Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Bowling i Bajkonur

Dette er historien om tidenes kanskje mest mislykkede tur til den russiske kosmodromen Bajkonur, skriver Erika Fatland.

Heltedyrking: Bajkonur består av triste boligblokker, kirker og sovjetiske minnesmerker som den av Jurij Gagarin, første menneske i verdensrommet. I virkeligheten var han hakket mer atletisk bygget. Alle foto: Erika Fatland

Oppskyting

  • Torsdag 20. april ble romfartøyet Sojus MS-04 skutt opp fra Bajkonur-basen i Kasakhstan.
  • Ombord var Fjodor Jursjikin ( til venstre) fra Roskosmos og Jack Fischer fra Nasa, de to skal være en del av mannskapet på Den internasjonale romstasjonen til og med begynnelsen av september.
  • Dette er Jursjikins femte og Fischers første oppdrag i rommet.

Kilde: Nasa

Etter 27 timer i en overopphetet firemannskupé var jeg endelig fremme. De øvrige passasjerene forsvant raskt inn i ventende biler, og toget satte seg i bevegelse igjen. Snart var jeg alene på perrongen.

Bajkonur ligger utenfor allfarvei, selv etter kasakhstansk standard. Langt ute på steppene, omtrent 200 kilometer øst for den stadig skrumpende Aralsjøen, og 320 nordøst for den opprinnelige gruvebyen Bajkonur. For å forvirre amerikanerne ga sovjetmyndighetene kosmodromen samme navn. Kosmodromen, og byen rundt, ble reist i hui og hast på slutten av 1950-tallet for å huse Sovjetunionens ambisiøse romfartsprogram.

Under sovjettiden var Bajkonur, som da het Leninsk, strengt hemmelig, og sto ikke oppført på noe kart. Fremdeles er det komplisert å besøke Bajkonur, som i dag er under russisk jurisdiksjon. Russland har leid både romfartsstasjonen og byen rundt den av kasakhstanske myndigheter for 115 millioner dollar i året frem til 2050. Utlendinger som vil besøke Bajkonur, må søke Roskosmos – den føderale russiske romorganisasjonen – om tillatelse. Roskosmos setter også prisene, som ligger skyhøyt over alle andre severdigheter i regionen.

«Beklager forsinkelsen, jeg er veldig lei for det!» En tykkfallen kasakh i slutten av tyveårene, kledt i dress og lang, svart ullfrakk, kom hastende mot meg på perrongen. «Det gjør ingenting!» sa jeg blidt, lykkelig uvitende om at dette bare var begynnelsen.

 

Innesperret. En væpnet vakt voktet inngangen til Bajkonur. Marat, som guiden min het, holdt opp et emblem, og vi slapp inn uten nærmere undersøkelser. Vel inne i russernes romfartsby ventet forfall. Fra slitne femtitallsblokker flasset malingen av i store flak, mange av vinduene var knust, en del var muret helt igjen. Gatene var møkkete og øde.

Marat stoppet utenfor en blokk og forklarte at han måtte inn og hente tillatelsen min.

«Hold deg i bilen», formante han strengt. «Du må ikke under noen omstendigheter gå ut. I så fall kan du bli arrestert for å gå rundt alene, uten guide. Er det forstått?»

Jeg nikket. Marat ble borte i over en halvtime. Jeg ble sittende og studere bygningen han var forsvunnet inn i. Det så ut som en helt vanlig boligblokk, med små butikker i første etasje.

Marat virket stresset da han omsider kom ut igjen.

«Det har oppstått problemer», forklarte han. «Byen er uten strøm, gass og vann på grunn av en ulykke. Vi kan derfor ikke ta deg med til hotellet som planlagt. Men fortvil ikke, jeg har ordnet det slik at jeg i stedet kan ta deg med til en leilighet hvor du kan få slappet litt av.»

«Jeg har ikke behov for å slappe av», protesterte jeg. «Jeg har nettopp sittet over et døgn på toget, jeg har ikke gjort annet enn å slappe av! Jeg har betalt nesten tusen dollar for å få komme hit. Kan vi ikke bare komme i gang med programmet? Tiden går, vi har mye vi skal se og jeg skal bare være her én dag.»

«Først tar jeg deg til leiligheten slik at du får hvilt», sa Marat bestemt.

«Men jeg…»

«…så spiser vi frokost. Deretter besøker vi museet. Så spiser vi lunsj, og så tar vi oss en runde i byen. Etterpå skal vi besøke et minnesmerke over en kjent, kasakhisk folkemusiker. Det ligger seksti kilometer utenfor byen, så det vil nok ta mesteparten av ettermiddagen.»

Jeg kunne ikke huske at det sto noe om noen folkemusiker i programmet jeg hadde fått fra reisebyrået i Almaty.

«Skal vi ikke se kosmodromen», spurte jeg.

«Jo da», hostet Marat. «Selvsagt skal vi det. Det er jo i programmet, er det ikke?»

Vi stoppet utenfor en forfallen boligblokk i utkanten av sentrum. Inngangspartiet var så trist som bare sovjetiske inngangspartier kan være. Malingen flasset av fra de slitte, rustne jernveggene, og det luktet råttent. En liten flokk mennesker sto og hang utenfor døren. De verdiget oss knapt et blikk.

«Strømmen kommer nok tilbake snart», sa Marat og låste opp døren til en av leilighetene i andre etasje. Han satte fra seg kofferten min og gjorde tegn til å gå.

«Hva i all verden skal jeg ta meg til her?»

Her i Bajkonur har vi to av alt. Vi er halvveis i Russland, halvveis i Kasakhstan.

Natasja, guide ved romfartsmuseet

«Du kan pakke ut tingene dine», foreslo Marat. «Slappe av.»

«Men skal jeg ikke bo på hotell?»

«Jo da», svarte Marat raskt. «Selvsagt skal du bo på hotell. Det står jo i programmet.»

«Så hvorfor…»

«…du kan se på tv», avbrøt Marat. «Jeg er tilbake om førti minutter.»

«Men det er ikke strøm her, hvordan skal jeg da…»

«…den kommer nok snart tilbake.»

«Men hvorfor i all verden må jeg være her?!»

«Jeg kommer snart tilbake!»

Døren smalt igjen bak ham, og jeg var alene. Det var ikke toalettpapir på badet, og kjøkkenet så ikke ut til å ha vært vasket på ukesvis. Det var tydelig at noen bodde her, i alle fall var det åpenbart at noen var innom av og til. Jeg satte meg i sofaen og stirret på den svarte tv-skjermen. Det kasakhstanske mobilabonnementet virket bare sporadisk her i Bajkonur, i praksis var jeg uten dekning.

Jeg gikk bort og kjente på utgangsdøren. Den var låst. Utenfra.

Gammel storhet: I dag er byen Bajkonur er som et levende museum over sovjets ambisiøse romfartsprogram. Når russernes egen romfartsstasjon kommer i full drift neste år, vil forfallet for alvor sette inn

Kom tilbake i desember. Etter tre kvarter låste Marat meg ut av den mørke leiligheten og tok meg med for å spiste frokost på en kafé i sentrum. Der hadde de både strøm og vann.

«Byen er så vidt i ferd med å våkne til liv», sa Marat.

«Klokken er over elleve», sa jeg.

«Bajkonur våkner sent til liv. Da du kom, var det ingen i gatene, la du merke til det? Alle sov. Alt var stengt.»

Jeg kikket ut gjennom vinduet. Det var fremdeles ingen i gatene. I storhetstiden på 1960-tallet bodde det godt over hundre tusen mennesker i Bajkonur. Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, utviklet Bajkonur seg til å bli et farlig og lovløst sted, overlatt til kriminelle gjenger. For den nye, kasakhstanske staten sto problemene i kø; den gamle romfartsstasjonen sto ikke øverst på prioriteringslisten. De fastboende flyttet i hopetall og mange av russerne vendte hjem. I 1995 fikk president Boris Jeltsin i stand en leieavtale med kasakhstanske myndigheter, og siden har russerne pøst inn millioner i byen og romfartstasjonen, uten at resultatet er påfallende synlig. I dag er folketallet i Bajkonur rundt 70 000.

