Det starter i 1922 med et fotografi av en glassplate. Det ser ut som et månelandskap, men det er altså et stykke glass, med støv på. Glasset, og støvet som ligger på det, er kunst – det er Marcel Duchamps Bruden kledd naken av sine ungkarer, til og med (1915–1923). Fotografiet er tatt av Man Ray – selv en anerkjent kunstner – men dette bildet er tatt for å tjene penger på å dokumentere andres kunst. Er fotografiet da en dokumentasjon av kunst, eller kunst i seg selv? Forvirret? Hva med senere, når bildet trykkes opp i begrenset opplag og både Duchamp og Ray signerer bildet? Her begynner boken A Handful of Dust, den britiske kuratoren David Campanys «spekulative historie om det siste århundret». Med støvet, sett som modernismens biprodukt, i en sentral rolle, følger vi Duchamps og Rays bilde gjennom historien, med digresjoner i alle retninger. Slik bretter Campany ut fotografiets historie og kunstverdenens svingende forhold til mediet.