Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Men sekstimers­dagen var ikke død

Den politiske motstanden er stor, men forsøkene viser at det faktisk fungerer. Kan tiden endelig være inne for å innføre sekstimersdagen?

Familievennlig: Når vi i dag produserer dobbelt så mye som for førti år siden, er det på tide å tenke mer på livet utenom jobb, mener Andreas Moltu, tillitsvalgt ved Tine Heimdal. Han henter Olivia (1) tidlig i barnehagen og har god tid til lek og matlaging. - Skal du klare å gi ungene dine en god oppvekst, er sekstimersdagen bedre. Vi er ikke satt på planeten kun for å jobbe.

– Det var en eufori!, utbryter anestesisykepleier Helen Lindman, og smiler bredt under den grønne hetten.

Sammen med kollegene Marie Björk og Marie Karlsson løfter hun opp og ned bortimot 150 kilo med utstyr, instrumenter, apparater og bord som trengs for en operasjon. Jobben er like tung som før, men den varer ikke like lenge. For to og et halvt år siden gikk de ansatte ved operasjonsavdelingen ved Mölndals sykehus i Göteborg fra å jobbe åtte timers skift med 45 minutters lunsjpause til en seks timer lang arbeidsdag uten lunsj.

– De timene gjør så mye, det er helt fantastisk. Det føles som jeg har fått livet mitt tilbake. Før omleggingen var jeg så trøtt at jeg ikke hadde mye privatliv i uken, det handlet bare om å få hverdagen til å gå rundt, spesielt da jeg hadde barn. Vi har alltid hatt pisken på oss for å produsere mer, men nå er folk mer overbærende fordi de ikke er så slitne, forteller Björk.

Skepsisen var stor da forsøket ble innført. Men Björk mener de ansatte har vist at kritikerne tok feil:

– Vi jobbet hardt, arbeidet fløt, og det var en vilje til å vise dem, alle sammen, at dette kan fungere.

 

Er dette øyeblikket? Kravet om seks timers arbeidsdag dukket første gang opp på parolene hos gruvearbeidere i Sulitjelma i 1924. Siden har sekstimersdagen gang på gang vært lansert som Den neste store kampsaken for venstresiden, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Men de siste tretti årene har arbeidstiden stått stille. Kampsaken sekstimersdag er blitt en politisk tannløs symbolsak.

– Dette koster bare penger og har ingen effekt. Har man overhodet ansvarsfølelse, så kan man ikke bli med på slikt. Vi har allerede fem-seks uker ferie og 18 måneder foreldrepermisjon, og med 30-timersprosjekter gir de i praksis bort et ytterligere antall ferieuker. Det sier seg selv at ingen økonomi i verden har råd til slikt, sier kommunalråd Maria Rydén i Göteborg. Hun representerer Høyres søsterparti, Moderaterna.

Både i Sverige og Norge har det vært enkelte forsøk med sekstimersdag. Hittil har de stanget i en politisk mur. Vi må jobbe mer og lenger, skal vi opprettholde velferdsordningene og konkurranseevnen, var finansminister Siv Jensens budskap da hun la frem perspektivmeldingen rett før påske. I ryggen har hun hele finans-Norge, næringslivs- og arbeidsgiverorganisasjonene og store deler av privat sektor i LO.

Med høy arbeidsledighet og eldrebølge kan det virke direkte upassende å snakke om at folk skal jobbe mindre, ikke mer. Likevel nekter saken å dø. Fagforbundet ruster nå til ny kamp for å få sekstimersdagen stemplet ned i LOs neste fireårsplan under LO-kongressen i mai, med ambisjon om å fase den inn utover 2020-tallet.

– Teknologien! utbryter leder Mette Nord når hun skal forklare hvorfor tiden nå er inne. Med 355 000 medlemmer i ryggen, veier ordene til «Norges mest ukjente mektige kvinne», i VG-veteran Bjørn Haugans ord, unektelig tungt.

– Det er mer aktuelt enn noen gang, med høy arbeidsledighet og en teknologisk utvikling som vil gjøre arbeidsoppgaver overflødige. Vi må snu alle steiner og se om en reduksjon i arbeidstiden kan få flere i jobb som kan bidra i fellesskapet, sier hun.

Kan sekstimersdagens politiske øyeblikk virkelig ha kommet? Viser ikke forsøkene som er gjort, at dette faktisk fungerer?

Effektive: I Sverige gjøres mange forsøk med sekstimersdag, blant annet på Mölndals sykehus i Göteborg. Helen Lindman (fra venstre), Marie Björk og Marie Karlsson tar hånd om flere pasienter enn noen gang og vil kjempe hardt for å beholde sekstimersdagen. 

Euforien på Mölndals. I 2013 innså ledelsen ved Mölndals sykehus i Göteborg at noe drastisk måtte gjøres med operasjonsavdelingen. Sykefraværet var høyt, operasjonskøene lange, mangelen på personal akutt og omtrent 30 prosent av de ansatte ble byttet ut hvert år. Som på flere av avdelingene på Sahlgrenska Universitetssykehus og i Sverige sto operasjonssaler tomme, og pasienter måtte vente uke etter uke. 40 prosent av operasjonssykepleierne var innleid fra bemanningsforetak.

På et krisemøte ba sykehusdirektøren om gode ideer. Ryktene surret rundt i personalet, om dette med kortere dager, som hadde spredt seg fra Toyota-verkstedet bare noen steinkast unna. Der hadde de hatt sekstimersdag med gode resultater siden 2002. Sykepleierne dristet seg til å foreslå sekstimersdag med full lønnskompensasjon. Sykehusdirektøren nølte, men sa ja til et forsøk.

I november 2014 var prøveprosjektet i gang for i alt 110 sykepleiere. De gikk fra 8 timers skift med 45 minutter lunsjpause til 6 timers skift uten lunsjpause. 15-20 nye sykepleiere og leger ble ansatt.

– Denne avdelingen er spesielt tung. Det er ingen som orker å jobbe i det høye tempoet åtte timer om dagen fulltid lenge, sier sykepleier Helen Lindman.

For henne og kollegene har sekstimersdagen betydd mindre stress, mindre skulderverk og mer egentid. De har begynt å trene, hilse på sin gamle far på hjemmet, lunsje med venninner, lese bøker. Men kostnaden er tydelig: 10 millioner kroner i året.

I september skal forsøket evalueres og sykehusdirektøren avgjøre om det blir permanent. Som ved foretak flest blir det tall mot tall, utgifter mot kostnader.

Virksomhetssjef Peter Dahm kan opplyse om at avdelingen nå er den eneste som er fullbemannet, rekrutteringen går lettere og sykefraværet har gått ned fra 10 til 7 prosent. Med alle operasjonssaler åpne til klokken 18.30 opereres 90 flere pasienter i måneden, en produktivitetsøkning på omtrent 14 prosent.

– Om det bare var bra for miljøet, trivselen og sykefraværet, ville det ikke vært nok. Vi må vise at det går opp økonomisk, sier Dahm.

Alle har meninger om sekstimersdagen. Sykepleierne møter skepsis, misunnelse og nysgjerrighet fra kolleger, pasienter, venner og familie.

– Vi går litt på tå hev. Vi er her for å jobbe, det skylder vi arbeidsgiveren. Det gjelder å ikke misbruke dette, bli slappe og ta halvtimes pauser. Nu kör vi, sier anestesisykepleier Lindman.

Uvant: Skal jeg virkelig gå hjem nå, spurte Marie Björk seg selv, da sekstimersdagen ble innført på sykehusavdelingen og hun kunne gå hjem klokken ett. – Det kjentes som jeg skulket. Men man lærer seg å fylle dagene. Nå har jeg et privatliv, sier hun.

Fra kampsak til symbolsak. Inspirert av Den russiske revolusjonen i 1917 begynte arbeidere over hele verden for hundre år siden å kjempe for kortere arbeidsdager. Allerede i 1919 ble åttetimerskravet innfridd i Norge og flere andre europeiske land. Fem år etter var det gruvearbeiderne i Sulitjelma i Nordland som først fremmet kravet om sekstimersdag, for å skåne helsen og dele på arbeidet i tider med høy ledighet. Arbeiderpartiet fremmet for første gang saken på Stortinget i 1933.

På 1970- og 80-tallet sto sekstimersdagen på dagsordenen for fullt. Diskusjonen raste på LO-kongressen i 1977, og SV, Venstre og Arbeiderpartiet fikk det nedfelt som et langsiktig mål.

Arbeidere i industrien var aktive pådrivere for kortere arbeidstid og avgjørende for at 37,5-timersuke ble tariffestet i 1986. Men etter hvert som andre goder kom på plass, som avtalefestet pensjonsordning (AFP), den femte ferieuken og utvidet foreldrepermisjon, tapte sekstimersdagen terreng. Sekstimersdagen ble først og fremst en sak for kvinnebevegelsen og ytre venstre. De fortsatte å demonstrere, men i LO havnet saken bakover i køen.

Først i 2001, da sekstimersentusiasten Gerd-Liv Valla kom inn som LO-leder, begynte ballen å rulle på ny. Målet om en skrittvis nedkorting av arbeidstiden frem mot 30-timersuke og sekstimersdag ble vedtatt på kongressen. Fire år senere gikk LO-ledelsen inn for å sette i gang forsøk, og i den rødgrønne regjeringen fikk SV gjennom det samme.

Så gikk Valla av i 2007. Den nye ledelsen, først Roar Flaathen og senere Gerd Kristiansen, var ikke like entusiastiske. Sekstimersdagen ble nedprioritert. Etter at flere av forsøkene ble ansett som dyre og mislykkede, droppet også Arbeiderpartiet saken for godt i 2010. Entusiasmen stilnet. I 2013 ble det langsiktige målet om sekstimersdagen tatt ut av LOs program, for første gang siden 80-tallet. Tilbake står et vagt kompromiss om å «bygge videre på kunnskap fra forsøk».

– Det var skuffende. Målet om sekstimersdag hadde vært enstemmig vedtatt til da. Jeg hadde håpet at kongressen skulle legge en strategi for en skrittvis innføring med en halv time om gangen via tariffoppgjørene, sier Gerd-Liv Valla i dag.

Hun er glad for at Fagforbundet nå viser kampvilje, men mener saken er umulig uten at både LO selv og forbundene i privat sektor er med. Argumentet må være fleksibilitet, sier hun: At fritid kan tas ut på forskjellige måter, enten det er kortere dager eller en dag fri.

– Å si at vi skal ta sekstimersdagen i en jafs, via lovveien og kreve det «nå», er å begrave det helt. Det er ikke realistisk. Det blir bare en drøm om det gode liv, en symbolsak og ikke en kampsak, sier hun.

Valla har erfart at begrepet sekstimersdagen er for splittende. Mange menn himler med øynene, mens mange kvinnene gløder, forteller hun. Hun prøver seg frem med mer appellerende begreper:

– Bærekraftig arbeidstidsforkorting … Familievennlig arbeidstidsforkorting … Miljø- og familievennlig arbeidstidsforkorting. Der har vi det! utbryter hun entusiastisk.

– Det er litt vanskeligere å rope i et demonstrasjonstog enn det gamle «vi vil ha seks, vi vil ha seks, vi vil ha seks timers arbeidsdag». Men poenget er at vi må snakke på en bredere måte enn før.

 

Arbeidstiden

Etter hvert som vi er blitt mer produktive, har arbeidstiden krympet, fra 60 timers uke på 1800-tallet, via 54 timer i 1915, 45 timer i 1959 og lovfestet 40-timersuke i 1977.

37,5-timersuken har vært tariffestet siden 1987.

Sekstimersdag er foreløpig ikke innført i noe land i verden.

Innenfor EU tillates inntil 48 timer arbeid per uke, men i de fleste land gjelder lovbestemte og/eller forhandlet arbeidsuke på 40 timer eller like under.

Tiden er inne. Saken er ikke død i LO, hevder førstesekretær Peggy Hessen Følsvik. Hun ser flere gode argumenter for kortere arbeidstid, men er likevel skeptisk.

– Hvis sekstimersdagen kun innføres i offentlige sektor, som er kvinnedominert, mens mannsdominerte sektorer øker sin arbeidstid, kan det øke kjønnsgapet, sier hun.

Følsvik innrømmer at det er nerver før kongressen, hvor det vil bli harde kamper. Fagforbundet og andre sekstimerstilhengere vil stange mot Fellesforbundet, det største forbundet i privat sektor. Selv om Fellesforbundets leder Jørn Eggum erkjenner at det er flere gode argumenter for familier og folk i tunge yrker, mener han det vil innebære en kostnadsvekst på 20 prosent, som er for mye for konkurranseutsatt industri å bære.

Følsvik i LO tror det skal mye til å få med seg industrien i tider der arbeidsledighet, pensjon, heltid og reallønnsvekst står lenger fremme.             

– Det har ikke vært stor nok entusiasme der ute. Det hadde vært veldig bra om vi hadde fått til flere forsøk, sier hun. 

Mot dette hamrer Mette Nord i Fagforbundet løs: Vi har hatt nok forsøk allerede. Nå må det mer enn vage oppfordringer til fra LO.

