Ideer

Partilederdebatt på villspor

Partilederne tåkelegger debatten ved konstant å rette anklager mot kritikeren.

---

Dette er Logikksjekk

Filosofene Ole Hjortland og Pål Antonsen ved Universitetet i Bergen driver Logikksjekk, en undersøkelse av argumentene i offentlig debatt.

Logikksjekk søker ikke å avsanne påstander, men å vise styrker og svakheter i argumentasjonen, enten konklusjonen er riktig eller ikke.

Logikksjekk bruker redskaper fra logikk, argumentasjonsteori, språkanalyse og retorikk.

---

Lederne for de større politiske partiene ble som vanlig samlet til en debatt under Arendalsuka. Til tross for at det ikke er et valgår var det en god anledning til å diskutere sakene som har skapt stor blest den siste tiden, ikke minst Per Sandbergs (Frp) avgang.

Påfølgende dag kom de politiske kommentatorenes analyser, hvor deltagerne ble rangert etter terningkast. Ifølge Dagbladet fremsto Jonas Gahr Støre (Ap) som «[p]anelets fremste statsmann» og blir dermed kåret til vinner. VG derimot sier seg uenig. De mener at seieren må deles mellom en «[p]edagogisk og klar» Erna Solberg (H) og den «hardtslående», «munnrappe» Audun Lysbakken (SV).

I et tidligere innlegg skrev vi om kontrasten mellom denne type retorisk analyse og en logisk analyse av politiske debatter. Den gangen tok vi til orde for verdien av å fokusere på argumentasjon i stedet for politikernes personlige egenskaper. Partilederdebatten i Arendalsuka gir oss en sjanse til å gi noen eksempler på hva vi har i tankene.

Temaet for første delen av debatten var sikkerhetspolitikk. For andre gang retter Riksrevisjonen sterk kritikk mot regjeringens arbeid med terrorberedskap. I den siste rapporten sier de blant annet at regjeringen ikke har «sørget for at grunnsikringen av skjermingsverdige objekter i politiet og Forsvaret er i samsvar med sikkerhetsloven og Stortingets forutsetninger».

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) griper anledningen til å kritisere regjeringens politireform og for å ha «redusert antall heimevernssoldater». Han hevder så at «sentraliseringen har svekket beredskapen», mens det er den motsatte politikken «som er svaret på denne rapporten».

NRKs Fredrik Solvang, som leder debatten, ber Siv Jensen (Frp) svare på kritikken.

Men istedenfor går Jensen til motangrep: «Norge har definitivt blitt et mye tryggere land å bo i enn under den rødgrønne regjeringen». Hun retter også skyts direkte mot Vedum når hun sier at «man må jo se på hva du gjorde når du hadde muligheten til å gjøre noe. Da brukte dere altså ikke én krone mer på å styrke forsvaret. Nå later du som om du er opptatt av det».

Jensens svar er et såkalt tu quoque-argument (fra latin, «deg også»). Når Jensen anklager Vedum for hykleri, så forsøker hun å uskadeliggjøre kritikken av regjeringen, men uten å imøtegå Vedums påstander. For hvorvidt regjeringen har gjort sikkerhetspolitiske feilprioriteringer avhenger selvfølgelig ikke av Vedums motiver eller tidligere regjeringers politikk.

Som avledningsmanøver er tu quoque en effektiv taktikk. Ikke bare avleder man oppmerksomheten fra det opprinnelige spørsmålet som diskuteres, men man tvinger også motparten til å forsvare seg.

Neste eksempel kommer fra Trine Skei Grande (V). Solvang ga også henne anledning til å svare på kritikken av regjeringens beredskapsarbeid. Hun åpner med å si: «[p]olitireformen er et direkte svar på utfordringene etter 22. juli. Men det vi ser her er jo en stadig kamp mot disse reformene».

Dette er ikke et svar på kritikken. Vedums påstand er nettopp at reformene har svekket beredskapen. Og det spørsmålet er uavhengig av regjeringens intensjon.

Svaret blir ikke bedre når Skei Grande følger på med sin egen avledningsmanøver. «Politiet er blitt bedre, forsvaret vårt er blitt bedre, men ingenting er perfekt». Det hun mener er «den store utfordringen» nevnes ikke i Riksrevisjons rapport, nemlig at «man lager en sikkerhetskultur som egentlig ikke er noe god». Hun forklarer nærmere:

Svaret blir ikke bedre når Skei Grande følger på med sin egen avledningsmanøver.

«Jeg vil at vi skal sette en kultur hvor det går an å si at jeg har gjort feil. For det er den måten vi faktisk får gjort endringer. Å lage en fryktkultur, som handler om at har du gjort en feil så skal du ikke si ifra, det er skummelt.»

Dette er også et «tu quoque»-argument. Det opprinnelige temaet var altså Riksrevisjons kritikk, men Skei Grande retter en diffus anklage mot mediene eller opposisjonen for å ha skapt en uheldig «sikkerhetskultur». Vi får ingen indikasjon på nøyaktig hvem som bidrar til en slik «fryktkultur» eller hvordan det i så fall skjer. Uansett er den problemstillingen irrelevant for kritikken av regjeringen.

Når debatten går videre til innvandringspolitikk blir det stadig flere unnvikelser. I sin innledning viser Solvang til diskusjonen om et europeisk asylsamarbeid og mulige asylmottak i Nord-Afrika. Siden det er kjent at regjeringspartnerne Frp og Venstre er uenige i asylpolitikken, får Skei Grande og Jensen i oppgave å beskrive regjeringens politikk på området.

Skei Grande forsvarer et europeisk samarbeid i sitt innlegg. Men når hun så blander inn kvoteflyktninger, blir hun arrestert av Solvang. Skei Grande vil naturligvis heller snakke om kvoteflyktninger («vi har doblet antallet») enn det kinkige spørsmålet om asylmottak i Nord-Afrika.

Turen går videre til Jensen. Hun begynner med å uttrykke skepsis til et europeisk samarbeid basert på frivillighet, men benytter raskt anledningen til å vri oppmerksomheten over på Arbeiderpartiet:

«[J]eg synes det er veldig interessant at Jonas nå sier at det kan være en god idé med mottak i Nord-Afrika. Da Fremskrittspartiet foreslo det i 2009 så var Støre statsråd, og han latterliggjorde det forslaget. Det var altså ikke ende på hvor dumt det var.»

Dermed får Jensen midlertidig avledet fra diskusjonen om regjeringens politikk. I stedet ber Solvang Støre om å svare på anklagen.

Støre forsøker riktignok å avklare hva hans posisjon er: «at Norge skulle opprette mottakssentre» er fortsatt en «dårlig idé», men lar seg kanskje gjøre i et europeisk eller nordisk samarbeid. Han retter imidlertid raskt en anklage tilbake mot regjeringen:

«Jeg vet ikke om utenlandsk etterretning har plukket det opp. Men for oss er det [vanskelig] å forstå hva som egentlig styrer regjeringens politikk.»

Solberg svarer for regjeringen. Hun forklarer først hva hun mener skal til for norsk deltagelse i EUs planer om mottakssentre i Nord-Afrika. Men som Jensen og Støre velger også hun å avlede med et motangrep:

Taktikken er en avledningsmanøver som fører til gjentatte avsporinger i debatten.

«Altså, jeg forsøker å følge med på asylpolitikken til Arbeiderpartiet. Og Gharahkhani mener én ting, Bergen mener vi skal ta imot 25 000 kvoteflyktninger. Kan ikke du finne ut hva du skal mene om asylpolitikk først, og så kan du begynne å utfordre regjeringen.»

Hva er fellesnevneren i disse ordvekslingene mellom partilederne? Når de står overfor vanskelige spørsmål om egen politikk er det en lettvint utvei å anklage motparten for å være uklar, ubesluttsom eller usammenhengende. Resultatet er en debatt på villspor.

Slike meningsutvekslinger gir inntrykk av at det er en forutsetning for å få komme med innvendinger at en selv ikke har sagt eller gjort noe kritikkverdig. Men det er feil. Den sittende regjeringens beredskapspolitikk kan ikke forsvares med at den tidligere regjeringen også gjorde feil. Arbeiderpartiets innvandringspolitikk blir ikke klarere av at også regjerings politikk er uklar. Vedums påstander om heimevernet undergraves ikke av Senterpartiets manglende gjennomslagskraft i den rødgrønne regjeringen.

Oppsummering: Partilederdebatten preges av såkalte «tu quoque»-argumenter, en type argumentasjonsfeil hvor man forsøker å unngå en innvending ved å rette anklager mot kritikeren. Taktikken er en avledningsmanøver som fører til gjentatte avsporinger i debatten.

Mer fra Ideer