Maria Magdalena ble omfavnet av kirken. Som synderinne.

RELIGION

Professor emeritus i kirkehistorie Oskar Skarsaune har i et tilsvar til mitt essay om Maria Magdalena 5. september et forsvar for hvordan kirken bidro til å anonymisere, og gjøre Maria Magdalena til en synderinne. Ifølge Skarsaune var det aldri verken Gregor den stores eller andre kirkefedres mening å sverte Maria Magdalena.

Det var derimot en «generell tendens i tiden» at ulike personer med samme navn ble identifisert som en og samme, og følgelig ble Maria Magdalena identifisert med både Maria fra Betania og den ikke navngitte synderinnen i Lukasevangeliet. At hun samtidig ble en kvinne med en syndefull fortid, er ifølge Skarsaune en anerkjennelse, for i en kristen kontekst er vi alle syndere: «Ingen av de andre kvinnene i Det nye testamentets heltinnegalleri ville bli det minste svertet av å bli identifisert med henne».

Hva Skarsaune mener med «Det nye testamentets heltinnegalleri» kan vi bare undre oss over, men poenget hans er at kirken har tatt svært godt vare på Maria Magdalena – dog som synderinne. I middelalderen seilte hun ganske riktig opp som kirkens fremste synderhelgen.

Til slutt forsikrer Skarsaune oss om at det ikke er mulig å avskrive eller sverte den betydningsfulle rollen Maria Magdalena er gitt i kirkens autoritative evangelier. Selv om han ganske riktig påpeker at Paulus ikke nevner henne med et ord. Paulus oppgir derimot Peter og deretter de tolv, som oppstandelsesvitner, før han ydmykt skriver seg selv inn i rekken. Kvinnene ble anonymisert. Før de senere altså ble identifisert som synderinner.

Da jeg gikk på skolen, og faget Kristendom fremdeles sto på timeplanen, var det kristne universet stadig bare befolket av menn. Og selv om det nok opplevdes litt stusslig, at det ikke var noen kvinner der, var bibelhistorie det faget jeg likte aller best. Jeg gyste i skrekkblandet fascinasjon over Abraham som nesten ofret sønnen sin, og levde meg inn i historien om Jakob som var så slu, at han lurte faren og broren Esau, godt hjulpet av moren.

Fortellingene har grodd fast i hjernebarken som et kulturelt grunnriss for hvordan vi tenker om godt og vondt, kvinner og menn, de snille og de slemme. Da vi kom til Det nye testamentet, ble Maria Magdalena bare så vidt nevnt, i et univers av disipler, fariseere, tollere og syndere. Jeg ble faktisk litt overrasket over at det overhodet var en kvinne der.

Vi fikk ikke høre noe mer om hvem hun var. Det virket nesten som hun ble nevnt ved en tilfeldighet, for det var ingen kvinner blant disiplene. Men det var altså en kvinne der. Midt i begivenhetene. Jeg lurte nok på hvem hun var. Hva hun tenkte på. Hvordan hun oppfattet det som skjedde.

Da jeg senere leste evangelietekstene på nytt fant jeg at hun var den som fulgte Jesus gjennom lidelsen og korsfestelsen, etter at alle disiplene, bortsett fra Johannes, hadde stukket av. Hun var den første som gikk til graven, og møtte ham i den vakre hagen. Og hun var den første som formulerte kristendommens største mysterium. Og hun har et navn. Maria Magdalena.

Både i essayet i Morgenbladet og i boken Maria Magdalena – Disippelen Jesus elsket har jeg nettopp forsøkt å åpne opp og formidle fortellingene om henne, forklare dem og forstå hvorfor hun ikke ble tilkjent en mer fremtredende rolle, og ikke minst hvorfor hun ble tildelt en rolle det ikke finnes grunnlag for i evangelietekstene.

Svertekampanje er et godt norsk ord, som taler et tydelig språk. Det gir et godt bilde av det hennes navn ble utsatt for. Hvis det er Skarsaunes mening at Maria Magdalena og de andre kvinnene er tilkjent en betydningsfull plass, og den verdigheten de fortjener innenfor den kirkelige tradisjon, ja, da ser vi i sannhet ganske forskjellig på det.

Kristin Brandtsegg Johansen
Forfatter av boken Maria Magdalena – Disippelen Jesus elsket