– Mange blir helt glassaktige i fjeset og rullegardina går ned når du snakker om sekstimersdag. Vi står overfor store utfordringer, og dette er et virkemiddel man aldri vil diskutere, men som kunne fungert.

– Er dette virkelig rett timing?

– Å si at tiden ikke er inne fordi vi har høy arbeidsledighet, er underlig. Hele poenget er å få flere i jobb. Hvis vi alle jobbet litt mindre, kunne vi delt på arbeidet. Robotiseringen vi står overfor, vil gjøre flere av oss overflødige, så det er nettopp nå vi skal ta diskusjonen om hvordan vi sikrer fortsatt høy sysselsetting.

Det eneste stedet initiativet fra Valla på Youngstorget øyensynlig ble til noe mer, var på et industritungt jorde på Heimdal utenfor Trondheim.

 

Ostefabrikken som modell. En umiskjennelig lukt av mild, norsk ost sniker seg innpå i pakkeriet på Tines Sentrallager, hvor 20 000 tonn ost pakkes hvert år. Med rolige øyne følger Kjell-Richard Brevik rekken av sorte begre med en revet blanding av Norvegia og Jarlsberg, som suser hypnotisk forbi på samlebåndet.

Det er jubileum for Brevik og hans 186 kolleger. I april i år er det ti år siden sekstimersdagen ble innført, først som et forsøk og senere permanent. Ostefabrikken er blitt en foregangsmodell for sekstimersdagen, den eneste i Norge.

– Det var en fest da vi fikk vite at vi fikk fortsette, at vi klarte å produsere like mye som før og vel så det, sier Brevik og gliser under hårnettet.

Nå som før står Brevik og tråkker time etter time på betonggulvet, men fotsåler, rygg og hode er mindre slitne enn før. Klokken er 13, og om en halvtime er han ferdig på jobb. Da tar han skiene ut i tomme løyper, trener myndene mens ingen distraherer eller tar motorsykkelen ut mot klosteret på Tautra, mens trafikken er rolig og solen fortsatt oppe. Brevik elsker å terge misunnelige venner og familiemedlemmer.

– Svogeren min jobber lange dager, så mens han står i verkstedet og mekker, sender jeg ham bilder fra skiløypa klokken to. Han blir så irritert. Hehe!

Hver dag suser minst 30 000 ostebegre forbi ham på båndet, som er flere enn før sekstimersdagen ble innført. Etter ti år med sekstimersdag har produktiviteten steget med 65 prosent, opplyser ledelsen. Sykefraværet har sunket fra elleve til seks prosent. Fellespausene er kuttet ut. Maskinene går nå konstant der de før måtte stoppes med kaffepause klokken ni, lunsjpause klokken elleve og ny kaffepause halv to – pauser som skled ut over et slag Mattis eller en heftig Rosenborg-diskusjon.

Vellykket: De produserer over dobbelt så mye og er halvparten så mye borte fra jobb. På Tine Heimdal er sekstimersdagen en suksess. Forklaringen er mer fritid og bedre helse, men også at alle ansatte ble involvert fra dag én, mener forskere som har fulgt prosjektet. 

Den store frihetsreformen. I Sverige har debatten vært romsligere og forsøkene flere enn i Norge. I tillegg til Mölndal, har også Norrlands universitetssykehus, et eldrehjem i Sjöjungfrun i Umeå og sosionomtjenesten i Östersund hatt sekstimersdag.

For SVs søsterparti Vänsterpartiet er sekstimersdagen det høyest prioriterte politiske spørsmålet frem mot riksdagsvalget i 2018, og riksdagsrepresentant Ali Esbati tror debatten vil bli mer begripelig for folk flest. For ham har sekstimersdagen potensial til å bli den store, samlende frihetsreformen. Intet mindre.

– Dette handler om fordelingen av ressurser og makt i samfunnet. Spørsmålet om hvem som skal ha kontroll over arbeidstiden vår, kan forene mange mennesker. Vi har ulike forutsetninger og ulike liv, men vi har alle 24 timer per døgn. Det finnes noe omveltende i å diskutere hvordan vi legger opp de timene, sier han.

Kommunal, den største fagforeningen, droppet sekstimersdagen i 2006, og Sosialdemokraterna og Moderaterna har ment at resultatene av forsøk har vært for dårlige. At debatten stadig stopper opp også i Sverige, mener Esbati handler om at arbeidsgiversiden har vært kraftig på offensiven de siste 25–30 årene.

