Annonse
14:04 - 06. mars 2018

Petter Eides stråmannsargument

SV-politiker Petter Eide mener regjeringen går en skummel vei når den vil ha endringer i beredskapsloven. Vi har logikksjekket Eides argument. 

SV-politiker Petter Eide argumenterer for at beredskapshjemmelutvalget bør legges ned. Er argumentasjonen hans logisk? Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Annonse

Dette er Logikksjekk

 

Filosofene Ole Hjortland og Pål Antonsen ved Universitetet i Bergen driver Logikksjekk, en undersøkelse av argumentene i offentlig debatt. 

Logikksjekk søker ikke å avsanne påstander, men å vise styrker og svakheter i argumentasjon, enten konklusjonen er riktig eller ikke.

Logikksjekk bruker redskaper fra logikk, argumentasjonsteori, språkanalyse og retorikk.

Denne uken: Petter Eides argumentasjon mot beredskapshjemmelutvalget. Forrige uke: Jan Tore Sanners argumentasjon i debatten om eggdonasjon. 

 

Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal «vurdere endringer i beredskapsloven». Oppnevnelsen er blitt møtt med kritikk fra flere hold. Vi har logikksjekket Petter Eides (SV) innlegg på NRK.no (22.02.18).

Et vanlig problem i offentlig debatt er at meningsmotstandere fremstiller hverandres posisjoner på en tendensiøs måte. «Stråmannsargumentasjon» er en slutningsfeil hvor man tillegger motparten en annen oppfatning enn den de selv har uttrykt, for deretter å argumentere mot den oppkonstruerte oppfatningen. Jo mer ekstrem eller usammenhengende oppfatning motparten tilskrives, desto enklere er det også å finne motargumenter. Dette er en lettvint retorisk strategi, og Eide faller for fristelsen.

I innlegget argumenterer han for at beredskapshjemmelutvalget bør legges ned. I fremstillingen av utvalgets mandat sier Eide følgende:

SV støtter alt arbeid som kan styrke menneskerettighetene både i Norge og internasjonalt. Men dette utvalget har fått et motsatt oppdrag. De skal vurdere hvilke lover og rettigheter regjeringen kan suspendere i en krise uten å spørre Stortinget. Dette er et skritt på en skummel vei. SV ber Stortinget stanse arbeidet. Raskest mulig – før det får gjort mer skade.

Dette er tendensiøst. Eides vurdering av sitt eget parti («støtter alt arbeid som kan styrke menneskerettighetene») er nok en overdrivelse, men mer betenkelig er påstanden (1) om at regjeringen har gitt utvalget «et motsatt oppdrag». (1) Utvalgets oppdrag er å jobbe imot «arbeid som kan styrke menneskerettighetene».

Eide sier videre at ved å oppnevne utvalget, så sendes et «tydelig signal om at våre lover og menneskerettigheter kan kastes opp i luften». Hvis (1) hadde vært en riktig gjengivelse av utvalgets oppdrag, så hadde det kanskje vært en rimelig anklage. 

Men det er det ikke. Den offisielle beskrivelsen av utvalgets mandat er som følger:

(2) Utvalgets oppdrag er å «utrede en sektorovergripende fullmaktsbestemmelse og hjemmel for suspensjon av enkeltpersoners rettigheter i beredskapslovgivningen».

Utvalget skal dermed vurdere om regjeringen bør gis «hjemmel for midlertidig å supplere, og om nødvendig gjøre unntak fra, gjeldende lovgivning» utover krigssituasjoner eller når rikets sikkerhet står på spill (jf. beredskapsloven § 3). Regjeringen ønsker altså å kunne forbipassere Stortinget i «ekstraordinære situasjoner» hvor de angivelig trenger større handlefrihet, som «[h]øy tilstrømming av asylsøkere», «naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur».

(1) sier ikke det samme som (2). Selv om Eide skulle ha grunn for å mistenke at en lovendring kan ha uheldige konsekvenser for menneskerettighetene, er det ikke utvalgets oppdrag å svekke dem.

(1) sier ikke det samme som (2)

 

Ved å gi en fortegnet beskrivelse av utvalget, utgir Eide seg for å ha bedre motargumenter enn han egentlig har. Hvis (1) hadde vært riktig, ville det vært tilstrekkelig å argumentere for at menneskerettigheter generelt bør forsvares, noe de fleste vil si seg enig i. I stedet bør spørsmålet være hvilke konkrete konsekvenser utvalgets arbeid vil ha for menneskerettighetene.

Utvalget er kontroversielt, fordi en utvidelse av beredskapsloven kan medføre at maktfordelingsprinsippet svekkes, noe som igjen åpner for maktmisbruk. Dessverre velger Eide å overdramatisere det som allerede er en legitim bekymring.

Et eksempel får vi allerede i første avsnitt: «Skal vi torturere terroristen for å avdekke den tikkende bomben? Skal vi bruke tåregass mot krigsflyktninger som klorer på grensegjerdet?» Å iscenesette diskusjonen med slike spørsmål gir leseren et feilaktig bilde av hva som står på spill. For Eide vedkjenner like etterpå at «[t]ortur og tåregass er nok ikke aktuelt». Men hvis ikke, hvorfor velger han da å åpne med spørsmålene? Retorikken fremstår i stedet som et forsøk på å manipulere leseren.

Retorikken fremstår i stedet som et forsøk på å manipulere leseren.

 

Hvilke konsekvenser er det så Eide mener er aktuelle? Han sier at hvis regjeringen får «Stortinget med på at en flyktningkrise er en unntakstilstand, ja da kan stygge ting skje ved norske grenser». Eksemplene Eide gir på hva som skjer i andre land når regjeringen får utvidet makt inkluderer «waterboarding», «ekstrem tortur», «fengsling av mistenkte uten lov og dom», «tåregass og vannkanoner mot fortvilte og slitne flyktningfamilier» og «stenging av frie medier».

Så er dette eksempler på «stygge ting» Solberg-regjeringen har i tankene? Tilsynelatende ikke, for Eide sier etterpå at «[s]selvsagt blir det ikke slike dramatiske endringer … Men Norge blir nå med på en trend hvor regjeringen ønsker å gi seg selv mer makt».

Argumentasjonen har altså en gjennomgående retorisk strategi. Først antydes et ekstremt scenario som Eide deretter trekker tilbake. Problemet er at slike bilder allerede har en effekt på leserens oppfatning: utvalget assosieres med menneskerettighetsbrudd.

Først antydes et ekstremt scenario som Eide deretter trekker tilbake.

Som en kontrast til Eides stråmannsargumentasjon er det verdt å fremheve argumentet Jon Wessel-Aas la frem på Dagsnytt 18 (20.02.18). Wessel-Aas er også imot å gjøre endringer i beredskapsloven, men hans motargument tar utgangspunkt i regjeringens egen begrunnelse:

(3) Det finnes ekstraordinære situasjoner som ikke lar seg håndtere effektivt med dagens lovordning.

Wessel-Aas påpeker deretter at selv om vi aksepterer (3), så har Stortinget anledning til å skrive inn dispensasjonshjemler. Det betyr at eventuelle behov for å fravike deler av en lov kan tilfredsstilles uten å endre beredskapslovgivningen. Hvis vi antar at ordinære lovendringer som oppnår det samme resultatet er å foretrekke, så følger Wessel-Aas’ konklusjon om at «[d]et er altså ingen grunn til å begynne å lage en utvidelse av beredskapslovgivningen for å ivareta denne type ting». Med dette undergraver Wessel-Aas regjeringens begrunnelse samtidig som han gjengir posisjonen deres på en mer nøyaktig måte.

Oppsummert: Petter Eide har gitt et stråmannsargument for hvorfor beredskapshjemmelutvalget bør legges ned. Å antyde skremmende scenarioer er et uheldig retorisk virkemiddel som ikke er nødvendig for å imøtegå oppnevnelsen av utvalget.

 

antonsen@logikksjekk.no,

hjortland@logikksjekk.no

Twitter: @logikksjekk

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse