Annonse
09:06 - 04. mars 2016

En kveld med Yahya Hassan

Hasjpsykotisk? Forfulgt av politiet? Eller et nøye iscenesatt spill for galleriet? – Det er bare livet mitt, sier Yahya Hassan.

Blindvei? «Den ene dagen jeg er en sunn og velintegrert dikter (...) Den neste er jeg siktet for biltyveri og gateran og innbrudd», skrev Yahya Hassan i diktsamlingen som kom i 2013. Slik er det fortsatt, mener han.
Annonse

– Der ble jeg angrepet, sier Yahya Hassan.

Han peker mot hjørnet av kvartalet, han er kledd i en heldekkende rød, hvit og svart motorsykkeldress. Under dressen har han en skuddsikker vest. Bak ham lyser jernbanestasjonen opp den mørke fredagskvelden i Århus, Hassans hjemby.

 Han står utenfor kafeen Nero, tvers overfor stasjonen, og forteller hva som skjedde for bare noen kvelder siden:

– Det kom to personer ut av det blå, bakfra, og prøvde å stikke meg. Da jeg snudde meg og oppdaget det, så trakk jeg et våpen.

Hva slags våpen?

– Det spiller ingen rolle. Et våpen jeg hadde på meg, og så begynte de å løpe, og så jaktet jeg dem, så å si. Inntil de forsvant.

Det er bare noen minutter siden vi møttes, på plassen foran Jernbanestasjonen.

 

Yahya Hassan

  • «Yahya Hassan, født 1995. Statsløs palestiner med dansk pass». Dette er det eneste som står bakpå diktsamlingen han debuterte med i 2013, YAHYA HASSAN, som nå har solgt over 120 000 eksemplarer i Danmark. 
  • Hassan har vunnet en rekke priser og er blitt oversatt til flere språk, og forlaget Gyldendal håper hans neste bok kommer til høsten. 
  • Hassan har fått massiv oppmerksomhet i danske medier den siste måneden. Hans Facebook-profil med nesten 100 000 følgere vekker alle mulige reaksjoner i Danmark. 
  • Han stilte til valg for Nationalpartiet i fjor, et parti som ble etablert i 2014 som en motreaksjon på «en høyredreining i Danmark». Nå er Hassan ferdig i partiet.  
  • I tillegg til poesien maler han og lager musikk. 

20.00.

En motorsykkel kom mot oss i rasende fart. Den bråstoppet. Det var 20 år gamle Yahya Hassan, viste det seg da han åpnet visiret på hjelmen og rakk frem hånden for å hilse. Avtalen var klokken 11.00 i København. Nå er klokken cirka 20 i Århus, tre timers togtur fra hovedstaden. Han dro hjem i natt, «noe personlig, internt» hadde skjedd i familien.

Vi er i Danmark for å finne ut av hva som egentlig skjer med den danskpalestinske poeten. Han som ga ut den selvbiografiske diktsamlingen YAHYA HASSAN i 2013, en bok som på bare noen uker solgte 100 000 eksemplarer. Diktene om oppveksten i «ghettoen» i Århus eksploderte som en bombe i dansk innvandringsdebatt, og Hassan ble omfavnet av både venstrevridde og høyreekstreme.

I februar har en jevn strøm av nyhetssaker om Hassan preget dansk presse. Den ene merkeligere enn den andre.

Er angrepet han forteller om sant? Eller er han blitt paranoid? Er alt bare en selviscenesettelse før neste bok, oppfølgeren til diktsamlingen som har gitt ham Bieber-aktig berømmelse i Danmark? Disse spørsmålene har danske medier stilt seg den siste måneden.

 

20.30

– Bare hurtige, korte og presise spørsmål, sier Yahya Hassan, omsider inne på Nero – vi sitter allerede ved bordet. Utenfor kastet folk seg over ham.

– Hassan, du er KONGEN! ropte en tenåringsgutt.

– Det er Yahya Hassan! skrek en jentegjeng som kom like bak.

– Kan vi få et bilde? sa en hijabkledd jente som boblet over av sjenanse, av beundring.

Hassan poserte apatisk. 

Han har allerede avtalt med betjeningen at han skal gå hvis noe skjer: Hvis noen begynner å krangle eller angriper ham.

– Hurtige, korte og presise spørsmål, gjentar Hassan, mens han setter seg ned.

Han slenger hjelmen på den hvite duken, og legger en enorm lommelykt – eller er det en batong? – på bordet.

– Det er mange mennesker der ute. Og min motorsykkel står ute. Og det er mange problemer. Det er mange voldsmenn og forbrytere.

Forbiposering: Overalt hvor vi gikk, tok folk i Århus kontakt med Yahya Hassan. De fleste ville ta bilder, eller bare si noe fint. Noen ganger nyter han oppmerksomheten, sier han: – Det kommer an på hvordan folk henvender seg. 

«Pisse idiot». Tidlig i februar fikk Yahya Hassan følgende spørsmål av en dansk radiovert: «Har du det okey?»

Han hadde nådd overskriftene igjen, i det som ble rapportert som en biljakt med politiet, der han i «narkorus» skal ha kjørt av veien i en sort Mercedes. Like etter ble han ekskludert fra Nationalpartiet – eller sluttet han selv? – partiet hvor han i fjor stilte til valg. Forrige uke brant det foran inngangsdøren til moren, sannsynligvis påsatt. I en legeerklæring han viste til avisen Politiken, sto det at han hadde skader som stemte overens med å bli slått av batong og sprayet med pepperspray etter en pågripelse. En falsk artikkel ble nylig spredt i sosiale medier, der budskapet var at Yahya Hassan var drept, banket til døde i en celle.

Et intervju på direkten i dansk TV 2 så nesten ut som en vellykket performance, der Yahya Hassan, like etter at han hadde sluppet ut av politiets varetekt, spontant fremførte en tre minutter lang monolog som sluttet slik: «Dere kan bare hamre alle løgnene deres mot meg, til min pikk, den er omskåret, og den er flott, og god kveld til deg, jeg kan faktisk synes at du er en fin fyr, jeg kan faktisk like deg, unnskyld tonen, ha det, og hils Pia».

Er du psykotisk? spurte den tidligere nevnte radioverten. 

– Ja, jeg er helt vekk, jeg har en hasjpsykose. Jeg er pisse idiot. Det kan alle se, sa Yahya Hassan og forlot intervjuet.

 

20.35.

Det er stille utenfor Domkirken i Århus. Så gjaller drønnet fra en motorsykkel mellom kvartalene. Brølet kommer nærmere, det runder hjørnet bak kirken, og Yahya Hassan kommer igjen mot oss på motorsykkelen. Han ville forlate kafeen Nero – det var for mye folk.

– Møt meg på Casablanca, like nedi gaten der, sier han bak hjelmen.

Mens vi går dit, drønner han forbi oss igjen.

Innenfor i den intime baren serverer hvitkledde kelnere med velkjemmet hår middelaldrende, velstående dansker. Det klirrer i glass og summer av intenst høye stemmer.

En kelner får med seg at Yahya Hassan prøver å parkere motorsykkelen utenfor. Kelneren kommer bort til oss.

– Han kan ikke komme inn. Her kan han ikke sitte. Ikke med den påkledningen.

Vi blir beordret ut på fortauserveringen, i kulden.

På den andre siden av gaten står Hassan og ruser med motorsykkelen. Det ser ut som at han skal sette den fra seg på fortauskanten, men så kjører en politibil forbi. Da kjører Hassan også – og blir borte.

Vil han gi noe intervju i det hele tatt?

 

Fuck the po-po. Parallelt med medieoppslagene har diskusjonene vært skarpe på Hassans Facebook-profil. Han har nå 5000 venner – og 95 000 følgere. En video han la ut denne uken, fikk 500 000 visninger bare på ett døgn. Ifølge ham selv bruker han Facebook helt impulsivt, som en kanal for å spre dikt, musikk, humor og samfunnskritikk. Diktene er få. Musikken er raplåter han lager selv, ofte sjangerbrudd rent musikalsk, med harde tekster. Humoren er skarp, går gjerne på bekostning av andre, men er like fullt morsom.

Samfunnskritikken er et potpurri: utfall mot imamer som vil steine folk til døde, utleveringer av folk som har tatt selfie med ham og som han nå hevder vil banke ham. Men det meste rettes mot politiet. I en video er han omgitt av betjenter, angivelig etter å ha blitt løslatt, og på vei ut synger han:

I’m in love with the popo. You ain’t got shit on me, so fuck the po-po, po-po. Fuck the po-po.

