Annonse
00:00 - 12. januar 2018

Helsehjelp som straffereaksjon

Det psykiske helsevernet kan bli pliktig til å ta imot pasienter etter en straffesak, på bekostning av kanskje enda sykere pasienter som ennå ikke har begått noe kriminelt.

Dømt: Håndjernet til Anders Behring Breivik under domsavsigelsen i terrorrettssaken mot Breivik i rettssal 250 i Oslo tingrett 2012.  Heiko Junge / NTB scanpix
Annonse

Felles underskrift

 

De som skriver under på denne kronikken er:
 

Randi Rosenqvist, spesialist i psykiatri, Ila fengsel og OUS

Karl Heinrik Melle, spesialist i psykiatri, St. Olavs Hospital

Kjersti Narud, spesialist i psykiatri, OUS

Asbjørn Restan, spesialist i psykiatri, Vestre Viken HF

Kirsten Rasmussen, professor i rettspsykologi, NTNU

Linda Gröning, professor i rettsvitenskap, UIB

Aslak Syse, professor i rettsvitenskap, UIO og lege

Marit Halvorsen, professor i rettsvitenskap, UIO

Anders Løvlie, førsteamanuensis i rettsvitenskap, UIO

Tor Langbach, tidligere leder av Domstoladministrasjonen

Dette er den andre av tre kronikker fra underskriverne. Les også første og tredje innlegg samt svar fra justisminister Per Willy Amundsen. 

 

Da Prop 154 L (2016–17) gikk til Stortinget med forslag til nye utilregnelighetsregler, uttalte justisminister Amundsen til Dagbladet at han ønsket å «senke terskelen for å kunne bli idømt tvungent psykisk helsevern for å sikre et tryggere samfunn». Han uttalte videre: «Dernest mener jeg det er viktig at vi har et mer treffsikkert skille mellom hvem som er strafferettslig tilregnelig og hvem som ikke er det.»

Regjeringen hadde fremmet et lovforslag som ikke bygger på den eksisterende strafferettslige tradisjon, men som introduserer to nye begrep, «alvorlig sinnslidelse» og derfor «utilregnelig», for å fritas for straff. Vi har hevdet i en tidligere kronikk at disse begrepene er utilfredsstillende definert og vil ikke gi et mer treffsikkert skille mellom de tilregnelige og de utilregnelige.

Når vi leser lovproposisjonen, synes det som det er sentralt for ministeren at utilregnelige i større grad enn hittil skal dømmes til tvungent psykisk helsevern. Dette skal skje ved at man senker terskelen for en slik straffereaksjon. Justisministeren ønsker altså at man gjennom straffeloven skal pålegge psykiatriske institusjoner å behandle pasienter som ikke blir lagt inn etter helselovene.

Vi som undertegner denne kronikken, deler justisministerens bekymring over at mange behandlingstrengende psykotiske pasienter ikke får tilstrekkelig helsehjelp, men vi er bekymret for at det psykiske helsevernets nedbyggede sengeavdelinger blir pliktig til å ta imot pasienter etter en straffesak, på bekostning av kanskje enda sykere pasienter som ennå ikke har begått noe kriminelt.

Det har vært en villet politikk gjennom mange år å bygge ned sengeantallet i det psykiske helsevernet, det var cirka 18 000 senger i 1960, nå er det i underkant av 4000. Innleggelser skal være kortvarige og fortrinnsvis frivillige. Helseministeren har senest ved lovendring som trådte i kraft i september 2017, arbeidet for å redusere antall og varighet ved tvangsinnleggelser. Dette har resultert i at det skal mye til før en psykotisk pasient blir beholdt i sykehus over tid. Mange har profittert på at pasientautonomi er satt på dagsordenen.

Men en gruppe dårlig fungerende, kanskje aggressive, psykotiske personer som ikke ønsker behandling, får i dag hverken behandling eller tilfredsstillende omsorg. Dersom de begår kriminalitet mens de er svært syke, skal de ikke straffes. Det er da viktig å presisere hva utilregnelighetsbegrepet går ut på. Man vil identifisere de lovbryterne som fungerer psykisk for dårlig til å bli tillagt straffansvar. De skal frifinnes. Punktum.