«Jeg er ikke interessert i å besøke det minnesmerket seksti kilometer utenfor byen», opplyste jeg da Marat omsider var forsynt.

«Er du ikke interessert i kasakhstansk folkemusikk», spurte Marat forbauset.

«Jeg vil heller bruke tiden her i Bajkonur. Det er allerede langt på dag.»

Marat svelget, så på klokken og mumlet at museet antagelig var åpnet nå.

«Ja, du skjønner, vi visste ikke at du kom i dag», sa han unnskyldende idet vi kjørte mot museet. «Da rakettoppskytingen ble utsatt fra 21. november til 15. desember, trodde vi du ville komme da. Du står på listen i desember.»

«Jeg sa jo for flere uker siden fra om at jeg ville komme til Bajkonur som planlagt», innvendte jeg.

«Kan du ikke heller komme hit i desember? Du kan komme hit gratis og se oppskytingen, du behøver ikke betale for tillatelse en gang til, du kan bare se oppskytingen og dra igjen uten å overnatte!»

«Det går ikke. I desember er jeg tilbake i Norge.»

«Det er ingen her nå», sa Marat og svelget påny. «Hele Roskosmos er på seminar i Moskva. Det er bare jeg som er her nå.»

 

Kosmodromen Bajkonur

  • Verdens største og eldste fungerende rakettoppskytingsbase. 
  • Kosmodromen ble opprinnelig bygget som et sovjetisk romsenter og er nå under russisk kontroll, selv om det ligger i Kasakhstan.  Russland betaler nær en milliard kroner i årlig leie til Kasakhstan for bruken av Bajkonur.
  • Navnet Bajkonur ble, etter sigende, valgt for å lure Vesten til å tro at området lå nær Bajkonur, en gruveby omtrent 320 km nordøst for romfartssenteret.
  • Romfartøy fra Bajkonur bringer mannskap til og fra Den internasjonale romstasjonen flere ganger i året. 

Kilder: Nasa, Slate Magazine, The Space Review

Alt er i den skjønneste orden. Natasja, en effektiv, russisk kvinne i førtiårene, viste meg rundt i romfartsmuseet i byens kulturpalass. Museet var i seg selv som et museum over museet, knapt endret siden 1970-tallet.

«Kosmodromen Bajkonur er verdens første og største fungerende rakettoppskytingsbase», messet Natasja. «Bajkonur har vært av stor viktighet for romfartshistorien. Den første menneskeskapte satellitten, Sputnik 1, ble skutt opp i rommet herfra i oktober 1957. I januar 1959 skjøt vi opp Luna 1, det første romskipet som var i nærheten av Månen, og 12. april 1961 ble Jurij Gagarin sendt ut i rommet som det første mennesket i verden. En stor triumf for Sovjetunionen. To år etter ble Valentina Teresjkova, verdens første kvinnelige astronaut, sendt ut i rommet herfra. Også dét en stor triumf for Sovjetunionen.»

Da vi var ferdige med museumsomvisningen, var klokken 13. Natasja tilbød seg å ta oss med på byvandring, neste post på programmet, men Marat insisterte på at hun måtte ha lunsjpausen sin først, slik skjemaet fastla.

«Vi kan jo spise lunsj, vi også?» foreslo han.

«Vi har nettopp spist frokost», innvendte jeg.

Mens vi ventet på at Natasja skulle bli ferdig med den obligatoriske lunsjpausen, slo Marat og jeg ihjel tiden med å kjøre rundt på måfå i Bajkonur. Marat visste ikke helt hva han skulle vise meg, for alt vi kjørte forbi, skulle vi jo se senere, under byvandringen. Han kjørte til slutt helt til utkanten av byen, hvor jeg kunne se elven.

«Der har kasakhstanske myndigheter planlagt å bygge et feriesenter», fortalte han og pekte på den andre siden av elven, hvor det golde steppelandskapet strakte seg vestover i det uendelige.

«Det ser ikke ut som de har kommet så langt?»

«Nei, finansieringen er ikke på plass ennå.»

