---
Dette er logikksjekk
Filosofene Ole Hjortland og Pål Antonsen ved Universitetet i Bergen driver Logikksjekk, en undersøkelse av argumentene i offentlig debatt.
Logikksjekk søker ikke å avsanne påstander, men å vise styrker og svakheter i argumentasjonen, enten konklusjonen er riktig eller ikke.
Logikksjekk bruker redskaper fra logikk, argumentasjonsteori, språkanalyse og retorikk.
---
Logikksjekk feirer ett år! Siden oppstarten i 2018 har vi skrevet 40 saker om argumentasjon og retorikk i Morgenbladet. Denne uken bruker vi anledningen til å reflektere litt over året som har gått, og hva vi har lært. I tillegg skal vi forsøke å besvare et spørsmål vi ofte får: Hvilke råd har vi til dem som deltar i det offentlige ordskiftet?
Det siste året har vi saumfart tv-debatter, avisinnlegg, NOU-er og Twitter-diskusjoner etter argumenter og motargumenter. Vi har forsøkt å finne eksempler som viser hvordan argumentasjonsfeil bidrar til et dårligere debattklima. Om det har vært vellykket, tør ikke vi å bedømme, men vi har i alle fall lært at det er mange andre som også er opptatt av god argumentasjon. Vi er svært takknemlige for alle tilbakemeldingene vi har fått, og ikke minst for at faget vårt vekker så stor interesse.
Logikksjekk er tross alt en «pussig sjanger», som Kristin Clemet skrev til oss. I motsetning til de fleste spalter så tar ikke vi stilling til politikken som diskuteres. Dette leder til en del misforståelser. Vår kritikk av argumenter blir ofte misforstått som kritikk av en bestemt politisk posisjon eller et bestemt forslag. Imidlertid er dette i seg selv et resultat av en feilslutning: «the fallacy fallacy». Bare fordi vi peker på svake argumenter for en påstand, betyr ikke det at vi mener påstanden er uriktig. Det kan tross alt godt finnes andre og bedre argumenter.
På et vis er dette nok en uvant debattform for mange. Politikerne må forsvare sin posisjon, mens vi har ingen posisjon de kan angripe. Likevel har flere av dem vi har omtalt i spaltene, tatt utfordringen. Vi har fått kjeft av Masud Gharahkhani, blitt faktasjekket av Erna Solberg, men også fått skryt av Jon Engen-Helgheim.
Vi skal innrømme at vi ikke har vært så gode til å gi skryt selv. I vår iver etter å påpeke feil, har vi ofte glemt å fremheve argumentasjonen som er god. Det finnes naturligvis også mye god argumentasjon i den offentlige debatten, men dessverre får den ofte ikke nok plass i rampelyset. De beste eksemplene har vi funnet begravet i utredninger, høringsuttalelser og rapporter. Ofte er det også eksperter som står for de mest nyanserte argumentene, for eksempel Jon Wessel-Aas om endringer i beredskapsloven eller Ole Martin Moen om kjøttspising. Ikke minst er det mange journalister som er svært dyktige til å avkle partipolitisk retorikk, som Bjørn Myklebust og Sigrid Sollund. Sollund har for øvrig skrevet en bok om hersketeknikker som vi anbefaler på det varmeste.
Men hverken eksempler på god eller dårlig argumentasjon gir oss uten videre en oppskrift på hvordan vi forbedrer debatten. Det er nemlig mange og sammensatte årsaker til at politiske debatter preges av dårlig argumentasjon. På den ene siden er vi alle disponert til å begå tankefeil på grunn ulike kognitive bias (f eks «oppfatningstendens»). På den andre siden finnes det mange systemiske utfordringer, blant annet at debattformatene ofte ikke tillater nyansert argumentasjon. Det kan være et resultat av knapp tid eller spalteplass, men også på grunn av et tabloid fokus på person fremfor sak og klikkagn-fremstillinger.
Ofte er det også mye å tjene på å ta i bruk uredelig retorikk. Mange argumentasjonsfeil utnytter våre kognitive bias, og er dermed velegnede redskap for å overtale publikum. Stråmannsargumenter og personargumenter forekommer hyppig, nettopp fordi de er effektive.
Så hva skal vi svare til dem som lurer på hva vi kan gjøre for å forbedre argumentasjonen i det offentlige ordskiftet? Vi har ingen løsninger på de store utfordringene, men vi kan likevel dele noen erfaringer fra vårt eget arbeid. Håpet er at det kan være nyttig både for dem som følger politiske debatter, og for dem som ønsker å delta. Her er noen praktiske råd som vi forsøker å følge. Vi skal være de første til å innrømme at det ikke alltid er like lett, men vi mener det er noe alle bør etterstrebe.
(1) Gi direkte sitater. Det er et vanlig problem at debattinnlegg gjengir det meningsmotstandere har sagt uten direkte sitater. Resultatet blir ofte en tendensiøs fremstilling, og i verste fall en stråmann. Ikke bare er det fristende å karikere motpartens synspunkt for å score enkle poenger, men det kan ofte være krevende å gi en nøytral beskrivelse av en posisjon man er dypt uenig i.
(2) Gi kildehenvisninger. Selv om standpunktene i politiske debatter ofte handler om hva vi bør gjøre eller hvordan vi bør prioritere, så bygger argumentasjonen typisk på faktaopplysninger. Når vi bruker faktaopplysninger, bør de kunne etterprøves av deltagere og publikum. Overraskende ofte mangler kildehenvisninger i debattinnlegg og politiske kommentarer, selv i nettaviser hvor man enkelt kunne lenket til relevante sitater, rapporter og statistikker. Her kan debattredaksjonene enkelt kreve mer av innleggene.
(3) Følg opp kildene. Politiske debatter på tv og i aviser henter ofte argumenter fra et rikt bakgrunnsmateriale (f.eks. NOU-er, høringsuttalelser, SSB-tall, stortingsmeldinger). Imidlertid er bakgrunnsmaterialet ofte langt mer nyansert enn man kan få inntrykk av. Hvis en statistikk er av stor betydning for argumentasjonen, er det verdt å sjekke kildene. Hvis det er avgjørende nøyaktig hvilke ord en politiker brukte, sjekk at sitatet stemmer.
(4) Fremhev argumentene. Det er en god øvelse å skrive ned argumentene og standpunktet på en konsis måte før man skriver et debattinnlegg. Mange av innleggene vi leser, er tydelige på hva som er standpunktet, men utydelige på hva som er argumentene. Uuttalte antagelser og manglende sammenhenger gjør leserens jobb vanskeligere.
(5) Unngå personfokus. Usaklig retorikk er ofte et resultat av at argumentene rettes mot person i stedet for sak. Standpunktet man argumenterer for eller imot, handler sjelden om en person, et parti eller en gruppe. Derfor er det også sjelden relevant i argumentasjonen å gi karakteristikker av motparten.
(6) Svar på kritikken. Her er et svært vanlig problem i politiske debatter: Politikere som blir kritisert, svarer med å rette en egen anklage tilbake. Dette er forståelig, for det er frustrerende å bli kritisert av noen som selv har begått tilsvarende feil. Men en diskusjon om hvem som gjorde – eller ikke gjorde – hva sist de satt i regjering, avsporer debatten om hva som bør gjøres nå. Bruk heller tiden til å forsvare dine egne forslag.
(7) Motarbeid bekreftelsestendens. Vi mennesker har en lei tendens til å finne bekreftelse på det vi allerede tror, mens det som taler imot, lett blir oversett. Dermed ser vi også lettere feil i andres argumenter, mens vi overvurderer styrken til våre egne. Selv møter vi denne utfordringen hver gang vi skal vurdere argumenter om tema vi allerede har en mening om. Denne bekreftelsestendensen kan man ikke kvitte seg med, men man kan forsøke å motarbeide den. Vårt råd er å bruke mer tid på å ettergå sammenhengen i egen argumentasjon.