En historisk ulvenyhet skaper debatt i Danmark: Åtte ulveunger er observert i nærheten av landsbyen med det ytterst passende navnet Ulfborg, vest på Jylland. Ungene er historiske fordi ulven ble utryddet i Danmark i 1813. I 2012 ble for første gang en ulv igjen observert i dansk natur, skriver Politiken, og i fjor ble det anslått at det var kommet drøyt 20 dyr nordover fra Tyskland.
Miljøtalsperson Christian Poll i partiet Alternativet gleder seg over valpene. «Den danske naturen er litt kjedelig, kan man si. Den vil bli mye mer dynamisk og spennende hvis vi får flere ville dyr», sier han til nyhetsbyrået Ritzau.
Dansk Folkeparti er derimot omtrent så begeistret som de pleier for nykommere sørfra. «Jeg mener ikke vi har plass til ulven», sier partiets miljøpolitiker Pia Adelsten.
Utsagnet kan stå som eksempel på det mange, kanskje de fleste, mennesker tenker på ren refleks: Hvis det er trangt om plassen, må alle andre enn menneskene vike. Men skal vi unngå å omdanne jorden til en ruin, bør vi begynne å tenke på mennesket som én art blant mange, som ikke nødvendigvis har forrang blant flora og fauna.
Dette er det grunnleggende argumentet i norske Tormod V. Burkeys radikale og tankevekkende bok Ethics for a Full World, som kom ut i vår.
«For hver rettighet og hvert hensyn som tildeles Homo sapiens, bør man vurdere kritisk i hvilken grad det kan forsvares å begrense dem utelukkende til mennesker,» skriver Burkey, og spør: «Hvilke egenskaper er så unikt menneskelige at de kan brukes til å skille de individene som fortjener slike rettigheter og dem som ikke gjør det?»
«Hvis livet på Jorden får fortsette lenge nok, vil nye arter før eller siden overgå alle menneskelige evner som ikke allerede overskrides av arter som lever i dag», skriver Burkey. Det er et øyeåpnende perspektiv.
Det er vanskelig å tenke hinsides sin egen livstid. Men i og med at mennesker faktisk er i stand til å påvirke hvordan verden utvikler seg, påhviler det oss å ta på alvor at vi har en etisk forpliktelse overfor resten av verden, nå og i fremtiden.
Det mest effektive middelet for å hindre overoppheting, i bokstavelig og overført forstand, er åpenbart at folk avstår fra å få barn. Men det trengs ikke drastiske tiltak for å stoppe befolkningsveksten. Normalt regner man med at hver kvinne må føde 2,1 barn for å opprettholde dagens befolkningstall. Hvis den globale gjennomsnittskvinnen nøyer seg med to barn, er det altså nok til at folketallet begynner å synke.
Vi vet ganske godt hva som hjelper fødselsraten ned mot totallet: Lavere barnedødelighet, utdannelse for kvinner, og tilgang til prevensjon. Dette er oppnåelige mål, om det finnes politisk vilje til å styre ressurser dit.
Derfor er det både bedrøvelig og feigt at smarte folk som Tesla-gründer Elon Musk, Virgin-magnaten Richard Branson og astrofysikerkjendisen Stephen Hawking heller bruker sine betydelige økonomiske og intellektuelle krefter på å agitere for at jordens menneskelige elite må kolonisere Mars for ikke å bli utryddet av klimaendringer, epidemier, overbefolkning, eller for den saks skyld hyperintelligente drapsroboter – alle trusler som menneskene selv har skyld i.
Får Mars-entusiastene viljen sin, vil det si at menneskeheten oppfører seg som universets verste leieboer: En som først tenner på huset, og så, i stedet for å slukke, bruker en formue på å bygge en sportsbil så han kan ta med seg fyrstikkene til et nytt hjem.
EH