Annonse

Annonse

08:50 - 30. september 2016

– Vi kan ikke dø igjen og igjen

Marcell Shehwaro er en kristen feminist fra Aleppo, der hun driver skoler midt i krigssonen. Hun er ikke lenger pasifist.

Langsiktig plan: Marcell Shehwaro tror ikke kampen mot IS og Assad kan vinnes med militære midler alene: – Nå har 15 000 barn gått i IS-skoler i tre år. Militærmakt kan ikke løse det problemet. Foto: Herman Dreyer

Dette er saken

  • Borgerkrigen i Syria begynte i 2011. Slaget om Aleppo tok til 19. juli 2012.
  • Øst-Aleppo kontrolleres av opprørerne, men er omringet og beleiret av president Bashar al-Assads styrker.
  • Syriske styrker, støttet av russiske, bombet denne uken øst-Aleppo med bunkerknekkende bomber og klasebomber.
  • Natt til onsdag ble de to største sykehusene i øst-Aleppo satt ut av drift etter bombingene.
  • Ifølge bistandsorganisasjoner er det rundt 30 leger igjen i øst-Aleppo.

– Hvordan er situasjonen i din hjemby Aleppo akkurat nå?

– Det begraves 100-150 martyrer hver dag. Denne uken har vi akkurat stengt skolevesen. Helsevesenet får ikke gitt akutt hjelp til de som trenger det. De har tatt i bruk nye typer bomber, bunkerknekkere. Her om dagen regnet jeg på hvor lenge det ville vare, 300 000 sivile igjen og 150 martyrer per dag… Det ble ganske lenge.

– Er dette den verste situasjonen siden krigen startet?

– Jeg er alltid redd for å svare at dette er det verste. Vi har levd gjennom tønnebombene, kjemiske våpen, IS’ okkupasjon av byen. Hver gang er det noen som sier at dette må være det verste, og så blir det enda verre. Men ja, jeg tror dette er verst til nå.

– Du bor over grensen, i Tyrkia, nå. Har du kontakt med folk i Aleppo?

– Ja, jeg har kontakt med mange av lærerne på de syv skolene vi i Kesh Malek driver der inne.

– Hva er Kesh Malek?

– Det betyr sjakk matt. Bashar al-Assad er ikke lenger president, men en konge, og han må settes i matt for å nå de målene vi har. Vi var en gjeng med nyutdannede som ville gjøre noe. Vi jobber for menneskeretter og et forent Syria. Det viktigste vi gjør er skolene, der det går flere tusen barn.

– Er de stengt nå?

– Ja, skolene som er i selve Aleppo ble stengt denne uken. Men vi har også skoler på landsbygda rundt, som er åpne.

– Forrige uke trykket vi et internasjonalt opprop fra syriske intellektuelle. De angrep USA og Russlands innblanding i syriske anliggender. Er du enig med dem?

– Først og fremst: Internasjonal intervensjon er absolutt nødvendig for å stoppe volden i Syria. Men det vi ikke trenger, er den typen intervensjon vi har nå. USA og Russland har vært mest opptatt av å nå sine egne mål og krigen mot terror, uten å respektere rettighetene til folk i Syria.

Mange her i Vesten ønsker å hjelpe, men spør seg «hva kan vi egentlig gjøre?». Hva kan vi egentlig gjøre?

– Det er mange nivåer. Først og fremst må vi utfordre de politiske lederne våre.

– Men utfordre dem til å gjøre hva?

– Å ikke rehabilitere Assad som en alliert i kampen mot terror. Og til å gå inn for å beskytte sivile. En flyforbudssone og bombeforbudssone er mulig å gjennomføre! Og nå er det mange syrere her i Europa som kan involveres. Kampen i Syria er en del av et globalt problem. I dag blir vi stort sett presset til å forsvare oss, og bli trodd på at vi ikke ønsker IS. Selvfølgelig vil ikke jeg leve med IS! Det er mye viktigere for meg enn for nesten noen andre. Så la oss være med å diskutere hvordan vi blir kvitt dem. Vi handler som om alt er komplisert. Mye er komplisert i Syria, men det er også mye som er grunnleggende. For eksempel at ingen må få bombe et barn fordi «situasjonen er komplisert».

Ingen må få bombe et barn fordi «situasjonen er komplisert».

– Du har blogget siden 2008, og plutselig var dere midt i en revolusjon. Når var det du forsto at dette var en revolusjon, og ikke bare en protest?

– Først trodde vi at vi kunne forandre bare med å demonstrere. Men i en demonstrasjon begynte de å skyte på oss. Jeg løp ikke, blunket ikke, gjorde ingenting – som en statue. En av vennene mine så på meg og sa «kan du utsette de dype spørsmålene i hodet ditt og løpe nå, for faen?». Den kvelden diskuterte vi om vi skulle gå tilbake. Min første tanke var: «Tilbake? I gatene? Er vi gale?» Men så: «Hva annet kan vi gjøre?» Og da følte jeg at det ikke var noen vei tilbake.

– Hvorfor forlot du Aleppo?

– Jeg havnet i tyve ulike avhør fra sikkerhetsstyrkene. Det ble vanskelig å leve livet mitt. Vennene mine måtte slutte å ringe meg, av åpenbare grunner. Så ble det ukentlige avhør, og språkbruken ble tøffere. Jeg bestemte meg for å forlate og dra til den østlige delen [som er kontrollert av opprørerne, red. anm.]. Der ble jeg den eneste kvinnen uten hijab. Jeg bodde der et og et halvt år, så ble jeg arrestert for å ikke bruke det. Jeg tar ikke på meg hijab for noen.

– Fordi du er kristen?

– Fordi jeg er feminist, faktisk. Jeg mener at selv om jeg var sunni, og ikke ville bruke hijab, så burde ingen mann få tvinge meg til det. Så jeg kjemper alle kamper samtidig, får man si. Men jeg gikk i fengsel vel vitende at jeg ville komme ut igjen, for disse folkene bøyer seg for press fra folket. To timer var jeg i fengsel, og så beklaget de og presiserte at hijabbruk er en personlig frihet. Men etter alt det presset jeg hadde utsatt dem for, ble det for farlig å være der, så jeg dro til Tyrkia.

– Tror du at du noen gang kan flytte tilbake?

– Ja, så klart! Men om jeg dro dit i dag, ville jeg få medienes oppmerksomhet, mens hundre mennesker dør i bakgrunnen. Jeg drar dit først når jeg ikke er noens avledning. Når freden kommer, kan jeg ikke leve utenfor Syria. Det er mange kamper jeg vil kjempe.

– Du skriver i bloggen at du i begynnelsen var mot all vold. Har du skiftet mening?

– Jeg aksepterte virkeligheten. IS begynte å stoppe meg rundt omkring. Først sa jeg «det er vårt land», «disse utlendingene skal ikke få fordrive oss» og mange andre slagord – jeg er full av slagord! Så jeg nektet å dra. Men så kjøpte de meg en pistol i julegave.

– Hvem gjorde det?

– Vennene mine. De sa: «De har stoppet deg fire ganger. De ønsker å arrestere deg og kidnappe deg. Du overlevde fordi det tilfeldigvis var væpnede folk i nærheten som beskyttet deg.» De sa at jeg enten måtte lære å forsvare meg eller reise. Nei, tenkte jeg. Og vennene mine spurte meg «Virkelig? Selv om de vil kidnappe deg?», og jeg sa at jeg likevel ikke ville drepe noen. Men så sa de «men hva om de drepte oss?», og det finnes ikke noe riktig svar på det. Jeg kommer fra en kristen bakgrunn, med mye snakk om tilgivelse og at alle liv er like mye verdt. Men hvis jeg mangler våpen og derfor ikke kan hindre noen i å drepe vennene mine, så er jeg på en passiv måte delaktig i drapet. Jeg begynte å tenke at folk burde kunne forsvare seg. Folk kan ikke dø i demonstrasjoner igjen og igjen. Demonstrasjon på dagen, begrave martyrer om kvelden, ny demonstrasjon dagen etter… Hva er det som skal forandre det?

– Tror du idealene om ikke-vold og demokrati kan være et svakt punkt, noe mer brutale fiender kan utnytte?

– Jeg tror mye kan oppnås med ikke-vold. Jeg gikk i fengsel på grunn av en ikke-voldelig protest, å ikke bruke hijab. Jeg visste jeg kunne skjemme ut de som arresterte meg, fordi jeg trodde på folket og at folket ville protestere. Men problemet med Assad og IS er at du ikke kan påføre dem skam. De angriper nødhjelpskonvoier med vilje! Hvordan kan du få slike folk til å skamme seg?

– Hadde det vært bedre å ha den gamle ordningen, med stabilitet gjennom diktatorer?

– Vi vet ikke hvor mye for eksempel det å fremstille Asma al-Assad [Bashars kone, red.anm.] som «ørkenens rose» har bidratt til volden vi befinner oss i. Kanskje hadde alt sett annerledes ut om man, da det ennå var fred, hadde presset lederne til mer menneskeretter. I stedet fikk de være Vestens partnere fordi de «sikret stabilitet». Og president Sisi i Egypt får gjøre det samme nå. Det blir stabilitet i tyve år, kanskje, men når det kollapser blir det like voldelig som i Syria. Du kan ikke skjule ideene fra folket. Hafez al-Assad [Bashars far, red.anm.] stengte i sin tid Syria helt. Vår generasjon så de samme tegnefilmene og hadde samme pensum. Noe sånt er det bare Nord-Korea som kan få til i 2016.

– Når du snakker om et forent Syria høres du nesten optimistisk ut?

– Jeg tror ikke jeg er optimistisk. I fjor var jeg alvorlig deprimert og suicidal. Nå jobber jeg med å gjøre denne tristheten produktiv. Vi må kjempe for det vi tror på, for jeg vil ikke at mine barn skal si det samme som vi sier om våre foreldre: at de ikke gjorde noe som helst. Jeg er litt optimistisk, fordi jeg kjenner mange helter, folk som er villig til å dø for å hjelpe andre. Jeg har en venn som er doktor i Aleppo. Han har hatt alle muligheter til å flykte, men tok et valg og ble. I de tunge periodene fokuserer jeg på heltene, og da går det bra.

Annonse