Annonse

Annonse

09:10 - 28. oktober 2016

Historien om en roman

Det skulle ikke overraske meg om Aftenposten kommer til å avkreve meg en forklaring om hvem jeg har gjort hva med, og hva jeg «bare» har funnet på, skriver Geir Gulliksen om virkelighetslitteraturdebatten. 

Forfatterens svar: I fjor kom Geir Gulliksen med romanen Historie om et ekteskap. Nå forklarer han sitt ståsted i debatten om virkelighetslitteratur, og svarer på Aftenposten-kronikken der ekskona Marianne Bang Hansen skrev at hun føler seg utlevert.Foto: Ellen Lande Gossner

Sannhet og metode

  • I en serie artikler denne høsten har Morgen­bladet sett på grense­landet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Er skillet i ferd med å gå ut på dato? Hvilke metoder benyttes i den nye hybrid­litteraturen?
  • Intervjuer med blant andre Ivo de Figueiredo, Svetlana Aleksijevitsj og Ketil Bjørnstad, samt kommentarer av Toril Moi og Ane Farsethås kan leses på morgenbladet.no
  • Neste uke: Siri Gullestads essay om Vigdis Hjorths Arv og Miljø​.

Jeg har vært forfatter i tretti år, og selv om skrivingen min har forandret seg noe, har samtalen om litteratur forandret seg mye mer. Særlig i Aftenposten i høst, der Ingunn Økland driver en kampanje mot det hun kaller «virkelighetslitteratur». Jeg har gjentatte ganger takket nei til å delta i den debatten, fordi jeg opplever den som useriøs. Aftenpostens måte å forsøke å avdekke virkelige hendelser bak romaner på, er spekulativ og utleverende på en måte som skjønnlitteraturen nesten aldri er. Jeg vil ikke delta i den debatten fordi det å ta til motmæle mot disse metodene også blir en måte å legitimere dem på. Jeg vil rett og slett ikke være med og diskutere litteratur på den måten. 

Det var i hvert fall min plan. 

Men en sen kveld fikk jeg en mail fra hun jeg har vært gift med tidligere, med en kronikk som skulle trykkes to dager senere, i Aftenposten, og som handlet om at hun følte seg utlevert av den siste romanen jeg har skrevet, Historie om et ekteskap.

Det hadde jeg aldri trodd at skulle skje. Jeg hadde vært forfatter i mange år før jeg møtte henne, og hun har sett mye av skrivingen min på relativt nært hold. For noen år siden skrev jeg en roman der seksualitet var en drivkraft i handlingen. Den gangen sa hun og jeg til hverandre at nå kom mange sikkert til å tro at den handlet om oss. Det gjorde den ikke, det visste jo vi, men vi måtte la folk tro hva de ville. Og hun sa: Du må skrive hva du vil, du må ikke tenke på hva andre kommer til å tro, jeg trenger ikke å forholde meg til det.  

Men den gangen var vi jo fortsatt gift. 

For meg som forfatter er det utenkelig å skrive noe for å «ta et oppgjør med» det ene eller det andre, eller for å få siste ordet i en sak. Tvert imot, jeg synes det er betenkelig at så mange tror at det hjelper å fortelle sin egen vonde historie i en roman. (Og jeg har sett mange forsøk, siden jeg også jobber i forlag – de aller fleste av disse historiene kommer aldri ut, fordi den som har noe å forsvare eller noe å hevne, nesten alltid ender med å skrive dårlig.) Jeg tror at det i de fleste tilfeller er omvendt: Det du trenger å bearbeide, får du ikke bearbeidet i en roman, det finnes langt bedre måter å gjøre det på enn å skrive. 

Og likevel er det umulig, tror jeg, å skrive god litteratur uten at skrivingen tar utgangspunkt i noe som er viktig/akutt/uløselig for forfatteren, noe som er nødvendig å finne ut av. Jeg har gjennom flere romaner de siste årene skrevet om kjærlighet og kjønn og seksualitet, og det jeg opplevde da livet mitt endret seg for noen få år siden, innebar at jeg måtte tenke på en annen måte om det jeg skriver om. Jeg ville lage noe fint av vanskelige erfaringer, jeg ville skrive med ømhet om det som nesten ikke er til å bære. Og jeg ville lage en historie som lå nært livet, ikke mitt eget liv, men det livet mange av oss deler. 

De romanene jeg skriver, er fiksjoner, fiktive univers – men de er selvfølgelig bygd på erfaringer jeg selv har gjort. Om jeg så hadde skrevet fantasy, tror jeg at mange jeg kjenner ville ha kjent igjen både det ene og det andre. Sånn er det å skrive, og sånn er det å lese noe som er skrevet av en man kjenner, eller har kjent. 

Virkelighets­litteraturen​

«Litteraturen er på villspor», mente Aftenpostens hovedanmelder Ingunn Økland i en kommentar 5. september. Kommentaren var et oppgjør med den såkalte «virkelighetslitteraturen», med utgangspunkt i Vigdis Hjorths roman Arv og miljø (2016).

20. oktober trykket avisen Marianne Bang Hansens kronikk, der hun hevdet at hun hadde fått sitt privatliv utlevert i eksmannen Geir Gulliksens kritikerroste roman Historie om et ekteskap (2015).

En stund før boken gikk i trykken, ga jeg manuset til hun jeg hadde vært gift med. Jeg fortalte at jeg hadde skrevet en roman med tittelen Historie om et ekteskap, og den tittelen kunne få en del av dem som kjenner oss, til å tro at det var oss to jeg skrev om, sa jeg. Slik er det ikke, sa jeg også, jeg skriver ikke på den måten. Jeg hørte aldri noe fra henne om boken, ikke før den kom ut, og ikke etterpå heller, ingenting før nå, når hun skriver om den i avisen. Jo, ett unntak: I sommer, over et år etter at den kom ut, sa hun at hun gjerne ville snakke med meg om boken, og samtidig sa hun at hun bare hadde lest et par sider i den. Den samtalen ble det ikke noe av, isteden skrev hun en kronikk. Til Aftenposten sier hun at hun bare har lest deler av romanen. Men den som skal skrive en kronikk om en roman, må vel ha lest den først? Det gjelder også, og kanskje særlig, hvis en har vært gift med forfatteren? Hun må vel ha fått den gjenfortalt av andre som har lest den, eller hun har bladd i den, hva vet jeg. Men en roman er langt mer enn det som kan bli gjenfortalt. 

Men det er sant at hvis man lager et kort sammendrag av romanen, kan det ligne på deler av den historien hun og jeg hadde sammen: Kvinne og mann er gift, kvinne forelsker seg i en annen, mann blir dypt fortvilt, kjærligheten (eller hva det var) går i stykker. Mye annet ligner også. Jeg bygde den mannlige hovedpersonen på rek­visitter fra meg selv: Han har de samme krøllete skjortene, og den samme nesa, mener jeg å huske, og dessuten samme evne til å føle seg krenket. Mye annet ligner også, men er flyttet noen få grader; han har ikke jobbet i forlag, men han har vært journalist. Og han skriver barnebøker. Han er mye hjemme og har glede av å være en slags mannlig husmor. Men der et sted stopper likheten. Og der et sted begynner det som er avgjørende i en roman. Det er iblant vanskelig å forklare til folk som ikke skriver romaner selv, at i skrivingen henter man inn ulike impulser, der mange kan kjenne igjen noe, men der alt som brukes, går inn i en ny sammenheng, slik at helheten ikke lenger peker tilbake på det rotelageret som rekvisittene ble hentet fra. Jeg skal være mer konkret: Dette er ikke en roman om mitt forrige ekteskap eller min skilsmisse. Faktisk ville jeg følt behov for å forsvare meg mot denne fortellingen hvis den ble lest som en fortelling om meg og om min skilsmisse. Om jeg noen sinne skulle ha skrevet om den skilsmissen – men hvorfor skulle jeg det? – ville den boka sett veldig annerledes ut. 

Det samme gjelder for den kvinnelige hovedpersonen. Jeg kalte henne Timmy, og hun er ikke et portrett av hun jeg var gift med tidligere. De ligner ikke på hverandre engang, ikke ut over det helt generelle: gleden over å trene, som veldig mange har felles, særlig i det sjiktet jeg skriver om, og dessuten en forelskelse som fører til ekteskapsbrudd. Men det er jo ikke noe oppsiktsvekkende i den erfaringen – hvor mange har ikke opplevd det? 

Kroppen ligner ikke, og beskrivelsen av det indre livet hos Timmy, hvem hun er, hvem hun ønsker å være, har ingenting med noen levende modeller å gjøre. Jeg skjønner godt motviljen mot å bli portrettert i en roman, og det er akkurat det jeg ikke har gjort. Likevel overrasker det meg ikke at hun jeg var gift med kjenner seg igjen, etter 16 års ekteskap – særlig hvis hun bare har bladd seg gjennom boka. Og hvis hun hadde lest den, slik en roman skal leses, kan det være at hun også hadde kjent seg igjen i scener som ikke har noe som helst med henne å gjøre. For jeg har jo hatt intime forhold og ekteskap både før og etter hun som har skrevet kronikk om meg. Da jeg skrev på denne romanen, var jeg etablert i et nytt forhold med hun som jeg er gift med nå. Jeg var forelsket, jeg satt og skrev om kjærlighet og seksualitet, og hva skjer? Impulser, bilder og erfaringer fra det nåværende kjærlighetsforholdet mitt gikk rett inn i det jeg skrev. I likhet med hun som sier at hun føler seg uthengt, fikk også min nåværende kone manus før utgivelsen. Hun kjente igjen mange intime detaljer og emosjonelle situasjoner fra vårt forhold. Selvfølgelig gjorde hun det! Det overrasket henne ikke, hun er forfatter og vet at skriving alltid er forbundet med erfaringer. 

Men det skulle ikke overraske meg om Aftenposten kommer til å avkreve meg en forklaring om hvem jeg har gjort hva med, og hva jeg «bare» har funnet på.  

Annonse