 

21.00.

Plutselig dukker han opp rundt hjørnet, han kommer gående mot oss med motorsykkeldressen på. Vi har ventet i nesten tyve minutter på Casablancas uteservering.

– Unnskyld, men det er litt stress å være meg for tiden, sier han og setter seg ned.

– Der oppe var det mange mennesker. Det er et dårlig tegn. Jeg ble gjenkjent av hundre mennesker på tretti sekunder. Da kan man ikke være i fred. Plutselig ringer folk rundt. Plutselig kommer det noen og lager bråk. Sånn er det hele tiden. Så kom jo politiet her, og da kjørte jeg, for dem gidder jeg ikke å snakke med.

Tror du de ville…

– Hvis de så meg, avbryter Hassan,

– Så ville de 100 prosent stoppe meg og sjekke meg, og ta meg med på stasjonen og irritere meg. Så derfor kjører jeg når jeg ser politiet. De kan ikke fange meg når jeg er på den der.

Han peker i retning motorsykkelen, som omsider står parkert, og smiler.

Telefonen ringer, han tar den opp.

– Jeg er ved Casablanca nå. Bare kom nå, vennen. Bare kom, jeg er der nå. Hallo!

Han legger ned mobilen.

Venn?

– Pusher.

Hva skal du ha?

– Jeg skal bare kjøpe noe hasj.

 

I egne hender: - Jeg ønsker konfrontasjoner på gateplan. For disse konfrontasjonene kan ikke skje i tv-studioet. Eller på Christiansborg, eller i parlamentet, sier Hassan.

Politiforfulgt? Fra debuten i 2013 og frem til i fjor ble Yahya Hassan fulgt av livvakter fra det danske etterretningspolitiet. Bare uker etter at diktsamlingen var gitt ut, meldte politiet om flere titalls alvorlige trusler mot ham. Kritikken av muslimske miljøer og foreldregenerasjonen i «ghettoen» i Århus provoserte. Hassan avbrøt livvaktordningen i fjor høst etter en rettssak der han først ble dømt for vold mot en ung mann i Århus – som ifølge Politiken tilnærmet seg dikteren mens han var ute på byen, før situasjonen utviklet seg – men der han i neste rettsinstans ble frifunnet, selv om en livvakt i retten mente at det var Yahya Hassan som slo. 

Til Morgenbladet forteller Hassan at livvaktene innskrenket friheten hans for mye. Han sier han måtte rapportere om hver minste ting, at de holdt øye med ham hvert eneste minutt, og at det ble ubehagelig å føle at han aldri var alene.

Nå mener han igjen at politiet innskrenker friheten hans, men på et helt annet vis. Han forteller at de dukker opp på de merkeligste steder, og han mener de avlytter ham, sporer bilen hans. Selv når han har slått av telefonen, kan de dukke opp. Han hevder at en egen politienhet i Århus følger med på hva han gjør, hver dag.

Politiet vil ikke kommentere noen av påstandene hans: «Hvis han har noen klager, så får han ta det via klageinstansene vi har her i Danmark. Vi kommuniserer ikke med ham via pressen.»

I skrivende stund har han fire klager på politiet i Østjylland inne til behandling.

Han hevder blant annet at han nylig ble overmannet av ti betjenter, fikk bank med batonger og pepperspray i ansiktet, og ble anholdt i ti timer før han slapp fri. Det som i mediene ble omtalt som biljakt i narkorus, mener Hassan var noe så vanlig som at han stakk fra politiet – som han sier han har gjort en rekke ganger før – og at sivilbetjenter kjørte opp til ham da han var til fots, og siktet på ham med våpen og sprayet ham med pepperspray. Narkoen? Cannabis han fortsatt hadde i blodet – det kan ta uker før det blir borte – han sier han bare drakk kaffe tidligere på kvelden.

Men verst? At de ikke klarer å beskytte ham mot omstendighetene diktsamlingen har fremkalt. Mot en kriminell danskpalestinsk bande, Black Army, som han hevder utpresser ham og prøvde å knivstikke ham, drepe ham, forrige uke. Og mot det han kaller uforsonlige mennesker som ikke forstår rasjonelle argumenter. De som ikke har lest diktene hans, men bare har hørt at han er vantro. «Voldsforbrytere som truer den alminnelige borgers tankefrihet.»

Derfor vil han nå ta saken i egne hender. På gaten.

 

Dødstrusler i tre år. – Det er bare en lommelykt, men det er selvfølgelig et våpen også, sier Hassan, fortsatt på Casablancas uteservering.

Han forteller om den lange, tunge tingen han bærer på.

– Det er en god lommelykt fordi den er god å slå med, den gir godt lys som man rent faktisk også kan blinde folk med.

Han lyser i ansiktet på fotografen.

Alle ler litt.

Han har den rundt håndleddet, den smeller i bordet nesten hver gang han tar et trekk av sigaretten.

– Altfor lenge har jeg gått rundt og vært søt og vennlig og diplomatisk. Men nå gidder jeg ikke mer. Det vil si at nå slår jeg tilbake.

Hva fikk deg til å slutte å være diplomatisk?

– Når man blir overfalt flere ganger daglig, og når man blir utsatt for så mye usaklig hets og kritikk, og skjellsord og vold, og utrygghet, så når man til sist et punkt hvor man blir nødt til å forsvare seg selv for å overleve. Jeg har vært truet på livet i tre år, siden jeg var atten.

Han skuler inn i alle bilene som kjører forbi, på den smale veien mellom Casablanca og parken overfor. Enkelte sjåfører ser på ham, en del kjører uanfektet videre, men så kommer det en rød bil. Den sakner farten, sjåføren smiler og stirrer.

– Forbrytere, sier Yahya Hassan når bilen har kjørt.

Det går et minutt, og bilen kommer tilbake. Nå stopper den. Inni sitter tre unge menn, arabiskutseende, førervinduet glir ned.

– Jeg sier bare til deg, velg side, habibi! Velg side, habibi! roper Yahya Hassan mot sjåføren.

Et munnhuggeri begynner. Det er Hassan som roper høyest, som ikke lar sjåføren snakke; det virker som han egger til strid.

– Jeg sier bare velg side!

– Nei! roper sjåføren, og følger opp:

– Jeg er ikke Black Army! 

– Du holder med apene, så la være å snakke med meg! sier Hassan. 

– Jeg har ikke noe med…

Yahya Hassan avbryter ham:

– Hvis du er venner med dem, sier han, og nevner et navn.

– Ja? sier sjåføren.

– Så la være å snakke med meg, roper Hassan.

– Det holder nå! Det holder nå! Takk! roper en kvinne som kommer bort, mens hjulene spinner mot bakken og bilen freser av gårde.

Hva skjer?

– Det er Black Army-tilhengere!

Er du sikker på det?

– Det vet jeg, fordi jeg kjenner dem, de er fra Århus.

Føler du deg mer utrygg nå etter at du kvittet deg med livvaktene?

– Nei.

Hvorfor ikke?

– Det er min hverdag. Det har vært min hverdag lenge.

Helt siden?

– Siden jeg utga diktsamlingen min. 

 

Man har fullstendig glemt at jeg har skrevet en bok om hvor stort et rasshøl jeg er.

Yahya Hassan

Den glemte identiteten. Og har danskene helt glemt hva som sto i den? For hvorfor får han så mye oppmerksomhet for oppførselen sin nå? Diktene var ikke bare samfunnskritiske, om en far som slår søskenflokken til de pisser på seg, eller en mor som skimtes gjennom nøkkelhullet på soverommet med en ledning rundt halsen. De beskrev også en jeg-person som raner en tenåringsjente foran en buss full av vitner. Som binder fast medelever til trær. Som tar prestens katt i halen og slenger den inn i buskene. Som knuser inventaret i en hytte med en stekepanne mens sosialpedagoger holdes på avstand med kniv. Som stiller spørsmålet uten spørsmålstegn: VAR JEG ET BARN SOM FIKK VÆRE REDD

 – Man har fullstendig glemt at jeg har skrevet en bok om hvor stort et rasshøl jeg er, sier Hassan.

– [Ved utgivelsen] ble jeg bare en ærlig gutt, en god gutt, som sa sannheten om de brune, flyktningene, om kriminelle, om muslimer, om fundamentalister og terrorister.

Når du sier at du skal være på gatene fremover, hva ønsker du å oppnå med det?

– Jeg ønsker konfrontasjoner på gateplan. For disse konfrontasjonene kan ikke skje i tv-studioet. Eller på Christiansborg, eller i parlamentet. Så jeg ønsker selvfølgelig en fysisk konfrontasjon, som skal gjøre det klart for folk at man ikke slipper godt…

Han avbryter seg selv, og tar opp telefonen.

– Hva sa du, min venn? Det er Hassan. Hva sa du, bror, er du inne i byen? Jeg er ved Casablanca, bare kom.

Snart kommer en mann som ser ut som en parodi på en stoner: blekt, pløsete ansikt, en lue over øynene, skjegg, brun jakke.

– Har du noe å røyke på? Bare litt?

Mannen mumler, og gir Yahya Hassan en ørliten klump med hasj. 

– Jeg kan godt gi deg 100 kroner.

– Nei, det behøver du ikke, mumler mannen.

Hassan tar frem lommeboken.

– Nei, nei, nærmest ler mannen.

– Nei, men du får hundre kroner, sier Hassan og tar frem en seddel.

– Har du filter? fortsetter han.

– Ja, ja, mumler mannen, som får seddelen.

– Takk skal du ha, sier han.

– Det er jeg som takker, sier Hassan.

Han får lånt en lighter og lager seg en joint med en gang.

Hva ønsker du å få ut av konfrontasjonene?

– Jeg ønsker selvfølgelig å vise folk at jeg ikke er redd, at jeg også kan slåss, at jeg også kan stikke folk ned, at jeg også kan skyte folk. Så hvis det er det folk vil, så er det det folk får. Hvis de gjerne vil diskutere, så diskuterer vi. Hvis de vil slåss, så slåss vi. Og hvis de gjerne vil myrde, så myrder vi. Men det er opp til folk. Jeg oppsøker ikke noen med vold. Eller med trusler. Men hvis jeg blir oppsøkt med vold, eller med trusler, så kan jeg ikke være passiv mer.

Kan det komme noe godt ut av dette? Hva med å bare unngå alt?

– Det er alltid noe, når jeg beveger meg rundt.

Hvis du ønsker konfrontasjoner, og ikke unngår folk, kan ikke det skape nye omstendigheter?

– Selvfølgelig kan det være med på å eskalere situasjonen, men min situasjon har siden oktober 2013 vært så ille at det ikke kan bli verre.

Tror du det kan bli en skikkelig stygg konfrontasjon til slutt?

– Ja, men det blir det. Det blir det helt sikkert.

Snart?

– Ja, det blir det. Jeg skal tilbake til arbeidet mitt snart. Så denne prosessen skal avsluttes meget hurtig. På en måned så har vi fortalt folk på gaten hvordan det ligger. Fra den største kriminelle til den største svindler inne på Christiansborg, kommer til å finne ut av at man ikke bare kan gå og slå meg eller overfalle meg eller true meg eller komme å brenne min families hjem, og så videre. Det er det konsekvenser for, og det skal jeg nok sørge for.

Hva kan du vinne på dette?

Jeg vet at jeg kommer til å vinne på gaten, jeg kommer til å vinne politisk, jeg kommer til å vinne poetisk.

Yahya Hassan

– Jeg vet at jeg kommer til å vinne på gaten, jeg kommer til å vinne politisk, jeg kommer til å vinne poetisk. Jeg kan kun vinne fordi jeg er den beste til å skrive det jeg gjør. Jeg er den beste til å skrive dikt. Jeg er den beste til å fremføre politiske argumenter.

En vakt kommer bort.

– Det er bare en lommelykt, sier Hassan om det som er bundet til hånden hans. 

Han blir bedt om å gå, vakten sier Yahya Hassan ikke er gammel nok. Han er blitt vant til å stenges ute fra barer og restauranter i Århus.

– Men vi finner bare et annet sted, hva? Skal vi ikke gjøre det?

 

22.15.

 Synlig: Jeg har gått rundt i en helt vanvittig, helt eksplosiv berømmelse, hvor alle kjenner meg igjen, sier Yahya Hassan. Også på motorsykkelen føler han seg gjenkjent. 

«Møt meg der ved det røde skiltet», sa han, og pekte nedover i gaten – og forsvant. Vi finner ham til slutt på baren før det røde skiltet, der den ene servitøren forteller at Yahya Hassan gikk på toalettet. Etter en del minutter kommer han ut igjen, motorsykkeldressen er fortsatt på, og han går gjennom den moderne mursteinsbaren, slike det finnes et utall av over hele verden nå, og han tar med en øl ut når han skal røyke jointen.

Inne igjen viser et velbehagssmil seg oftere. Ifølge Hassan var hasjen fin, mild, og han vil fortsette praten, det er roligere her.

– Se min situasjon. Jeg er tyve år gammel. Det er fem år siden jeg var femten. Det er ikke så mange år siden sist gang jeg ble kastet ut av en skole. Nå er jeg blitt pensum i hele kongeriket. Og jeg har tjent penger på noe så latterlig som en diktsamling, og folk er pissesjalu.

– Og etter har jeg gått rundt i en helt vanvittig, helt eksplosiv berømmelse, hvor alle kjenner meg igjen. Selv når jeg er maskert. Folk kjenner meg igjen selv når jeg er maskert. Og folk kjenner meg igjen i trafikken. Og de kan kjenne meg igjen på gaten. Og på motorsykkelen. Og de kan kjenne meg igjen på flyet, på toget, og på flyplassen, og på toaletter.

Du kunne ikke tenke deg å flytte, ta et halvt år et eller annet sted?

– Jeg forholder meg til virkeligheten, jeg forholder meg til omstendighetene, og jeg forholder meg til livet, og jeg forholder meg til tilfeldighetene, og det utelukker helt naturlig å dra i eksil i et halvt år.

– For konsekvensene finnes, og de er som de er. Og jeg er den eneste i Danmark som tar konsekvensene av det jeg sier.

– Og hva har jeg gjort? Jeg har skrevet mine dikt, og jeg har forsørget min familie, og jeg har hjulpet mine nærmeste – og jeg har fått styr på noe, i det minste. Og hva gjør de andre? Som bare sitter der og har lort å si? Hva gjør dere til daglig? Tør dere å gå i mine egne sko? Nei, så bare pass deres egne sko. Og det er også det jeg har sagt til den danske befolkning. Det er ikke noe jeg kun sier til den norske. Og så er det bare sånn, at de vilkårene som er i denne debatten, de skal man bare være innstilt på.

Hva hvis konsekvensene i verste fall kan føre til at du blir skadet?

– Kunstnere er alltid blitt drept gjennom historien, og folk som har sagt noe kontroversielt – det er jo ikke noe nytt.

Er det et ideal?

– Det er ikke et ideal, men jeg vil si, at man skal ikke gå inn i den debatten hvis man ikke kan tåle konsekvensene. Da skal man finne på noe annet å debattere.

De som vil slåss med deg, tror du de har lest boken din?

– Nei, selvfølgelig har de ikke det. De har hørt noen klipp på Youtube.

Så hva slags forestilling har de om deg?

– De synes bare jeg er vantro. Det er nok det, for dem er jeg en hedning. Og sånn er det. Jeg tror ikke de kan tenke lenger enn det, for de har fått en meget simpel versjon av islam. De kan hverken lese ordentlig dansk eller ordentlig arabisk. Og de er kriminelle og de er på røven og de er ofre og de har hatt det dårlig, og deres foreldre har hatt det dårlig og deres besteforeldre har hatt det dårlig og deres oldeforeldre har hatt det dårlig. Men ikke desto mindre utgjør de en sikkerhetstrussel mot alminnelige borgere.

Men den banditt-delen av deg, er den like…

– Den er stand-by, den er alltid i stand-by, mann.

Men på samme måte som da du var tenåring?

– Nei, jeg er en lovlydig borger, og jeg er ikke kriminell. Men det kan godt hende jeg begår noen små forseelser i løpet av mitt liv, som begrenser seg til noen bøter, men er jeg den eneste borgeren som gjør det?

 

Føler seg som før. Yahya Hassan insisterer på at han føler seg som han alltid har gjort. Han forteller at politiet bare tre-fire dager tidligere rekvirerte en lege som «lokket ham» til å erklære seg psykisk syk, en siste mulighet til tvangsinnleggelse på psykiatrisk avdeling.

Men hva gjør formen han nå velger, med posisjonen hans? Han gidder slett ikke diskutere «det akademiske, med posisjonering – jeg forholder meg slett ikke til det, jeg vet ikke engang noe om det. For meg er det ikke posisjonering og taktikk og kalkulering». Hva med dem som sier at alt bare er en pr-kampanje for hans nye diktsamling? «Det er mitt liv, dette!» svarer han til det. 

Oppveksten, hva tenker han nå om den? Er hendelsene han har skrevet om, traumer? «Bare barndom», «jeg tror barndommen er et traume for alle». Og ellers? Har han kjæreste? «Ingen jenter kan holde ut med meg.» Hva med forholdet til faren? «Fint», «har riktig god kontakt med min familie». Foreldrenes syn på boken? «Jeg har ikke snakket med dem om det hele.» Er Danmark for småborgerlig? «Ikke hele den danske befolkningen.» Islam? Han sier han liker koranresitasjonen, filosofien som ikke er sharia, kulturarven, sivilisasjonene, arabisk som språk. Føler han seg religiøs? «Jeg er ikke praktiserende.»

 

23.00.

Så hva med skrivningen? Forlaget sier at diktsamling nummer to vil komme til høsten – Hassan selv har sagt til Politiken at han bare har skrevet et manus på femti sider – nå sier han bare «vi får se».

Den nye boken vil ta fatt der den forrige slapp.

– Den forteller historien videre fra da jeg utkom og frem til nå. Som handler om politibeskyttelse og politivold. Om forfølgelse, om overfall, om kjærlighet, om mitt personlige liv. Om storpolitikk. Om krig, om geopolitikk, om krigene i Midtøsten, blant annet. Om miljøet. Om klimaet.

– Jeg prøver å skape et fullt overblikk. Jeg prøver å zoome ut og samle alle prikkene, i innland og utland, politisk og poetisk. Den forteller om mitt liv og mine følelser og tanker de siste årene. Det er store bokstaver, og det er dikt. Og noen er fortellende. Og noen er konkrete. Og noen er lyriske, og noen er språklige. En blandet samling som sist.

Han får servert en drink med konjakk, en mann på bordet ved siden av har bestilt den til ham.

– Tusen takk, sier Yahya Hassan.

– Ja, skål! sier den velfriserte unge mannen, med fine klær og dyre briller.

– Skål, mann. Tusen takk for det her, svarer Hassan og kikker så vidt bort, løfter glasset.

Han blir mer engasjert når han forteller om alt han vil forandre politisk. Han vil forbinde storsamfunnet med det han omtaler som flyktningleirer innad i Danmark, parallellsamfunnene. Som kampsaker nevner han sosialt utsatte, enten de er eldre, barn, ungdom, muslimer eller ikke-muslimer. Han vil ha morsmålsundervisning tilbake i barneskolen, og forbedre undervisningen om religion og islam. Og han vil motarbeide radikalisering og inngå samarbeid med noen av de dyktige imamene i Danmark, de «som faktisk er kule og streite og som oppdrar sine barn på en ordentlig måte».

– Vi vil skape et Danmark, en plattform for et Danmark som er mangfoldig.

Han sier fortsatt «vi», selv om han ikke lenger er med i Nationalpartiet.

Når du sitter her og snakker om disse tingene, hvordan er det å høre en journalist spørre deg på radio «er du sinnssyk, Yahya Hassan, har du en skrue løs?

– Det er fint.

Nei, men jeg mener det.

– Jeg er likegyldig, jeg er vant til det. Jeg har fått alle de spørsmålene siden jeg var fem år. Jeg er erklært psykisk syk hundre ganger. De kan gjøre hva de vil.

Et minutt etterpå, sier han:

– Så, jeg tror bare at det var det. Hva sier dere? Er dere ok her? Også fordi de stenger snart, og jeg er trøtt.

Han betaler for bordet og går ut i gaten. Etter å ha blitt fotografert på sykkelen, ruser han med motoren og drønner ut i natten.

Dagen derpå: Lørdag formiddag slapp Yahya Hassan oss inn i oppgangen til moren så vi kunne se skadene etter brannen ved inngangsdøren hennes. Politiet tror brannen er påsatt, men vil ikke si noe om etterforskningen. Cirka samtidig som vi kom, skrev Hassan på Facebook at han «smadret fire perkere» foran blokken forrige natt, men han nevnte ingenting om dette til oss.

 

 

4.3.16, 10.09: I en tidligere versjon av åpningsscenen i denne artikkelen ble det oppgitt at «fingrene [til Y. Hassan] er dekket av en motorsykkelhanske». Dette er rettet, Hassan bar ikke hansker.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.