Deretter kjørte vi til den ortodokse kirken. Jeg ville gå inn, men ble stoppet av Marat.

«Den er stengt!»

«Men døren er jo åpen?»

«De har pause nå.»

Jeg satte meg lydig inn i bilen igjen. Vi kjørte videre. Da vi kom til et hus som var delvis ødelagt av en gasseksplosjon, ville jeg ut og fotografere det, og barna som spilte fotball i søla utenfor.

«Kan du ikke bare fotografere fra bilen», spurte Marat.

«Nei, jeg kan ikke bare fotografere fra bilen.»

«Vær rask, da. Noen kan få øye på deg og stille spørsmål.»

«Men jeg har da tillatelse til å være her?»

«Selvsagt», forsikret Marat. «Alt er i den skjønneste orden. Men vær rask!»

Til venstre: «Ære være verdensrommets erobrere!»  Til høyre: Bajkonur består av triste boligblokker og sovjetiske minnesmerker. Her hedres kosmodromens pionerer.

Bilvandring. Marat bestemte at byvandringen måtte foretas fra bilen. Mens vi langsomt kjørte gjennom de sørpete, folketomme gatene enda en gang, pekte og forklarte Natasja fra forsetet. Hun hadde noe å si om det meste vi så rundt oss:

«Her har vi et typisk boligstrøk fra 1960-tallet», sa hun og pekte på en rad med grå blokker. «Og her», sa hun og pekte på neste gate, «her har vi typiske boligblokker fra 1950-tallet. Legg merke til at de ikke er like høye, de er litt lavere. Kan du se det?»

I parken pekte hun på stedet hvor kinoen hadde stått. Den hadde vært av tre og var brent ned for mange tiår siden. Bygningen foran Lenin-statuen, opprinnelig et teater, var også totalskadet av brann og hadde stått tom i årevis. For bare noen uker siden gikk også byens største kjøpesenter opp i flammer. Natasja kjente historien bak alle byens branntomter.

«Her er den kasakhstanske politistasjonen», sa Natasja og pekte på en bygning med et lyseblått flagg vaiende fra taket. «Og der, ved siden av, er den russiske. Her i Bajkonur har vi to av alt. Vi er halvveis i Russland, halvveis i Kasakhstan, men valutaen er rubler, det får være grenser. Litt over halvparten av innbyggerne er kasakher, resten av oss er russere, enn så lenge. Nå holder vi på å bygge vår egen rakettoppskytingsbase, Vostotsjnyj Kosmodrom, langt, langt øst i Russland», la hun til. «Når den står ferdig i 2018, vil Bajkonur miste sin betydning.»

 

Mens vi venter på Moskva. «Når skal vi se kosmodromen», spurte jeg utålmodig. Det var allerede sent på ettermiddagen, og alt vi hadde sett hittil var boligblokker, bymonumenter og branntomter.

«Vi venter på bekreftelsen fra Roskosmos», sa Marat nervøst. «Siden alle er i Moskva, er det ingen der til å ta imot oss. Vi må vente til vi hører fra dem.» Han så på klokken. Den viste 16.00. «De spiser nok lunsj nå.»

Etter Marats beregninger ville de være ferdige med lunsjen klokken 18 vår tid. Vi gikk for å spise lunsj, vi også. Klokken ble 17 og den ble 18 og det kom stadig ingen bekreftelse fra Moskva. Til slutt gikk Marat for å ringe til sjefen sin. Han bedyret at han skulle skjelle dem ut etter noter.

En time senere var han tilbake, litt lutere i skuldrene, uten å ha oppnådd kontakt. Solen var gått ned. I det grelle lyset fra gatelyktene virket de brede, øde avenyene enda dystrere.

«Hva gjør vi nå», spurte Marat. «Skal vi spille bowling?»

«Jeg kom ikke hit for å spille bowling,» sa jeg surt. «Jeg vil se kosmodromen. Nå.»

«Jeg har bare lyst til å gråte», sa Marat.

«Ikke har jeg fått sett Kosmodrom-museet eller Buran-plattformen, og ikke har jeg fått sett Jurij Gagarins eller Sergej Koroljevs hus», sa jeg strengt. «Ifølge programmet skulle vi ha sett alt dette i dag.»

«Du har sett 70 prosent av alt som er å se.»

«Jeg har sett 20 prosent.»

«Kom tilbake i desember!» ropte Marat desperat. «Jeg kan personlig betale billetten din!»

«Ikke tull.»

For å bevise at han virkelig mente det, fant Marat frem mobiltelefon og begynte å ringe rundt til venner for å høre hva det kostet for en flybillett tur-retur til Moskva. Da han hørte prisen, halverte han tilbudet:

«Jeg kan i alle fall betale returbilletten din til Moskva, hva sier du? Eller du kan ta toget – det tar bare to dager fra Moskva og det er mye billigere! Jeg henter deg på stasjonen!»

Museum: Kosmonaut på utstilling. 

 

Sjampanskoje. Vi gikk og bowlet. Marat kjørte innom en boligblokk på veien og hentet med seg en tyve år gammel jente med langt, sort hår og store, brune øyne. Vel fremme i bowlinghallen, som lå inne i et kjøpesenter, bestilte han en flaske russisk sjampanskoje som han drakk mesteparten av selv. Han lot meg vinne begge rundene og ble rødere og rødere i kinnene og blankere og blankere i blikket.

«Jeg ønsker meg fem barn», sa jenta alvorlig og nippet til appelsinjuicen hun hadde bestilt. «Vi må hjelpe staten ved å få mange barn. Vi er en ung nasjon.»

«Fem er mange», innvendte jeg.

«Fem er ingenting!» brøt Marat inn. «Før fikk de 13, for da hadde de ikke prevensjonsmidler.»

Både Marat og jenta begynte å fnise ved dette dristige ordvalget og dultet leende borti hverandre.

«Men», sukket Marat. «Det er ett problem. Ett veldig, veldig stort problem. Hun hater meg og vil aldri gifte seg med meg. Ikke sant du hater meg?» sa han og dultet borti jenta igjen.

Da sjampanjeflasken var tom, forsvant jenta inn på supermarkedet for å kjøpe noe med Marats kredittkort. Han fortalte at de bare hadde vært sammen en uke og ville høre meningen min. Var de et bra par, syntes jeg? Hadde jeg tro på dem?

Da jenta kom tilbake, kjørte de meg til et hotell utenfor Bajkonur.

«Det er best at du bor utenfor byen, slik at du rekker toget i morgen tidlig», forklarte Marat. Det ga ingen mening, ettersom det var han som skulle kjøre meg til toget, og han bodde i Bajkonur.

På veien tok han en telefon:

«God kveld! Har du en ledig seng?»

Like etter kjørte vi inn på en liten gårdsplass, foran et hotell. Det luktet av maling og løsemidler. Marat bar kofferten min opp til rommet, som var stort og tomt:

«Om du banker på sengen to ganger ved midnatt, vil det komme ut en mann», fniste han.

Jeg formante ham å komme presis neste morgen. Dagens eneste tog vestover gikk klokken 5.04 presis. Han bedyret at han var punktligheten selv og forsvant ned trappen.

 

Haik i natten. Neste morgen dukket ikke Marat opp. Jeg ringte, men han svarte ikke. Resepsjonisten lå og sov. Gårdsplassen var tom og øde. I det fjerne hørte jeg en og annen bil, og begynte å gå i retning motorstøyen. Heldigvis kom det en bil forbi nesten med en gang. Jeg stanset den, og sjåføren gikk med på å kjøre meg til togstasjonen for noen kronestykker:

«Hadde du tenkt å gå dit alene», spurte han forbauset.

Toget var i det minste presis. Jeg steg på og fant kupeen min, som var varm som en badstue. 38 timer senere ville jeg være fremme i Aktau, siste stopp i Kasakhstan. Jeg slumret inn og våknet igjen utpå ettermiddagen til et flatt, goldt landskap. Det var som på en fremmed planet.

 

Turen til Bajkonur var en del av researchreisen til boken Grensen, som utkommer høsten 2017.

Annonse