Annonse
00:00 - 18. november 2016

Vidunderlige nye verden

Europeiske populister er enige om at valget av Trump er strålende nyheter, men de er ikke helt samstemte om hva seieren skal brukes til.

Modererer seg: For presidentkandidat Marine Le Pen er det viktig å ligge unna Trumps mest åpenbart rasistisk ladede uttalelser. Foto: Thierry Chesno/Getty Images
Annonse

Da Trump-jordskjelvet nådde Europa, var det Marine Le Pens høyre hånd som lanserte den mest vidtrekkende analysen av hva det hele egentlig betyr. Florian Philippot, 35-åringen som ofte tildeles æren og ansvaret for det franske høyrepopulistiske partiet Nasjonal Fronts strømlinjeformede valgstrategi, hørtes ut som om han var ansatt i en gammeltestamentlig tankesmie da han sendte ut sitt budskap på sosiale medier umiddelbart etter at Hillary Clinton hadde anerkjent nederlaget: «Deres verden faller i grus. Vår er i ferd med å bli bygget.»

 

Det er sus over en slik tanke, men hva slags ny verden snakker vi om her, sett fra Europa? Det kommer litt an på hvem vi spør. Er det en verden der et oversett folk gjør oppgjør mot eliten? Dreier det seg først og fremst om en verden der hvite, heteroseksuelle mennesker i alle samfunnslag endelig får lov til å snakke høyt om hva slags mennesker de ikke vil dele landet sitt med?

For dagens Nasjonal Front-ledelse er det viktig å ligge unna Trumps mest åpenbart rasistisk ladede uttalelser når suksessen skal forklares. Mens partiet i mange år har vært selve skremmebildet på et høyreekstremt parti med antisemittiske og etterhvert anti-islamske grunntoner, er det helt avgjørende for Le Pen å bli sett som mer moderat frem mot presidentvalget til våren.

Riktignok finnes det sterke krefter i ytterkanten av hennes parti som kjenner seg hjemme i den amerikanske alt-right-bevegelsen, som nå representeres på toppnivå i Trump-teamet av den omstridte kommunikasjonssjefen Stephen Bannon, styreformann for kokohøyre-nettstedet Breitbart News.

 

Populismens år

Året som kommer, blir avgjørende for Europas høyrepopulistiske partier. Både i Østerrike, Italia, Ungarn, Nederland, Frankrike og Tyskland ligger innvandrings­fiendtlige, EU-skeptiske partier med en ny, nasjonalistisk iver og kraft an til å prege valgkamper og folke­avstemninger.

  • Se flere artikler nederst i saken.

På mange måter har Frankrike vært et foregangsland for fenomenet, med bevegelsen som kalles «identitær» i Europa i dag. Denne delen av høyresiden, som gjerne snakker om at vestlige innbyggere er i ferd med å bli erstattet av folk fra andre kulturer, i henhold til forræderske eliters ondskapsfulle planer, er litt for giftig for Le Pen, slik hun vil fremstå i dag.

Den som er tilhenger av mer hardtslående ideer om sivilisasjonskonflikt, kan heller se mot Marine Le Pens unge niese Marion Maréchal-Le Pen. Trumps rådgiver ytterst ute på høyre fløy har kalt henne «Europas kommende stjerne». Unge Le Pen har allerede takket for tilliten med å erklære at hun gleder seg til å samarbeide med Trumps mest høyreradikale støttespillere – i påvente av en varslet fransk versjon av Breitbart News.

Slik kan Nasjonal Front dyrke to sider av Trump-fenomenet samtidig. Mens niesen tar seg av de drøyeste bitene, kan tanten vise til de mer allment aksepterte analysene av hva Donald Trumps seier er et uttrykk for. Det handler ikke om rase, sa Marine Le Pen i et intervju på fransk tv for noen dager siden: «Det er en reaksjon mot dem som gjør narr av og forakter folket», forklarte hun.

Slik må analysen være for Marine Le Pen, som gjerne vil være en del av en verdensomspennende bølge, uten å bli for nært knyttet opp til Trump som person. Hun er ingen tilhenger av sjokkartede uttalelser for å tiltrekke seg oppmerksomhet – slikt noe var det faren som drev med. «Unyttige provokasjoner», fnøs hun da jeg intervjuet henne tidligere i høst. Det aller viktigste for Le Pen er, når alt kommer til alt, at Trump, i likhet med brexit-tilhengerne, viste at det «umulige kan bli mulig». Også Marine Le Pen som fransk president.

 

Marine Le Pens nederlandske kollega, Geert Wilders, har ingen kvaler med å klistre seg selv tett opp til alle sider av Donald Trump. Når han låner slagord av den kommende amerikanske presidenten, er budskapet klart: «Make the Netherlands Great Again» betyr at en viss type mennesker må bort. «Jeg vil gi Nederland tilbake til nederlenderne, for det er deres land», som han skrev i sin hyllest av Trump.

 

Komiker og politiker: Femstjernersbevegelsens Beppe Grillo. Foto: Franco Origlia/Getty Images

Italienske Beppe Grillo, på sin side, har ikke noe ønske om å være altfor nært knyttet til en aggressiv motstand mot innvandring eller islam. Når lederen av Femstjernersbevegelsen følte en glede over den nyvalgte presidenten, handler det mest om at eliten heiet på den som tapte. Informasjonskrig er Grillos favorittsyssel.

«Det er en apokalypse», fortalte Grillo leserne av bloggen han driver. «Det er undergangen for tv, de store avisene, de intellektuelle, journalistene. Alle kan dra til helvete», forkynte en entusiastisk Grillo, med henvisning til den første store dagen for hans egen bevegelse i 2007, da «Dra til helvete-dagen» fikk hundretusenvis av italienere ut i gatene for å protestere mot makthavere av alle slag.

Entusiasmen er gjensidig: Donald Trumps trofaste støttespillere i Breitbart News har skrevet flere hundre artikler om Femstjernersbevegelsens ordfører i Roma, Virginia Raggi – hun er til og med blitt kronet med betegnelsen «The Trump of Rome», til litt blandet mottagelse i femstjernernes leir.

 

Mange av de nye populistene vil gjerne at dette skal bli en virkelig internasjonal bevegelse, og til tross for interne forskjeller og uenigheter begynner det å ligne på det. Samtidig betyr Trump mye forskjellig for de som heier på ham. De ulike prosjektene kjennetegnes kanskje først og fremst ved sin mangel på en virkelig fellesskapstanke.

Jublet for Trump: Ungarns president Viktor Orban. Foto: Sean Gallup/Getty Images

Den tidligere redaktøren av den italienske avisen La Repubblica, Ezio Mauro hadde en god analyse av Trumps seierstale i forrige uke, der han påpeker at Trump ikke fremmer noe felles prosjekt, slik vi har vært vant til at både republikanere og demokrater har hatt, ingen kollektiv oppgave som skal løses: I stedet loves velgerne en garanti om at presidenten vil ta seg av deg, og deg personlig, du som i for mange år har vært i skyggen, glemt, tilsidesatt, og forlatt politisk.

Illusjonen om at hver og én av innbyggerne nå skal bli hørt direkte av presidenten, at det er dette som er det virkelige demokratiet, er en avgjørende bit av den nye populismen. Kanskje er det derfor den ungarske statsministeren Viktor Orban er nærmest kjernen i sin europeiske feiring av Trumps seier. Orban har lenge eksperimentert med forskjellige metoder for å omgå eksperter, etablerte medier og domstoler. Han har i stedet foretrukket tungt redigerte folkeavstemninger eller nett-konsultasjoner for å gi innbyggerne en følelse av at de er med på å bestemme. I Trumps seier ser Orban en seier over det liberale demokratiet. «Fantastiske nyheter! Nå kan vi vende tilbake til det virkelige demokratiet.» Hvis Orbans Ungarn er et varsel om hvor fri denne nye demokratiske verdenen blir når USA blir great again, blir det nokså ugreit for folk flest.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse