– Det er her de reelle prioriteringene kommer til syne, når man vil finne ut om det satses på klimafeltet. Statsbudsjettet er det enkleste stedet å kombinere pisk og gulrot.
På spørsmål om hvilke poster som veier tyngst i klimasammenheng, peker Halvorsen på skatte- og avgiftspolitikken:
– Innretningen på denne er avgjørende. Det er slik man påvirker tilbud og etterspørsel, altså ved å bruke markedsmekanismer, som når man innfører en CO2-avgift.
En annen budsjettpost hun vil trekke frem, er midlene som går til klimarelatert forskning:
– Her snakker vi også om virkemidler for å få privat sektor mer på banen, at de oppmuntres til å satse på klimateknologi.
Halvorsen legger til at det selvfølgelig føres mye viktig klimapolitikk utenfor statsbudsjettet. Hun nevner nasjonal transportplan, byggeforskrifter, arealplanlegging, forvaltningsplanen, og ikke minst om man skal åpne nye oljefelt eller ikke.
Ettersom klimapolitikken er innrettet mot en trussel som trolig blir større over tid, har miljøbevegelsen påpekt at det ligger en generasjonsurettferdighet innbakt i systemet. De grepene man ikke tar i dag, kan man måtte ta i morgen, og da til en høyere pris, heter det. Halvorsen er enig i denne vurderingen:
– Hvis verden fortsetter med dagens utslippsmønster, så er vi på vei mot en global oppvarming på 3–4 grader. Dette innebærer store kostnader på mange områder som man vil finne igjen i fremtidens statsbudsjetter, som for eksempel knyttet til skader ved ekstremvær, flommer og ras.
Halvorsen medgir at selv en offensiv norsk klimapolitikk ikke vil kunne styre unna de utfordringene som følger ved den globale situasjonen:
– Men dette handler om mer enn å ta vår del av kuttene som må tas. Det grønne skiftet har jo også en klar oppside, fordi det gir oss mange muligheter til å skape nye næringer og inntekter.