Debatt

Grunntanken i pakkeforløp støttes av forskning

Kan man finne en felles modell for sosial fobi?

---

Les innleggene i debatten om pakkeforløp:

---

I innlegget «Psykoterapiforskningen støtter ikke pakkeforløp» på Morgenbladet.no utfordrer Erik Stänicke, Hanne Weie Oddli, Margrethe Seeger Halvorsen og Kirsten Benum vår tilslutning 25. september til planer om å innføre pakkeforløp i psykisk helsevern. Spesielt kritiserer de pakkeforløpenes grunntanke om «entydige sammenhenger mellom behandlingsmetode, psykisk lidelse og effekt av behandling». Denne grunntanken må imidlertid omformuleres til å gjelde «probabilistiske sammenhenger», i psykologi kan en ikke vente og finne entydighet.

Vi vil her utdype og dokumentere vårt resonnement, som Stänicke og medforfattere sier de «kunne ikke vært mer uenige i», ved å belyse et psykisk problem som er aktuelt for pakkeforløp. Sosial fobi – invalidiserende sosial angst – vil ramme rundt 650 000 (13 prosent) av nålevende nordmenn. Kan en finne noe felles hos disse individene, slik at en kan utvikle en generell modell for hva som opprettholder problemet og dermed hvordan det kan løses?

Behandlerne kan ut fra forskning informere pasienten før behandling om sjansen for å få utbytte.

De engelske psykologene David M. Clark og Adrian Wells utforsket sosial angstens fenomenologi, det vil si alle indre og ytre reaksjoner knyttet til angsten. De fant blant annet at personer med sosial fobi retter oppmerksomheten mot indre angstfølelser når de blir engstelige og dermed går glipp av hvordan andre faktisk reagerer på dem. Videre at de får fæle forestillingsbilder av seg selv som de tar for gitt avspeiler sannheten om hvordan de framtrer. Begge disse prosessene skaper økt angst og står i veien for å oppdage at andre personer er langt mer vennlige og mindre kritiske enn de tror. Ved å reversere disse og andre prosesser, kan en få angsten til å gå ned.

Modellens opplevelsesnære begreper gjør den godt egnet for å dele med pasienten, utvikle en felles forståelse av pasientens angst og gjennomføre øvelser for å endre de opprettholdende prosessene. Stänicke og medforfattere skriver at møtet mellom terapeuten og klienten må være preget av et godt, nærende samarbeid – en relasjon der partene engasjerer seg. Dette kunne vi ikke vært mer enige i. De spesifikke modellene gir en god ramme for å oppnå dette og skape en synergi mellom de spesifikke og generelle faktorene. Det er altså ingen motsetning mellom å ha et godt nærende samarbeid og arbeide ut fra spesifikke modeller.

Denne kognitive modellen for sosial fobi er nå omfattende empirisk dokumentert. I en studie utført ved Modum Bad fant vi at endringer i opprettholdende prosesser i første halvdel av behandlingsukene predikerte endringer i sosial angst i siste del av ukene. Effekten var robust. Samlet forklarte de målte prosessene mesteparten av endringene i sosial angst. Det er følgelig rimelig å anta at disse prosessene gjorde seg gjeldende hos majoriteten av deltagerne i studien. I en større sammenlignende studie av denne kognitive modellen og psykodynamisk terapi ble flere kvitt sosial angsten i kognitiv terapi. Ulike behandlingsmetoder ga altså forskjellig resultat.

Mot Stänicke og medforfatteres påstand viser disse resultatene fra studier av sosial fobi en klar sammenheng mellom behandlingsmetoder, reversering av opprettholdende prosesser, og nedgang i sosial angst. Forutsetningen for at den kognitive modellen kan inngå i et pakkeforløp er derfor til stede. I et slikt pakkeforløp kan behandlerne raskt finne de opprettholdende prosessene ved sosial fobi som ellers er vanskelig å oppdage. Behandlerne kan også ut fra forskning informere pasienten før behandling om sjansen for å få utbytte.

Psykoterapiforskningen støtter bruken av pakker, nettopp fordi deler av kunnskapsgrunnlaget består av å teste effekten av ulike pakker eller spesifikke behandlingsmetoder mot hverandre. Det er imidlertid en utfordring at disse pakkene i for liten grad tas i bruk i normal klinisk praksis. Innføring av pakkeforløp kan bidra til å øke implementeringen.

Asle Hoffart er seniorforsker ved Modum Bad og professor i psykologi ved Universitetet i Oslo.
Sverre Urnes Johnson er dobbelkompetansestipendiat i psykologi ved Modum Bad og Universitetet i Oslo.

Mer fra Debatt