Aldring er mangfold

Runar Bakken, dosent ved Høgskolen i Telemark og forfatter av boken Frykten for alderdommen (2014), har i løpet av 2015 hatt flere innlegg om temaet i Morgenbladet. Sist med essayet «Fra Fitcoin til senil kløe», som sto på trykk 31. juli. Bakken skriver godt og fortjener ros for å sette temaet alderdom på kartet, og for å utfordre noen av forestillingene om aldring og alderdom i dagens samfunn. Problemet er at hans perspektiv, som jeg oppfatter som nokså pessimistisk, står i fare for å fremstå like unyansert og ensidig som det perspektivet han angriper – nemlig det påståtte idealet om aktiv alderdom.

Bakken er ingen aldersforsker, og han viser heller ikke til vitenskapelig dokumentasjon på sine påstander. Tvert imot er det behov for å utfordre hans påstand om at «aktivitetsspøkelset er blitt helseideologi med ekstremt svak empirisk tilknytning til virkeligheten». Hva han egentlig mener med dette, er ikke godt å si, men slik jeg tolker hans tekst får jeg inntrykk av at Bakken mener at det ikke er god nok dokumentasjon på at en aktiv alderdom fremmer helse og velvære.

Da tar Bakken i så fall grundig feil. En rekke studier, både nasjonale og internasjonale, viser at aktivitet og stimulering i eldre år både virker forebyggende på sykdom og funksjonssvikt, og bidrar til bedre mestring av eksisterende helsesvikt. Et eksempel er forskning på betydningen av fysisk aktivitet for å forebygge demens, og for å bremse symptomutvikling hos dem som allerede er rammet. Det er noe av denne forskningen det tas utgangspunkt i når helsemyndighetene oppfordrer til aktiv alderdom.

Samtidig har Bakken et poeng når han trekker frem at idealet om aktiv alderdom kan hemme livskvalitet hos de eldste og skrøpeligste eldre, dersom helsepersonell og andre som er i kontakt med dem ikke tar hensyn til den enkeltes behov og ønsker.

Eldre er svært forskjellige fra hverandre. Det finnes ingen gruppe i befolkningen som er mer ulike enn nettopp eldre. Vektlegging av aldringen og alderdommens mangfold og de store individuelle variasjonene i helse, funksjon, interesser, ønsker og behov er noe av det jeg savner i Bakkens essay og øvrige artikler jeg har lest av ham. Som aldersforsker er dette perspektivet trolig det aller viktigste. Aldringens mangfold er kanskje enda større med nye generasjoner av eldre som har bedre helse og økonomi og høyere utdanningsnivå enn noen generasjoner før. Det gjelder først og fremst de friske eldre, som er i flertall, men også de skrøpelige eldre, de som jeg oppfatter Bakken er mest opptatt av. Det er mange måter å leve på i alderdommen. Noen ønsker å være aktive til det siste, og finner mening, mestring og livsglede gjennom et aktivt liv. Andre har behov for å trekke seg tilbake og reflektere over levd liv. Det vi trenger, er først og fremst nyanserte bilder og perspektiver på alderdom og hva det vil si å eldes i vår samtid.

Linn-Heidi Lunde

Førsteamanuensis i klinisk eldrepsykologi, Universitetet i Bergen