00:00 - 21. februar 2020

Schøyens bortforklaringer om Taliban

Når noe virker for godt til å være sant, er det som oftest det. 

Manuskriptsamler: Martin Schøyen har alltid spilt opp til forestillingen om at private samlere redder kulturarv fra jihadistisk ikonoklasme. Bildet er mer komplisert, skriver Josephine Munch Rasmussen og Christopher Prescott. Foto: Jon Hauge / Aftenposten

I forrige utgave av Morgenbladet kommenterer Martin Schøyen vår artikkel i Heritage om manuskriptsamlingen hans. På bakgrunn av et stort antall kilder mener vi at Schøyen gikk langt i å konstruere en misvisende historie til et gjenstandsmateriale i samlingen som trolig ble plyndret og ulovlig fjernet fra Pakistan og Afghanistan.

I stedet for å svare på spørsmål som reises i artikkelen, beskylder Schøyen oss for slett forskningsarbeid. Han innvender at vi har basert oss på «ukritisk bruk av internett». Kildene i artikkelen vår er forskningspublikasjoner fra Schøyens egen offisielle serie, i tillegg til andre åpne kilder, som enhver kan kontrollere. Når det gjelder nettbaserte kilder, så er Schøyens egen database en av disse. På bakgrunn av publisert forskning, offentlige dokumenter, brev og medieoppslag, har vi også vurdert opplysningene i Schøyens database. Vi har også tatt for oss den sjangeren av smigrende omtaler Schøyen gjerne henviser til. Schøyen er velkommen til å peke på mangler i kildene og i vår analyse, gjerne i form av en åpen redegjørelse med dokumentasjon på samlingens opphav og eierhistorie.

Det hadde tjent saken om Schøyen forteller hvem han har handlet buddhistiske manuskripter fra. I 2019 ble aktører i et traffickingnettverk tiltalt i New York for organisert kriminalitet. I tiltalen beskrives det hvordan «Butt-nettverket» gjennom en årrekke har forsynt det internasjonale antikvitetsmarkedet med stjålet materiale fra India, Afghanistan og Pakistan. Stemmer det ikke at Parvez Butt er av dem Schøyen direkte eller via mellomledd har handlet manuskripter fra? Hvem er de andre aktørene Schøyen har handlet med? Og Schøyens forskere: hvor involvert har de vært i Schøyens innkjøp?

Det er mange spørsmål som står ubesvarte. Disse er det viktig å avklare fordi Schøyen har brukt norsk forvaltnings eksporttillatelser til videre omsetning av materialet.

Schøyen svarer som før med å angripe kritikere: «Artikkelen fortjener ingen kommentar.» Videre kommenterer han:

«Når det gjelder gammelt nytt som ‘forskerne’ gjentar til kjedsommelighet, hvordan de buddhistiske manuskriptene kom fra Afghanistan til England, tenke seg til uten eksporttillatelse fra Taliban (!), så er dette godt dokumentert på Schøyencollection.com under spesialsamling 22 Buddhism.»

Det stemmer ikke at dette er godt dokumentert på Schøyens nettside. Schøyen oppgir Sam Fogg som forhandleren han kjøpte 108 fragmenter fra på midten av 1990-tallet. Materialet fra forhandleren i London skulle vise seg å inneholde tyvgods fra Kabul museum, og etter offentlig press overleverte Schøyen dette til museet. Når det gjelder det meste annet i den buddhistiske samlingen, omtrent 4000–5000 fragmenter og 7000 såkalte mikrofragmenter, er det fortsatt høyst uklart hvordan dette har tilkommet Schøyen.

Videre lager Schøyen en stråmann om en eventuell eksporttillatelse fra Taliban. Men siden han reiser spørsmålet: Er materialet eksportert med Talibans medvirkning?

Schøyen har alltid spilt opp til forestillingen om at private samlere redder kulturarv fra jihadistisk ikonoklasme. Bildet er selvsagt mer komplisert. Det er kjent at Taliban har tjent penger på plyndring av arkeologisk materiale som er etterspurt i det internasjonale kunst- og antikvitetsmarkedet og fra kjøpere som Schøyen. Beskyttelsespenger og skattlegging av handelen har også vært en del av inntjeningsmodellen til Taliban og andre krigsherrer involvert i arkeologisk materiale. Det er fortsatt all grunn til å tro at både Schøyen og Taliban profitterte på plyndringen.

Når noe virker for godt til å være sant er det som oftest det – som Schøyen selv sier i en faks vi gjengir i vår artikkel. Når et oppsiktsvekkende materiale plutselig dukker opp på markedet, er forklaringen oftest en av to: Enten er materialet ulovlig, eller også er materialet forfalsket eller manipulert for å øke omsetningsverdien.

I desember skrev Morgenbladet om avsløringer av falske fragmenter av «Dødehavsrullene» i Schøyens samling. Til avisen sa Schøyen da at slike fragmenter « … gjør liten forskjell i min totale samling av over 20 000 manuskripter og gjenstander, hvor nå det meste er publisert i over 30 bind av verdens fremste forskere på sine felt, og hvor alt er ekte og med god proveniens».

At alt materialet i samlingen er «ekte og med god proveniens» er en oppsiktsvekkende påstand, ikke minst på bakgrunn av samlingens historie med forfalskninger og tilbakeleveringskrav fra flere land. Vår publikasjon er et bidrag til en omfattende litteratur om Schøyensamlingens praksiser. Det som fortsatt savnes er en grundig og sannferdig redegjørelse fra Schøyen og hans forskere, gjerne i et fagfellevurdert format.
 

Josephine Munch Rasmussen

Christopher Prescott

Martin Schøyen er forelagt ovenstående debattinnlegg, og skriver at «samlingen vil ikke gi kredibilitet til en slik kampanje av usanne påstander ved å svare». Videre vises det til Schøyensamlingens nettsider og artikkelen «Statement in response to recent media attacks on the integrity of the Schøyen Collection». 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»