Annonse

Annonse

00:00 - 11. november 2016

Systemkollapsens håp

Sinte, hvite menn (og kvinner), globaliseringstapere, nostalgikere, økonomisk depriverte, noen også kvinne­skeptikere og mer eller mindre fordekte rasister. Alle disse beskrivelsene av de 59 millioner menneskene som krysset av Donald Trump på en stemmeseddel og en skjebnekontrakt onsdag 9. november 2016, har noe for seg.

Men en viktig del av beskrivelsen er også denne: En dyp frustrasjon og ren forakt overfor et politisk system som ikke fungerer. En nasjonalforsamling der de folkevalgte leser fra telefonkatalogen i et døgn i strekk for å hindre en lov i å bli vedtatt («filibuster» kaller de den institusjonaliserte treneringen). Der statsapparatet stenges ned i flere uker fordi de ansvarlige nekter å vedta statsbudsjettet. Et valgkampsystem der milliarder brukes på å sverte og spre løgner om meningsmotstandere. En politisk kultur som gjør en guvernør villig til å sette folks liv i fare for å straffe en annen politiker.

Washington is broken – den nasjonale politikken fungerer ikke – har vært hovedbudskapet til alle presidentkandidater, fra begge partier, de siste tre valgene. En trenger ikke være hverken fattig eller kvinneskeptisk for å slutte seg til en slik analyse. Den retoriske veien er ikke så lang fra «Change we can believe in» til «Make America great again». Samtidig som den er endeløs. Donald Trump har som Barack Obama gestaltet seg selv som outsideren som reiser inn i mørkets hjerte for å ordne opp på vegne av den jevne borger. Obamas fortrinn var at han knapt var politiker. Trump er den logiske fullendelsen av flere års selvpåført politikerforakt: Han er ikke politiker i det hele tatt, og i tillegg så rik at han ikke trenger å være korrupt.

Så er det selvsagt fullstendig absurd at den personen som mer enn noen annen har bidratt til å gjøre amerikansk politikk skitten, løgnaktig og vemmelig, nå er valgt inn for å gjøre den spiselig for folk igjen. Og at han har flertall i Kongressen med seg fra partiet som har perfeksjonert kunsten å ødelegge politisk samarbeid. For å toppe det hele kan guvernøren som satte liv i fare (ved å stenge trafikken inn til New York for å ødelegge for en ordfører som ikke støttet ham) – Chris Christie – bli justisminister.

Så hva skjer nå? De mest svartsynte ser fascisme i enden av tunnelen. Det er verdt å merke seg at beskrivelsene av Trump som nå florerer er drevet av samme nostalgiske fryktmekanismer som han selv nøret frem og næret av. Bak de fleste av de tempererte klassers dommedagstrumpetier ligger et nostagisk make offentligheten great again.

Storslagen blir den politiske samtalen i USA neppe på en god stund. Det kan vise seg at politikeren Trump ikke er like ekstrem som retorikeren, selv om det ser mørkt ut for dem som mener verden trenger en ambisiøs klimapolitikk og amerikanerne fortjener universell helsedekning. Men i rekken av paradokser ligger kanskje det beste håpet i systemkollapsen.

Nå er det Demokratene som kan ta frem telefonkatalogene, og Republikanerne som får erfare at et flertall ikke er et flertall før de har 60 av 100 seter i Senatet. Donald Trump vil oppleve Barack Obamas frustrasjoner over et Washington der alle forsøk på handling ender i gjørmebryting. Og velgerne må nok en gang ta innover seg at systemets mørke materie er sterkere enn populismens luftspeilinger. Det er vel det man kaller et magert håp. Så mye annet positivt er det ikke å si om at Donald Trump er USAs neste president.

IAI

 

Hør også Morgenbladets spesialpodcast om Trump-seieren. Abonnér gratis via Itunes eller lytt her:

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Aktuelt