– Har vi råd til dette?

– Hvis spørsmålet er om vi som samfunn har råd til det, så er svaret ja, absolutt. Det finnes ingen naturlov som sier at vi må ha 40-timers uke og fordele produktivitetsveksten slik vi gjør i dag. Det er fullt mulig å tenke seg at en større del av produktivitetsveksten går til å senke arbeidstiden og en mindre del går til økt profitt.

Nettopp produktivitetsveksten er kronargumentet. At vi lager mer på kortere tid gjør det mulig å jobbe mindre. Ifølge Eurostat og OECD er nordmenn er blant de mest produktive i Europa, svenskene like bak, som vi kan takke kvinnenes høye yrkesaktivitet for. Derfor er det mulig at vi i 2060 kan forbruke tre ganger så mye som i dag hvis vi jobber like mye. Hvis vi i stedet går hjem to timer tidligere, vil vi måtte nøye oss med «bare» dobbelt så mye forbruk, konkluderte SSB i en studie i 2014.

Men for å finansiere velferden må skattenivået økes fra dagens 37 prosent til 50 prosent med sekstimersdag, mot 40 prosent med åttetimersdag.

– Det er grunn til å spørre seg om den økte velstanden skal tas ut i økt forbruk, eller om det finnes andre måter å organisere samfunnet på, sier Esbati.

Lang erfaring: Klokken er knapt to, og Kjell-Richard Brevik har skyndt seg hjem fra jobb og ut i solen med hundene. - Jeg er gladere. Det er lettere å gå på jobb, sier han etter ti år med sekstimersdag. Nesten halvparten av nordmenn oppgir at de heller vil ha mer fritid enn høyere lønn, viste en meningsmåling i fjor.

Populistisk sløseri. Ett land har forsøkt å kutte arbeidstiden i stor skala. Da Frankrike innførte 35 timers arbeidsuke i 2000 var målet å få arbeidsgivere til å ansette flere som et tiltak mot økende arbeidsledighet. Hverken ledighet eller sykefravær falt. I stedet falt eksporten. Frankrike fikk kortest arbeidstid av alle EU-landene, og mange næringsledere mener det svekker dem i konkurransen med lavkostland, all den tid Tyskland tvert imot avregulerte sitt arbeidsmarked og modererte lønnen.

Maria Rydén fra Moderaterna i Göteborg mener sekstimerssaken er like hårreisende som den alltid har vært. For henne er det snarere et populistisk pengesløseri.

– Vänsterpartiet går til valg på å sørge for at folk jobber mindre og får full lønn, mens verden går mot en utvikling der vi trenger å jobbe mer og lengre. Hva det koster, bryr de seg ikke om, sier hun.

Hun viser til forsøkene på et eldrehjem i Svartedalen og et i Kiruna, som begge var politisk initiert. Ansatte følte seg piggere, men sykefraværet gikk ned bare 0,6 prosent. Nå lover Rydén å sette en stopper for flere. Hun mener Vänsterpartiet lurer folk når de viser til suksessen på Toyota-fabrikken ved Göteborg. Du kan ikke uten videre «produsere» mer eldreomsorg.

– På et verksted kan du la bilen stå når du går hjem, og dagen etter vil den stå på nøyaktig samme sted. Et gammelt menneske kan du ikke bare sette på en stol og la sitte der. Du kan ikke mate mennesker som en maskin. Det er epler og pærer.

Etter å ha jobbet som sykepleier i 30 år, mener hun å kjenne til hvordan pauser trekker ut, også på Mölndals sykehus.

– Meningen var at de skulle operere på løpende bånd, men det gjøres ikke. I virkeligheten har de begynt å jobbe fem timer. Man får ikke bedre arbeidsmiljø, man kjøper personalet til å være stille, sier hun.

Grønne argumenter om at vi skal kunne ta ut produktivitetsveksten i fritid, ikke kjøpekraft, som vil være bra for klimaet, provoserer Rydén.

– Det høres bra ut, men det fungerer ikke. Det må handle om at folk tar ansvar og ikke røyker og er bevisste på å kildesortere og slike ting. Men å snakke om at man skal få folk til å gå ut i skogen og plukke bær og være hjemme og sylte og safte … I 2017? Det er ikke særlig moderne. Vi kan ikke betale personalet for å holde på med sånt, sier hun.

 

Halvert arbeidstid

Mellom 1870 og 2014 ble den gjennomsnittlige arbeidstiden per person i den rike delen av verden, halvert, fra cirka 3500 arbeidstimer per år til 1600 timer.

Det er nesten 15 år siden økningen i verdiskaping her til lands ble tatt ut i økt fritid, da den femte ferieuken ble vedtatt i 2000.

Gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid i Norge er lavt sammenlignet med de fleste andre land i Europa. Det skyldes at flere kvinner er sysselsatte i Norge og at mange norske kvinner jobber deltid.

Kilder: Manifest Tidsskrift, Store Norske Leksikon,
Arbeidstidsutvalget

Arbeidsledig på jobb. Hensynet til familien, miljøet og retten til heltid er argumenter som har vært der i flere tiår. Nå er det automatisering som er på alles lepper. At roboter kan frigjøre oss fra det mekaniske og trivielle arbeidet, bør vi hilse varmt velkommen, mener den svenske sosiologen Roland Paulsen. Han har fått internasjonal oppmerksomhet for sin kritikk av arbeidslinjen, tanken om at arbeidet er vår identitet, vårt samfunnslim. Selvrealiseringen, mestringsfølelsen og samholdet som jobben i dag representerer, kan vi like fint dyrke på andre arenaer, mener han. Fire-fem timer på jobb er alt som trengs for å holde oppe velstanden.

Til doktorgraden sin intervjuet Paulsen mannlige og kvinnelige ansatte, stort sett i privat sektor, som innrømmet at de brukte omkring halvparten av sin arbeidstid på private aktiviteter. Siden har Paulsen interessert seg for det han mener er meningsløst, tomt arbeid.

– Ettersom vi hele tiden rasjonaliserer bort jobb med ny teknologi, må vi, for å unngå en arbeidsledighetskrise, skape nye jobber som tidligere generasjoner ikke behøvde. Mange av disse jobbene kan vi klare oss fint uten, skriver Paulsen i en e-post.

Han mener problemet med forsøkene det vises til, er at de først og fremst har hatt målbare helseforbedringer for øyet, som i det store og det hele ikke er det viktigste.

– Kortere arbeidstid er en radikal omfordelingsreform, for å tvinge arbeidsgivere til å ansette flere og få ned en produksjon som er økologisk uholdbar.

 

Pausene forsvinner. – Balanse, utbryter Julia Bendelin.

Hun eier reklamebyrået Oss på Gotland, som startet med sekstimersdag for ett år siden. For den nye generasjonen arbeidstakere og ledere blir fritid, hobbyer og familie, mer enn penger, stadig viktigere, mener hun.

– Det handler om hva slags arbeidsgiver man vil være. For den eldre generasjon var det gjerne status å jobbe 40, 60, 80 timer i uken. Jeg har aldri vært av den skolen. Det er viktig at vi har et rikt liv utenfor arbeidet. Når du har mulighet til å trene, danse og være med venner og familie, så blir du freshere og sterkere på jobb, sier hun.

Nå jobber de fra klokken ni til fire, med én times lunsjpause. Møter og kaffepauser er kuttet kraftig ned på.

– Når du vet at du har tre timer før lunsj og tre timer etter, så planlegger du hva du må rekke og tar kaffen før jobb. Kundene merker at det går fortere, og vi fakturerer mer enn før, sier Bendelin.

Også andre private bedrifter i Sverige prøver det samme, som appbedriften Filimundus, it-firmaet Brath, produksjonsselskapet Background og Qall Telecom. For Bendelin handler det om konsentrasjonsevne og intensitet. Da Bendelin begynte i reklamebransjen i 1998 besto dagene av flere naturlige pauser. Bare å skru på datamaskinen og lagre noe tok lang tid, det samme gjorde turen bort til trykkeriet. Med temposkiftet påløper et ansvar, mener hun.

– At pausene har forsvunnet og at vi alltid er påkoblet, har sin pris. Det finnes knapt ukvalifisert jobb igjen i våre yrker. At du som journalist skal sitte pal foran skjermen og skrive i åtte timer, i lengre perioder, det går ikke. Vi våget å innse det og agere på det.

Har dere så lite jobb? Går det dårlig? var spørsmålene Bendelin møtte utenfra. Men skeptikerne glemmer at vi jobber så raskt i dag, mener hun.

– Det er alltid folk som er redde for forandring. Jeg tar risikoen. Man må våge å forsøke! Ta en bit, ta en avdeling, og prøv!

Annonse