Kraftforets pris

Hvis det stemmer at vi er det vi spiser, er vi mest av alt en samling brune pellets – kraftfor. Indirekte, ved å spise kyr, kylling og gris, setter nordmenn to milliarder kilo kraftfor til livs hvert år. Kraftforet er kjernen i den norske matproduksjonen.

NRK Brennpunkt sammenlignet denne uken norsk og sveitsisk jordbrukspolitikk. Sveitsiske kyr spiser 800 kilo kraftfor per år, og tallet er på vei ned. Norske kyr spiser i gjennomsnitt 2200 kilo per år. Den norske kua ser nesten ikke gress lenger. Et realistisk anslag er at mellom fem og ti prosent av maten hentes fra beite. Kraftfor er så billig at det er ulønnsomt for bonden å åpne fjøsdøren og sende dem ut. Livet leves i transe mellom melkerobot og kraftforautomat, og bonden slipper å være i fjøset.

Et slikt landbruk er i tråd med regjeringens dreining – daværende landbruksminister Sylvi Listhaug stilte som ultimatum å ikke øke kraftforprisen under siste jordbruksforhandlinger. I tillegg stilte hun 50 millioner kroner til rådighet for økt subsidiering av kraftfor. Dette er bare logisk når visjonen er storskala industrielt landbruk og «høytytende» dyr som det heter på landbruksspråket. Men nå må vi snart innse at kraftforet gjør noe med oss. Det fører oss inn i noen ulidelige konflikter:

• Nordmenn kjøper mer og mer økologisk mat – flott, og det burde vært vekstnæring for norske bønder. Men norske bønder premieres ikke for å drive økologisk. I dag dekkes denne veksten derfor inn av importerte matprodukter.

• Vi trenger store mengder kraftfor for å dekke matbehovet, sier regjeringen. Hvordan henger dette sammen med Helsedirektoratets anbefaling om å halvere kjøttmengden?

• Det er riktig at kraftfor i moderate mengder er nødvendig og produksjonen kan i seg selv gjøres bærekraftig. Men foret som norsk fe lever på – stort sett soyabønner – er produsert i Amazonas. Importen undergraver altså norsk landbruk – og er sterkt skadelig for klimaet. En tredjedel av reduksjonen av regnskogen i Brasil skyldes dyrkingen av soya.

• En logisk konsekvens av at kraftfor importeres er at Norge gror igjen. Der det før var beitende dyr, husklynger, og menneskeliv er det nå kratt. Landskapsgeografen Oskar Puschmann sa det treffende i Brennpunkt denne uken: Norges største fjøs kan ligge på Majorstua i Oslo, så lenge det bare handler bare om å få foret inn den ene døren og møkka ut.

• Vi er mindre selvforsynte enn noensinne, norsk selvforsyningsgrad er nede i 35 prosent. Ettersom mat er blitt en knapp ressurs i verdenssammenheng er dette slett global og sosial politikk.

• Mengden kraftfor skader dyrehelsen. Norske kyr kan sammenlignes med kroppsbyggere, og de har korte og ubehagelige liv.

Kraftforet er blitt punktet som en bolet, stresset og ubalansert matproduksjon kretser rundt. Vi er nødt til å endre kurs.

Akkurat nå er spiralen negativ: Klimaet lider, Norge gror igjen og distriktene avfolkes. Selvforsyntheten går ned, dyrehelsen blir dårligere, det samme gjelder folkehelsen. Men «enkle» tiltak rettet mot kraftforbruk kan gi tilsvarende gode ringvirkninger. Vi bør starte med å legge avgift på import av soya til dyrefor. Mer av kraftforet bør også være produsert i Norge. Men aller viktigst vil det være å la de store subsidiene følge bønder som tar i bruk utmarken og sender dyrene på beite. På sikt er det eneste lønnsomme å slippe kuene ut på gresset.

LL