Annonse
00:00 - 27. september 2019

Elfenbenstårnet og fabrikken

Forskningen skal åpnes opp, roper internasjonale politikere, forvaltere og forskere. Norges forskningsråd følger etter. Men hvor lukket var forskningen til å begynne med – og hvem åpnes den for?

Maywood, Illinois, 1963. Foto: Francis Miller / The LIFE Picture Collection / Getty Images 
Annonse

Historien om et lukket forskningssystem som endelig skal åpnes opp har slått an i forskningspolitikken. EU fremmer den sterkt i finansieringsprogrammet Horisont 2020, med et løfte om å skrive en såkalt «ny sosial kontrakt» for europeisk forskning, som i økende grad skal arbeide «med og for» samfunnet. Forskningsrådet i Norge har tatt oppgaven, og utvikler nå en policy for åpen forskning med innspillsfrist fredag 27. september.

Prosessen går parallelt med «Plan S» for åpen publisering av forskningsresultater, som var gjenstand til engasjert debatt blant norske forskningsmiljøer i fjor. Så langt har imidlertid policyen for åpen forskning blitt viet langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener fra forskningsmiljøene. Blant annet bygger policyen relativt ukritisk på en populær historie om en lukket forskningsverden som skal bli demokratisk og åpen – elfenbenstårnet som skal bli til en agora, en åpen plass for demokratisk dialog.

Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt denne historien faktisk reflekterer alle de endringene i forskningssystemet som finner sted under overskriften «åpen forskning». 29. mars publiserte Morgenbladet et intervju med Katerini Storeng, forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Hun hadde opplevd at to NGO-er som var «brukerpartnere» i et forskningsprosjekt, forsøkte å hindre henne i å publisere kritiske forskningsresultater. Storengs opplevelse virker ekstrem, men den peker mot en av utfordringene som kan komme til å møte flere forskere fremover.

I den populære historien om åpen forskning tegnes det to kart over forskningen og dens relasjon til resten av samfunnet. Det første er elfenbenstårnet: forskningen slik den var. Der oppe har forskere fått pusle rundt med høytsvevende tenkning og grunnforskning, og generelt forholdt seg lite til problemer og behov ute i samfunnet. Få har kommunisert med verden utenfor tårnet, og har de gjort det, var kommunikasjonen enveis: fra forsker til samfunn. En gang iblant har en forsker kanskje lent seg ut av tårnvinduet, kastet ut noen papirer og latt kunnskapen drysse ned over allmennheten.

Det andre kartet er agoraen: forskningen slik den skal bli. Elfenbenstårnet brytes ned, og på grunnmuren bygges det en åpen plass for demokratisk dialog. Næringslivet, forvaltningen, sivilsamfunnet – ja, hele folket skal få delta i den nye forskningen. De skal ta med seg sine perspektiver, kunnskap og behov, og ut av agoraen skal det komme ny kunnskap som er mer inkluderende, mer relevant, mer nyttig, og mer tilgjengelig for alle. Slik skal åpen forskning bygge et forskningssystem som kan bidra til å løse samfunnets nye og sammensatte problemer.

Historien er god og motiverende, men her kommer problemet med kart og terreng. For har forskningen frem til nå egentlig lignet på et elfenbenstårn? Og bygger EU og Forskningsrådets inngrep for åpen forskning egentlig noe som ligner en agora?

Bildet av forskere som helst forholder seg til sine egne, er ikke tatt ut av det blå. Samtidig har vi i Norge en lang tradisjon for aksjonsforskning, hvor forskere samarbeider med forskjellige samfunnsgrupper for å utvikle kunnskap som bidrar til praktiske tiltak og endring. Norske forskere har også lenge måttet forholde seg til føringer fra forskningspolitikken, som har hatt som mål å sikre at forskningen bidrar til å utvikle norsk industri og til å bygge det norske velferdssamfunnet. Tanken om at forskning skal være relevant, nyttig og inkluderende er langt fra så ny som den ofte fremstilles.

Det er heller ikke sikkert at agoraen er riktig kart for det «nye» forskningssystemet. Et av virkemidlene som fremmes i policyen for åpen forskning, er brukermedvirkning: at tenkte brukere av forskningsresultater tas inn som partnere i forskningsprosjekter. Forskningsrådet beskriver et vidt spenn av aktører fra alle slags samfunnsgrupper som potensielle brukerpartnere. Så langt synes det imidlertid som om virkemidlene for å fremme brukermedvirkning oftest legger til rette for inkludering av et mer begrenset antall aktører – da gjerne de institusjonene fra privat og offentlig sektor som har evne og vilje til å finansiere 20 prosent av et forskningsprosjekt. Disse finnes det ikke nødvendigvis mange av i Norge.

Det kan bli trangere kår for uavhengig og kritisk forskning.

I masteroppgaven min intervjuet jeg forskere på klimafeltet om hvordan de opplever kravene om brukermedvirkning. Flere fryktet at en forutsetning for å oppnå midler fra Forskningsrådet kan bli at klimaforskningsmiljøer opprettholder samarbeidsrelasjoner med noen få, store aktører i sektorer som transport og energi. Risikoen er da at rommet for kritisk forskning på aktivitetene til disse aktørene kan begrenses. Forskere kan komme til å vegre seg for å komme i konflikt med institusjoner som kan avgjøre om de kan oppnå fremtidig finansiering for arbeidet sitt. Er det slik vi på demokratisk vis kommer sammen for å møte store samfunnsutfordringer og bygge det nye, bærekraftige samfunnet?

Intervjuene mine avdekket et alternativt kart over det nye forskningssystemet: fabrikken. Heller enn å bygge om forskningssystemet fra et elfenbenstårn til en åpen og demokratisk agora, kan endringene som skal «åpne» forskningen, risikere å binde forskere til samarbeid med et mer begrenset antall aktører. I disse samarbeidene skal det produseres nyttig kunnskap som helst passer inn i brukerpartnernes eksisterende strategier og beslutningsrammeverk – ellers blir det vanskelig for partnerne å faktisk ta kunnskapen i bruk, og for forskerne å oppnå «impact». Ulempen er at det kan bli trangere kår for uavhengig og kritisk forskning som utfordrer eksisterende kunnskap og systemer.

Det er ikke i seg selv noe galt i å produsere nyttig kunnskap for store aktører, som spesielt på klimafeltet møter nye utfordringer og trenger hjelp til å omstille seg. Men en fabrikk og en agora har veldig ulike formål, og det kan ha spesielt uheldige konsekvenser å ende opp med en fabrikk mens man gjennom pene ord om demokrati og inkludering later som om den er en agora. Forskningspolitikken i Norge bør bygge på en bedre forståelse av virkemidlene som settes inn for å oppnå høytflyvende mål om «åpen forskning», og hva slags innvirkning de faktisk har på det norske forskningssystemet.

Iris Leikanger

Vitenskapelig assistent, Senter for utvikling og miljø, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme