Annonse
00:00 - 26. februar 2016

Tore Schei

Om enkelte jurister sies at de er «briljante» – i Tore Scheis tilfelle stemmer det, skriver Anine Kierulf og Rune Slagstad om Høyesteretts leder som går av etter 30 år denne helgen.

Modernisering og åpenhet: I Tores Scheis tid som leder av Høyesterett er institusjonens egenart blitt reformert, modernisert – og befestet. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Når Tore Schei fratrer som justitiarius i Høyesterett 29. februar, er det på dagen 30 år etter at han tiltrådte som dommer samme sted. Om enkelte jurister sies at de er «briljante» – i Scheis tilfelle stemmer det. Ved justitiariusutnevnelsen i 2002 ble han karakterisert som en juridisk tradisjonalist som gjerne ville «la statsinteressene gå foran individrettigheter der de var i konflikt». Som Dagbladets Gudleiv Forr, den kyndigste analytiker av rettslivet i norsk presse, formulerte sin vurdering av Schei og sivilombudsmann Arne Fliflet: «På mange måter står styringsjuss mot rettighetsjuss i valget mellom de to.» I tilbakeblikk ser vi at slik var det ikke. Vel hadde Schei en styringsjuridisk ballast fra sine ti år hos Regjeringsadvokaten, men den skulle i hans justitiariustid bli forent med et stadig skarpere blikk for det rettsstatlige: for individets frirom vis-a-vis en ekspanderende, politisk reguleringsmakt.

 

Høy tillit. Høyesterett har en tredelt rolle: som konfliktløser av strafferettslige og sivile saker i siste instans, som produsent av «prejudikater» som kan danne mønster for løsning av andre, lignende saker, og som Grunnlovens vokter. Norge har i Høyesterett en enhetlig toppdomstol, og er også i så henseende i europeisk kontekst et konstitusjonelt annerledesland.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse