Annonse
12:13 - 28. mars 2016

– Bruk oss som er rusavhengig

Krigen mot narkotika kan aldri lykkes, skriver Sturla Haugsgjerd.

Skaffer alt: – Slipp meg av i et hvilket som helst bysentrum uten kredittkort eller mobiltelefon, og jeg kan skaffe rusmidler eller penger for å kjøpe dem, skriver Sturla Haugsgjerd. Foto: Herman Dreyer/Morgenbladet
Annonse

«Bruk oss!»

Morgenbladet-skribent Sturla Haugsgjerd var nylig utpekt til å tale for FNs narkotikatoppmøte i Wien. Dette er hans tale.

Jeg er Sturla, og jeg er rusavhengig. Fordi jeg er rusavhengig representerer jeg ikke flertallet av de som bruker illegale rusmidler. Det store flertallet av de som bruker narkotika vet ikke hvordan et rehabiliteringssenter ser ut, og har ingen relasjon til konsepter som sprøyteutdeling eller substitusjonsbehandling. De er leger, advokater, politikere, tannleger og lastebilsjåfører som velger å nyte andre bevissthetsendrende midler enn alkohol uten å behøve behandling – noensinne. De fleste som bruker narkotika bruker det ikke på en overdreven måte, akkurat som de fleste som nyter alkohol ikke er alkoholikere. Jeg, derimot, blir av noen ansett som syk fordi jeg bruker narkotika mer regelmessig og rammes av større konsekvenser enn de fleste på grunn av bruken. Av andre anses jeg som kriminell.

I Indonesia ville myndighetene kastet meg i fengsel og torturert meg. I Russland ville jeg blitt nektet rene sprøyter. I Kina risikerer jeg å bli henrettet live på TV om jeg blir tatt for narkotikaforbrytelser. I noen land, som hjemlandet mitt, Norge, ville jeg – om jeg var heldig, bli ansett som en pasient, men fortsatt behandlet som kriminell. Og noen ganger tvunget til å motta behandling under trussel om fengsel om jeg feiler en urinkontroll.

Derimot er jeg glad for at jeg i dag, her i Wien, på denne UNGASS-høringen til FN, blir ansett slik jeg ser meg selv: IKKE som rusavhengig, men som en ressurs.

For det er det jeg er. Faktisk er det slik at jeg som regelmessig rusmiddelbruker være ressurssterk. Slipp meg av i et hvilket som helst bysentrum uten kredittkort eller mobiltelefon, og jeg kan skaffe rusmidler eller penger for å kjøpe dem. Det betyr ingen ting om jeg er i Moskva eller Vest-Afrika. Metamfetamin, marihuana eller penger. Jeg skaffer det, uansett.

Narkotika kan ikke bekjempes med forbud og vold. Ild slukker ikke ild.

Dette er den daglige virkeligheten for fire til seks tusen av mine brødre og søstre som også er regelmessige rusmiddelbrukere i Oslo, hjembyen min, og millioner som oss i byer rundt om i verden.

Selv om vi blir trakassert, jaget av politiet, stigmatisert og avvist mesteparten av dagen er vi hele tiden i stand til å skaffe penger og rusmidler. Dette er ganske avslørende i forhold til hvilket potensiale vi innehar – hvis bare stater hadde visst hvordan de skulle benytte seg av det.

Av de 250 millioner menneskene som bruker andre bevissthetsendrende stoffer enn alkohol så er det omtrent 10 prosent, eller 25 millioner mennesker, som bruker ulovlige rusmidler så regelmessig at noen ser det som en sykdom. Bare denne lille minoriteten alene representerer faktisk tusen ganger flere enn det tok å bygge Kheopspyramiden i Giza. Å ikke utnytte oss bedre er å kaste bort enorme mengder energi.

Jeg ser for meg en fremtid der vår energi kan brukes på en annen måte. Kaloriene vi bruker på å flykte fra politiet, timene tilbragt i fengsel, og tankekraften vi kaster bort på å forberede neste gang vi bruker rusmidler – kunne vært brukt på en mye bedre måte. 

Om du åpner enhver avis på en hvilken som helst ukedag, vil du umiddelbart merke deg at verdenssamfunnet står overfor en rekke utfordringer. Krig og terror i Syria. Økende migrasjon. Global oppvarming. Økonomisk krise. Synkende oljepriser. Også rike land som Norge føler i økende grad trykket. Ingen er upåvirket.

Utfordringene vi står overfor er enorme. Og likner på utfordringer vi har stått overfor ved andre anledninger i menneskenes historie. Det store børskrakket i 1929. Verdenskrigene.

Når vi står overfor erkjennelsen om at krigen mot narkotika har vært fullstendig mislykket, behøver vi å engasjere så mange som mulig for å løse utfordringene vi møter. Under andre verdenskrig måtte amerikanske kvinner bidra i mye større grad – slik at USA kunne stå i kampen mot fascismen. Dette igjen økte oppslutningen om kvinners frigjøringsbevegelser rundt om i verden.

Tiden har nå kommet for at vi, narkotikabrukerne, skal kreve våre rettigheter. Ikke bare for å motta etter behov, men for å bidra etter evne. Det er derfor vi sier IKKE NOE OM OSS UTEN OSS (Nothing about us without us er et kjent amerikansk slagord, red anm).

Men jeg synes ikke lenger dette er nok. I stedet vil jeg si: Dere er ingenting uten oss; for faktum er at vi ikke bare representerer de hjemløse, de syke eller de med problematisk rusmiddelbruk. Vi er barna dine, foreldrene dine, dine brødre og søstre; vi serverer maten din, vi bygger husene dine, vi er lærere, kontoransatte, mellomledere og art directors….noen av oss kan til og med være politikere, FN-byråkrater som sitter i dette rommet eller den neste amerikanske presidenten. Vi er over alt, og uten oss ville samfunnet stoppet opp. Allikevel blir vi fortsatt behandlet som annenrangs borgere.

Mexico var sammen med Colombia og Guatemala landene som fremskyndet prosessen vi nå har startet i FN, på grunn av de forferdelige konsekvensene narkotikakrigen har hatt i disse landene. Mine meksikanske venner har fortalt meg om den vanskelige situasjonen landet deres står i. Fortsatt forsøker de å komme seg etter en meningsløs krig mot narkotika som har ført til tap av 60 tusen menneskeliv, blant disse uskyldige sivile og barn.

Kanskje kan vi lære av deres erfaring; narkotika kan ikke bekjempes med forbud og vold. Ild slukker ikke ild. Polariseringen av Mexico har delt samfunnet og organiserte kriminelle har oppnådd det de ønsket: et svakt sivilsamfunn i stedet for et samlet folk som står imot ugjerningene. Dette gir fruktbar jord for korrupsjon, den får vokse inn i alle hjørner av samfunnet. Vi må huske at stoffene i seg selv ikke er problemet. Problemet er volden – den skader på grunn av profitten det ligger i å monopolisere dem. Mine meksikanske brødre og søstre vil ha en slutt på dette. De har bestemt seg for å finne nye måter å bekjempe kriminelle på, uten å håndheve et forbud eller sette inn hæren. I stedet ønsker de å anerkjenne at ethvert individ har retten til å gjøre egne valg og samtidig leve i harmoni med andre. Om vi, på et tidligere stadium, hadde utforsket bedre muligheter for å regulere markedet for narkotika, for eksempel legalisering og avkriminalisering, hadde kanskje ikke meksikanere sørget over sine barn og sine elskede – i dette øyeblikk.

Virkeligheten er enkel: narkotikakarteller ønsker å beskytte sin bedrift, koste hva det koste vil, selv om det innebærer drap på uskyldige. Det de gjør får ingen konsekvenser på grunn av den bunnløse rikdom de bruker på å bestikke hele landet. Karteller frykter ikke våpen. Det de frykter er et intelligent og opplyst samfunn. La oss begynne å bygge det. Og la rusmiddelbrukere som meg, og alle mennesker som bruker rusmidler på en eller annen måte, være i front i prosessen med å skape et slikt samfunn. 

Utfordringene vi står overfor i tiårene som kommer er store, og om vi fortsetter å diskriminere og ekskludere mennesker som enten nyter eller kjemper med ulovlige substanser, vil våre samfunn fortsette å kjempe en krig mot seg selv. Vi vil ikke være i stand til å møte utfordringene på en helhjertet måte. Vi – menneskene som bruker narkotika – i alle former og størrelser – bør være med å bygge en bærekraftig fremtid. Bruk oss!

I 12-trinns-programmet er det et ordtak: Den terapeutiske verdien av at en rusavhengig hjelper en annen, er uten sidestykke. Jeg er overbevist om at vi som bruker narkotika, ikke bare kan hjelpe hverandre, men alle andre i nød også. Selv om mange av oss sliter med utfordringer i våre daglige liv betyr ikke det at vi er likegyldige, at vi ikke bryr oss. Det betyr heller ikke at vi ikke er i stand til å gi de som trenger det en hjelpende hånd.

Om det er de vanskeligstilte familiene som kommet til landene våre for å søke et bedre liv, de eldre som ikke har noen å snakke med eller barna som blir mobbet i skolen fordi de ikke har riktige klær, så er jeg sikker på at vi kan hjelpe alle. La oss beholde jobbene våre, la oss bidra, la oss bruke evnene våre – om arbeidet vi gjør er godt nok, hvorfor skal stoffet i blodet vårt være et hinder?

I 1998 sa dere «A drug free world; we can do it». Vi har brukt 20 år på å forklare at dette ikke er mulig. Vi hørte på dere, selv om vi visste at dere tok feil. Nå er det deres tur til å gjengjelde tjenesten og høre på oss:  Drugs, we can do them - og fortsatt være en integrert del av den frie verden – nettopp fordi vi bor i en fri verden!

Vi må slutte å kreve at mennesker er narkotikafrie før de får adgang som fullverdige samfunnsmedlemmer, og vi må akseptere drivkraften noen har for å endre bevisstheten sin.

Just say: Yes we can - do it.

 

Sturla Haugsgjerd er skribent  i Morgenbladet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse