Annonse

Annonse

00:00 - 17. februar 2017

«Er det uetisk å synes at jeg er smartere enn andre?»

Etikeren svarer.

Under- og overvurdering:Tendensen til å overvurdere sine egne evner kalles Lake Wobegon-effekten, etter den oppdiktede byen der «alle alle barna er over gjennomsnittlig». På bildet spiller sjimpansen Fifi sjakk med et barn i London Zoo, 1955. Foto William Vanderson/Fox Photos/Getty Images.

Kjære etiker. Hele mitt liv har jeg levd med tanker om at folk rundt meg er ganske dumme. I mange situasjoner forstår jeg rett og slett ikke hvordan det er mulig å tenke så kort når det gjelder saker som jeg oppfatter som vesentlige aspekter ved tilværelsen. Alt fra menneskenes plass i universet, til hva sangstrofen «blåse opp ballongen, slik sjåfører ofte gjør» egentlig betyr. Akkurat hvor høy intelligens jeg har, vet jeg ikke. Men jeg har scoret opp mot Mensa-standard på uoffisielle IQ-tester. Jeg synes ikke høy intelligens gjør meg mer verdt enn noen, men samtidig merker jeg at jeg innehar ressurser andre ikke rår over. Jeg får ofte til mer ved å legge ned mindre arbeid, og det er vanskelig å ikke overkjøre andre når jeg mener jeg vet bedre. Jeg opplever ensomhet når jeg roter meg bort i avanserte resonnementer som andre ikke er interessert i, eller følger med på. Prøver jeg å prate om hvordan det oppleves, virker jeg bare veldig arrogant. Og kanskje er jeg nettopp det? Jeg er redd for å bli en dårlig person hvis jeg fortaper meg dypt i tanker om egen overlegenhet. Samtidig er det hensiktsløst å forvente at andre lever opp til mine standarder og vondt å gjøre seg selv «dummere» enn man er. Er det arrogant å mene at man er mer intelligent enn andre? Er det uetisk å gå rundt med konstante tanker om andre menneskers dumskap?

Med vennlig hilsen arrogant

 

Etikeren: Ingenting er mer universelt utbredt enn troen på at man selv er usammenlignbar og uten like. Erfaringen av å være et jeg som ikke kan skiftes ut, er ekte nok. Det betyr ikke at alle som støtter seg til denne erfaringen, er rasende intelligente og uendelig kloke, men en skalle ser annerledes ut innenfra enn utenfra. Kanskje er det den forskjellen du feiltolker som et gap mellom din intelligens og andres.

Jeg har ingen tillit til at den dumheten du snakker om, har noe med IQ-tester å gjøre. Tro meg: Det går godt an å være god på slike tester, og likevel være dum som et brød – i sosial forstand. Et spørreskjema kan hverken avskaffe, støtte eller opprette troen på utfyllerens uerstattelighet. Man skal være temmelig innskrenket for å bygge sin selvtillit på målbare ferdigheter i en idrett som ligner så lite på møtet med de problemer som oppstår i den praktiske og faktiske virkeligheten. Tvert imot virker det som om det å være opptatt av Mensa-standarden er et varsel om forvirring av langt alvorligere grad enn det som kan skyldes manglende poeng etter konfrontasjonen med et spørreskjema. Da er det trolig bedre å lære seg å spille sjakk. For ved brettet virker vilje, hukommelse, oppfinnsomhet og utholdenhet sammen på en måte som ligner hverdagens problemløsninger.

 

Det er ikke uetisk å synes at man er smartere enn alle andre – men kanskje litt dumt?

Jeg skjønner at det er et hardt liv å hele tiden måtte gjøre seg dummere enn det man er, fordi andre ikke lever opp til ens egne standarder. Det er ikke uetisk å synes at man er smartere enn alle andre – men kanskje litt dumt? Barn har lov til å synes at alle voksne er dumme, fordi barn fremdeles prøver å forstå forventninger og adferdssystemer i omgivelsene. Men voksne som synes at alle andre voksne er dumme, avslører bare at de ikke er fortrolige med de kompliserte kodene som ellers regulerer adferden modne mennesker imellom.

Selvsagt er det alltid gøy å vinne spill som man deltar i. Men troen på at slike seire sier noe som helst om deltakernes livsdugelighet eller verdi, er feilplassert. Jeg husker at jeg løp igjennom en fullstendig, standardisert intelligensprøve som 18-åring, og at jeg synes det var god, men ikke særlig alvorlig underholdning. Ros er som regel en større inspirasjon enn ris. Det vil si: De som gjør det godt, har lettere for å tillegge det vekt. Men det høres forferdelig trist ut å gjøre seg avhengig av andres godkjennelse på den måten.

 

Troen på at alt som er virkelig, kan telles, måles og veies stammer fra samme krukke som tilliten til at alt kan kjøpes for penger. Men gode og nyttige egenskaper er ingen salgsvare. Utfylte spørreskjemaer er utilstrekkelige bevis på mengden av innhentet klokskap. «Det som må bevises, er lite verdt», sier en tysk filosof. Det betyr at den aggressive forventningen om målbarhet truer opplevelsen av at noe er verdifullt eller uomgjengelig.

Annonse

Mer fra Påfyll

«Jeg synes det er artig å bla seg rundt i ulike CD-ROM»