Kommentar

Asle Toje: Det store, hvite håpet

Hør også Morgenbladets spesialpodcast om Trump-seieren. Abonnér gratis via Itunes eller lytt her:

«The great white hope» er en frase fra bokseverdenen og viser til drømmen om en hvit mester i en sport dominert av ikke-hvite. For mange amerikanere var Donald Trump politikkens svar på den siste hvite tungvektsmester, Rocky Marciano. Rocky-melodien Eye of the Tiger var en gjenganger på valgmøtene. I et land hvor mye oppmerksomhet har vært rettet mot minoritetenes valgvinnende potensial, har mange hvite velgere følt at de ble tatt for gitt og at deres identitet ble fremstilt som mindre legitim enn identiteten til andre grupper.

Det gir meg ingen glede å skrive dette, men etnisitet er en sentral delelinje i amerikansk politikk. Det kan se ut til at demokratenes frieri til latinamerikanske og afroamerikanske velgere har fremmedgjort den største velgergruppen, de hvite. Det er et tegn i tiden at elitene i Vesten har mistet den forbitrede, hvite skattebetaler av syne. Donald Trump forsto noe Clinton ikke forsto – at velgerne er lei og vil ha forandring. Trump snakket om ting velgerne er opptatt av, mens Clinton snakket om hva de burde være opptatt av.

Valgresultatet viser også medienes avmakt. Med unntak av Fox News har nær sagt alle nasjonale medier favorisert Clinton. Selv seriøse nyhetskilder som Washington Post og The New York Times har vært partiske. Trump ble ofte tolket i verste mening og Clinton i beste mening. Slik ble mediene en slags skitten, flekkete, ugjennomsiktig og forvrengende glassvegg mellom kandidatene og velgerne. Valgresultatet peker i retning av et politisk paradigmeskifte hvor det liberale hegemoni utfordres.

Trump snakket om ting velgerne er opptatt av, mens Clinton snakket om hva de burde være opptatt av.

Jeg skrev for noen uker siden i Morgenbladet at «Dersom Trump vinner, vil noe av skylden ligge hos demokratene som nominerte en svak kandidat fordi hun hadde kapital, kontakter og en uuttalt antagelse om at det 'var hennes tur'.» Demokratene nominerte en svak kandidat, en kandidat som i 2008 tapte for en pengelens og ukjent senator fra Illinois. Hun lot seg presse mot venstre av Bernie Sanders (før ansett som en politisk raritet) i nominasjonskampen, og hun vred nederlag ut av seierens kjever i møte med Donald Trump.

Enkelte vil hevde at det var kvinnefiendtlige holdninger som gjorde at Clinton tapte. Jeg tror ikke vi trenger å søke tilflukt i universitets-konspirasjonen om patriarkatet for å finne svaret på nederlaget. Clinton er selve symbolet på en politisk kultur der utvalgte familier har forkjørsrett på veien til makten. I valgkampens innspurt forlitet hun seg på kjendiser for å trekke velgere, uten å se at Davos-komboen av de rike, de mektige og de berømte har fått sin legitimitet devaluert av økonomisk motgang som har rammet alle andre enn dem selv.

For mange virket det som at politisk handling ikke synes å være koblet til det tastaturet som folket skriver på. De trykker på taster, og ord dukker opp på skjermen, men det er ikke ordene de skrev. Det er slående paralleller i denne valgkampen til 1992, da en skandalebefengt Bill Clinton beseiret insideren George Bush den eldre. Denne gangen var det Donald Trump som reiste rundt og møtte velgerne, mens Hillary inntok rollen som den gretne kandidaten med den advarende pekefingeren.

Og her ligger også Trumps utfordring. Han har lovet intet mindre enn «Å gjøre Amerika storslagent igjen». Ingen lett oppgave, selv om du går med på premisset om at USA var mer storslagent før. Det synes klart at dette løftet har en høyst personlig betydning for Trumps velgere: at han skal forandre deres liv til det bedre. Spørsmålet er om muren mot Mexico, anti-frihandel og «USA først» i utenrikspolitikken vil levere den økonomiske vekst som kreves for å innfri. Du kan, som kjent, ikke spise patriotisme.

Trump vil nå lede et dypt splittet land hvor om lag halvparten har et særs negativt inntrykk av ham. Den nye presidenten har så langt gjort lite for å komme sine kritikere i møte. Snarere synes han å se demokrati som flertallets vilje. Da han ble kritisert av Mitt Romney, avfeide han kritikken med «han er en taper». Trumps verden består av to grupper, vinnere og tapere. Taperne er irrelevante. Trump vil snart få erfare at det amerikanske demokratiet har en maktfordelingsmekanisme som bekjemper slikt sinnelag. Og det hjelper lite at republikanerne kontrollerer begge hus i parlamentet når mange av representantene mistror presidenten.

Blant USAs venner i verden er valgresultatet blitt mottatt med sjokk og vantro. I mange land, Norge blant dem, har politiske eliter gått bort fra den kloke linjen der man unnlater å kommentere valg i andre land før de er avholdt. Der vil bli botsøvelser. Der vil være påstander om å ha blitt feilsitert. Der vil bli større forsvarsbudsjetter. Trump på sin side har en betydelig jobb å gjøre for å skape fortrolighet med landets allierte. Om han har de personlige egenskaper som slikt tillitsskapende arbeid fordrer? Trolig ikke.

For enkelte vil valgresultatet gjenreise troen på demokratiet, for andre vil det fortone seg som verdens ende. Det kan være passende å påminne om at verden går til grunne hele tiden – for noen.

Mer fra Kommentar