Annonse

Annonse

00:00 - 17. februar 2017

«Er det uetisk å synes at jeg er smartere enn andre?»

Etikeren svarer.

Under- og overvurdering:Tendensen til å overvurdere sine egne evner kalles Lake Wobegon-effekten, etter den oppdiktede byen der «alle alle barna er over gjennomsnittlig». På bildet spiller sjimpansen Fifi sjakk med et barn i London Zoo, 1955. Foto William Vanderson/Fox Photos/Getty Images.

Kjære etiker. Hele mitt liv har jeg levd med tanker om at folk rundt meg er ganske dumme. I mange situasjoner forstår jeg rett og slett ikke hvordan det er mulig å tenke så kort når det gjelder saker som jeg oppfatter som vesentlige aspekter ved tilværelsen. Alt fra menneskenes plass i universet, til hva sangstrofen «blåse opp ballongen, slik sjåfører ofte gjør» egentlig betyr. Akkurat hvor høy intelligens jeg har, vet jeg ikke. Men jeg har scoret opp mot Mensa-standard på uoffisielle IQ-tester. Jeg synes ikke høy intelligens gjør meg mer verdt enn noen, men samtidig merker jeg at jeg innehar ressurser andre ikke rår over. Jeg får ofte til mer ved å legge ned mindre arbeid, og det er vanskelig å ikke overkjøre andre når jeg mener jeg vet bedre. Jeg opplever ensomhet når jeg roter meg bort i avanserte resonnementer som andre ikke er interessert i, eller følger med på. Prøver jeg å prate om hvordan det oppleves, virker jeg bare veldig arrogant. Og kanskje er jeg nettopp det? Jeg er redd for å bli en dårlig person hvis jeg fortaper meg dypt i tanker om egen overlegenhet. Samtidig er det hensiktsløst å forvente at andre lever opp til mine standarder og vondt å gjøre seg selv «dummere» enn man er. Er det arrogant å mene at man er mer intelligent enn andre? Er det uetisk å gå rundt med konstante tanker om andre menneskers dumskap?

Med vennlig hilsen arrogant

 

HER !

Annonse