Det er forståelig at det oppfattes som uheldig dersom intet da skjer. Det er imidlertid slik at alle som vil bli funnet utilregnelige på grunn av psykose, vil oppfylle hovedkriteriet for sivil tvangsinnleggelse, alvorlig sinnslidelse. Med risiko for nye voldshandlinger og ved bedringspotensial vil de kunne legges inn som alle andre pasienter. Dersom de blir behandlet lenge nok, vil tilstanden nok bedre seg. Men varig bedring inntrer ikke etter et sykehusopphold på noen dager eller uker, det kan være snakk om års behandlingsbehov.

Dette skjer imidlertid ikke, og grunnen er stort sett manglende politisk vilje til å legge til rette for at disse pasientene som trenger langtidsbehandling kan få det, også når de selv ikke ønsker det. Det er ikke plasser tilgjengelig, og institusjonene oppfordres sterkt til å redusere tvangsbruken.

I dag er en liten gruppe farlige psykotiske lovbrytere og en enda mindre gruppe plagsomme lovbrytere dømt til tvungent psykisk helsevern. Dette er ikke straff, men det innebærer at det offentlige helsevesenet er dømt til å gi disse pasientene adekvat psykiatrisk behandling for å redusere risiko. Dette klarer psykiatrien godt, de som er dømt, gjentar i svært liten grad farlige handlinger ute i samfunnet.

Men utfordringen er, hvorfor kan ikke pasientene få tilsvarende adekvat behandling før de begår voldshandlinger? Dersom alle nysyke og kronisk psykotiske fikk en bedre oppfølging i det psykiske helsevernet, ville noen voldshandlinger forhindres. Problemet er at vi sjelden vet i forkant hvem som vil bli voldelige eller når de vil bli det. Altså må en stor gruppe få bedre oppfølging for å forhindre de få voldshandlinger. Dette synes det ikke å være politisk vilje til.

 

Hvorfor kan ikke pasientene få tilsvarende adekvat behandling før de begår voldshandlinger?

 

I dag vil personer som utgjør en risiko for nye voldshandlinger, kunne dømmes til psykiatrisk behandling. Justisministeren vil at også personer med en mindre risiko for voldshandlinger skal kunne dømmes slik. Det anføres i proposisjonen at dette vil koste marginalt. Det anføres i proposisjonen at det behandles 190 000 personer årlig i det psykiske helsevern, men bare 189 personer er dømt til behandling. Men det å ha heldøgns- og helårsbehandling av en pasient ikke kan sammenlignes ressursmessig med å tilby en hjemmeboende pasient et par samtaler på et distriktspsykiatrisk senter (DPS).

I proposisjonen foreslås det også at ikke bare personer med IQ under cirka 55, men også de med IQ under cirka 60, skal finnes utilregnelige. Dette fremstår rimelig. Men proposisjonen har overhodet ikke nevnt at da vil det måtte bli flere psykisk utviklingshemmede som dømmes til tvungen omsorg. Dette vil også koste penger, penger og rammer man i dag ikke har vært villig til å bruke på denne pasientgruppen.

I Norge finnes det 214 sengeplasser i sikkerhetspsykiatrien (cirka 4,1 per 100 000 innbyggere). Rundt halvparten av disse sengene er belagt med dømte pasienter. Resten må fordeles på alle andre pasienter som har et farlighetspotensial som gjør behandling i andre avdelinger utrygg. Det er lang ventetid på plass. Uten flere senger, vil både de dømte og spesielt de som ikke er blitt dømt, få en dårligere behandling. Til sammenligning kan nevnes at man i Danmark har cirka 6,5 senger og i Sverige cirka 8 senger per 100 000 innbyggere ved rettspsykiatriske avdelinger.

Justisministeren vil ha et tryggere samfunn. Utilregnelige står for en meget liten del av voldshandlinger i Norge. Vi mener det må investeres i flere senger for dårlig fungerende psykotiske pasienter som ikke er i stand til selv å ta imot nødvendig helsehjelp. Også dårlig fungerende psykisk utviklingshemmede bør få bedre omsorg. Dette må gjøres for deres egen del, og for deres pårørende. Vi oppfordrer justisministeren til å snakke med helseministeren og finansministeren om hvordan dette kan løses. Lavere terskel for dom til tvungent psykisk helsevern eller dom til tvungen omsorg løser ikke problemet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.