04:00 - 13. oktober 2006

Den kvelende kritikken

Anmeldelser er som oftest preget av kritikerens private følelsessfære, og det er sjelden en kritiker reflekterer over sitt estetiske grunnlag og sine dommers legitimitet. Musikkritikken må finne et faglig verdig nivå eller forvitre.

Desentrert musikk: Kritikeren må stadig engasjere seg, og må aldri miste sin fascinasjon for musikken eller sin trang til å overbygge det umulige spranget mellom klang og ord, skriver Magnus Andersson i sin poetikk for musikkanmeldere. Illustrasjon: Pablo Picasso, Gitar, 1912-1913.

Musikkritikkens plass i media blir stadig mindre. Tatt i betraktning hvor mye vås som blir skrevet, er det kanskje det beste. Den klassiske musikken holder langsomt på å bli kvalt, og det er mennesker som vil den vel som dreper den. Kritikere har for vane å legge ansvaret på andre, men svært få kritikere blir selv stilt til ansvar. Det finnes god grunn til å konfrontere oss kritikere med vårt syn på vår virksomhet og sette spørsmålstegn ved våre anmeldelser og det språket vi kler dem i.

Kritikere har en merkverdig rolle i medielandskapet. De får lov til å si og mene hva de vil, men de trenger ikke å vise til andre kilder enn sine egne erfaringer med musikken. Ofte er norsk kritikk svært dømmende og nedlatende, begrunnelsene er diffuse og det er sjelden man leser en anmeldelse hvor kritikeren redegjør for sine estetiske domskriterier. Når f.eks. Dagbladets Ståle Wikshåland går løs på Olav Anton Thommessen, kan han si: “Henspillingene på kjent materiale bades i utstrakt bruk av glissandi i hele orkesteret, som er enerverende i lengden. Klangen blir stående i stampe. Slagverkseffektene liver opp, men summen av den monomane stilen nærmer seg utmattelse, etter som tida går og lite eller ingenting substansielt skjer.” Er virkelig Wikshålands observasjon av henspillingene på det kjente materialet samt en utstrakt bruk av glissandi et adekvat estetisk kriterium?

Kritikkens språk. At kritikere har sterke meninger, er i seg selv ikke et problem. Noen vil si at kritikken ville vært kjedelig uten de sterke meningene. Jeg vil si at det er mulig å skrive interessant kritikk selv om kritikeren ikke tar stilling, men hvor kritikken omhandler på hvilke premisser kritikeren prøver å ta stilling.

Annonse