, og han arbeider på enda to til–minst. Adferdsvitenskapen synes å være slags lommekniv, et universalverktøy som kan gi innsikter om de fleste sosiale fenomener.

Ta metoo-bevegelsen, sier han, kampanjen mot seksuell trakassering som har oppslukt den vestlige verden i månedsvis.

– Metoo har vist at en konkret historie om en konkret kvinne kan ha enorm påvirkning, mye mer enn statistikk. Hjernene våre fungerer best i møte med historier. Det andre er at hva vi er villige til å si og gjøre, ofte avhenger av hva andre har sagt og gjort. Sosialpsykologien har vist hvordan slik påvirkning kan skape en selvforsterkende effekt–som kan forandre verden.

– Metoo synes å være et perfekt eksempel på de tingene, og er noe som adferdsvitenskapen kan hjelpe til å kaste lys på.

Metoo har vist at en konkret historie om en konkret kvinne kan ha enorm påvirkning, mye mer enn statistikk.

—   Cass Sunstein

Samtidig er ikke Sunstein ferdig med politikken. Han skriver på det han kaller «et manifest for utilitarianisme» innen lovregulering, under tittelen The Cost-Benefit Revolution. På norsk kunne vi kanskje like gjerne kalt det et oppgjør med «godhetstyranniet»: Skal man forsøke å måle effektene av et tiltak, kan man ikke lene seg på mentale snarveier i måleprosessen.

– Jeg vil at boken skal ta standpunkt mot det vi kan kalle «ekspressiv politikkutforming», altså tiltak begrunnet etter «liker jeg verdien som dette tiltaket uttrykker?». Jeg er bekymret for at en slik tilnærming hindrer oss fra å tenke på de faktiske konsekvensene av det vi gjør.

– Gi et eksempel?

– Luftforurensing. Spørsmålet er: Hvis du reduserer luftforurensningen, er det bra for menneskers helse? Hvor bra? Kommer det til å øke kostnadene for privat sektor? Med hvor mye? Dette er essensielle spørsmål, men noen vil si, «så lenge tiltaket regulerer luftforurensing, er jeg for det».

Diktator Trump?

Forrige helg kunne verden se USAs president Donald Trump i nå ganske vant form:

I en serie Twitter-meldinger roste Trump sin kinesiske kollega Xi Jinping, som nettopp hadde sikret seg ubegrenset tid ved makten, og Nord-Koreas diktator Kim Jong-un. Deretter gikk han til angrep på pressen. Samtidig kom nyheten om at administrasjonen har lagt frem et forslag om å gi føderale politistyrker rett til å patruljere valglokaler i delstatene.

Er det rart en del amerikanere for tiden er over gjennomsnittet opptatt av totalitarisme og fascisme?

To dager før Morgenbladet får Cass Sunstein på telefonen kom da også den seneste boken som professoren har redigert: Can it happen here? Essaysamlingens tittel referer til på den dystopiske romanen It can't happen here, om en amerikansk president som blir diktator. I skyggen av Trump forsøker essayistene Sunstein har samlet å gi sine svar på spørsmålet: Er det slik fare på ferde?

Sunstein kan bringe et unikt perspektiv til torgs: Han har studert grunnlovsrett i et kvart århundre, og selv vært del av det statsapparatet – «the Deep State»–som Trump har erklært krig mot.

– Er du overrasket over at du nå er redaktør for en slik bok, mindre enn et tiår etter at Obama ble president?

– Altså, jeg er veldig optimistisk anlagt, og jeg skriver en rekke bøker. Noen ganger tar jeg tak i interessante spørsmål som det virker nyttig å tenke gjennom, uten at jeg derved sier at «herregud, noe forferdelig er i ferd med å skje».

Det er som Okkupert, sier Sunstein, NRK-serien om en russisk invasjon av Norge som han selv akkurat har begynt å se på: Et nyttig tankeeksperiment.

– Så, can it happen? Tror du USA kan bli tatt over av en autoritær president?

– Nei, det kan ikke det. Jeg mener systemet, maktbalansen og ikke minst kulturen vår er altfor sterkt rettet inn mot frihet og selvbestemmelse, sier han kontant.

Farlig nok.

Det betyr ikke at Sunstein ikke har sine bekymringer. Trump-administrasjonen virker å ha et spesielt lemfeldig forhold til kunnskapsbasert politikk, sier professoren. Den legger bånd på hva statsansatte forskere kan si, og deres innspill har ofte forsvinnende lite påvirkning på politikken. Du skal lete lenge etter en økonom som mener Trumps toll på stål og aluminium er en god idé.

Et land trenger dessuten ikke gå så langt som til å avskaffe nasjonalforsamlingen eller opprette hemmelige politistyrker før noen bør rope varsku, sier Cass Sunstein–og peker tilbake i sitt eget lands historie:

– Vi internerte japansk-amerikanere under Andre verdenskrig, vi begrenset ytringsfriheten i frykt for kommunistene i McCarthy-æraen, vi hadde tilfeller av politisk overvåkning av motstandere under Richard Nixon. Ikke noe av dette er full totalitarisme, men det er ting som er uforenelig med demokratiske verdier.

– Det er der jeg håper boken kan være et bidrag: Til å minne om at enhver demokratisk nasjon iblant risikerer å ikke leve opp til sine egne idealer.