Annonse
09:51 - 12. januar 2018

De sakkyndiges rolle i straffesaker

Dersom regjeringens lovproposisjon blir vedtatt, vil det være opp til dommerne å avgjøre tilregnelighetsspørsmålet «– uten tilstrekkelig veiledning fra sakkyndige eller forarbeidene.

Sakkyndige: Etter Breivik-saken ble det etablert en sannhet om at de sakkyndige har for stor makt. Her vitner Breivik foran de fire sakkyndige rettspsykiaterne Torgeir Husby, Synne Sørheim, Terje Tørrissen og Agnar Aspaas i rettssaken i 2012. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
Annonse

Utilregnelighet er et rettslig begrep som knyttes til antagelser om at psykisk lidelse rammer individets skyldevne – eller evne til ansvarlig handlemåte. Avgjørelser om strafferettslig utilregnelighet har derfor en tydelig kobling til psykiatrien – og til de sakkyndiges vurderinger av den siktede. Men det er domstolen som tar avgjørelsen. Derfor er det viktig med en klar grense mellom sakkyndiges og rettens arbeid.

Etter Breivik-saken i 2012 ble det etablert en sannhet om at de rettspsykiatrisk sakkyndige har for stor makt når det gjelder å identifisere hvilke lovovertredere som skal fritas for straffansvar på grunn av psykose. Det foreligger imidlertid ingen samlet kunnskap om hvorledes dette er i praksis. Og i Breivik-saken demonstrerte jo domstolen sin suverene rett og plikt til å vurdere dette tema.

I dag skal de rettsoppnevnte sakkyndige konkludere med «var psykotisk», «hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse» eller «var høygradig psykisk utviklingshemmet», som alle er strafferettslige kategorier for utilregnelighet. De må være sikre i sin sak ut fra sin kliniske og rettspsykiatriske forståelse. Ved usikkerhet skal de diskutere hva som trekker i hvilken retning, men konkludere utilregnelighetsbegrepene som ikke oppfylt. Retten skal da avgjøre tilregnelighet etter å ha vurdert de sakkyndiges uttalelse og de andre bevisene i saken.

 

Felles underskrift

De som skriver under på denne kronikken er:
 

Randi Rosenqvist, spesialist i psykiatri, Ila fengsel og OUS

Karl Heinrik Melle, spesialist i psykiatri, St. Olavs Hospital

Kjersti Narud, spesialist i psykiatri, OUS

Asbjørn Restan, spesialist i psykiatri, Vestre Viken HF

Kirsten Rasmussen, professor i rettspsykologi, NTNU

Linda Gröning, professor i rettsvitenskap, UIB

Aslak Syse, professor i rettsvitenskap, UIO og lege

Marit Halvorsen, professor i rettsvitenskap, UIO

Anders Løvlie, førsteamanuensis i rettsvitenskap, UIO

Tor Langbach, tidligere leder av Domstoladministrasjonen

 

Dette er den tredje av tre kronikker fra underskriverne.

Les også første og andre innlegg samt svar fra justisminister Per Willy Amundsen. 

I mange saker der det er spørsmål om utilregnelighet, er svaret ganske opplagt etter en rettspsykiatrisk vurdering og bevisføring for øvrig, og da er det ikke urimelig at domstolen følger de sakkyndiges anbefaling.

Men man har vært opptatt av at det er uhensiktsmessig at de sakkyndige skal konkludere «ja» eller «nei», det kunne indikere en skråsikkerhet som det ikke var faglig dekning for. I NOU 1990:5 – Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner foreslo man derfor at når de sakkyndige hverken var helt sikre på at siktede var «psykotisk» eller «ikke psykotisk», kunne man introdusere en tredje kategori, en gråsone: «Siktede hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men var ikke psykotisk». Domstolen skulle da vurdere hvorvidt det var rimelig å frita fra straffansvar eller ikke. Stortinget ville ikke dette, man var redd for at utilregnelighetsregelen skulle skli ut.

Men domstolen har hele tiden hatt plikt til å vurdere om usikkerheten om utilregnelighet som de sakkyndige presenterer i sin vurdering, skal resultere i frifinnelse eller domfellelse. Under Breivik-saken ble det ivrig diskutert hvilken tvil som skulle komme tiltalte til gode ved usikkerhet om tilregnelighet. Diskusjonen dreiet seg både om det var et gode å bli frifunnet som psykisk syk eller dømt som tilregnelig, og om hvor stor, eller liten, en tvil om utilregnelighet kunne være uten at det resulterte i frifinnelse.

 

I den nye lovproposisjonen om utilregnelighetsregelen, prop. 154 L (2016–17), som skal behandles av Stortinget i disse dager, har man i likhet med i NOU 2014:10 foreslått endringer som skal tilsi at de rettspsykiatrisk sakkyndige ikke lenger skal uttale seg om de strafferettslige vilkårene er oppfylte, men kun opplyse retten med den kliniske diagnostikk. Vi har i en tidligere kronikk kritisert at det nå foreslås innført et to-trinns resonnement i avgjørelse om utilregnelighet, den siktede skal både finnes alvorlig sinnslidende og derfor utilregnelig. Disse begrepene er et vår mening altfor dårlig definert til å kunne gi rettslikhet og god veiledning for domstolene. Problemet er at det også fremstår som ugjennomtenkt hvordan de sakkyndige skal kunne opplyse retten på en adekvat måte.

Domstolen skal ifølge proposisjonen ikke kunne diskutere de strafferettslige begrepene med de sakkyndige. Disse dommerne (jurister og legdommere) har stort sett svært liten erfaring med hvorledes menneskers sanseinntrykk og vurderingsevne påvirkes av psykiske sykdommer og lidelser. Når det grunnleggende kriteriet for utilregnelighet er «alvorlig sinnslidelse» og de sentrale i utilregnelighetsvurderingen angår graden av svikt i «virkelighetsforståelse og funksjonsevne» som følge av sinnslidelsen, stiller vi oss undrende til hvorvidt dommerne har den nødvendige kunnskapen. Hvordan skal disse dommerne kunne forstå tankegangen til en siktet som kan bli beskrevet av de sakkyndige som paranoid, psykotisk eller psykopatisk? Dette er kliniske uttrykk som kan betegne både de som i dag finnes tilregnelige og de som finnes utilregnelige. Det er etter vår mening essensielt at det blir nøyere utredet hvordan de sakkyndige skal opplyse retten under de foreslåtte reglene.

 

For øvrig, i lovproposisjonen har man ikke omtalt alle kategorier utilregnelige. Man har beholdt begrepet «sterk bevissthetsforstyrrelse» og «høygradig psykisk utviklingshemming» som utilregnelighetskategorier. Skal dette da også oppfattes som rent strafferettslige begrep som de sakkyndige ikke skal vurdere? Etter å ha lest proposisjonen er det for oss uklart hva som da forventes utredet av de sakkyndige.

Det synes for oss som at også når det gjelder grensedragelsen mellom sakkyndiges mandat og domstolenes mandat, så har ikke departementet i arbeidet med lovproposisjonen forstått kompleksiteten i saksfeltet eller konsekvensene av forslagene. Dersom dette blir vedtatt som foreslått, vil det være opp til legdommere og juridiske dommere å avgjøre tilregnelighetsspørsmålet uten, etter vår mening, tilstrekkelig veiledning fra hverken sakkyndige eller forarbeidene.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.