Ble Maria Magdalena svertet av kirken?

RELIGION

Maria Magdalena ble av kirken tilskrevet en syndig fortid som prostituert, og etter hvert ble hun «skrevet ut» av kirkens fortelling om kristendommens opprinnelse. Påstanden har ofte vært fremsatt, men stemmer den?

Det var en generell tendens i tiden etter nedskrivningen av de nytestamentlige skriftene at ulike personer med samme navn ble ansett å være én og samme person. Maria Magdalena ble for eksempel ganske tidlig identifisert med en annen Maria, hun som var søster til Marta og Lasarus.

Og mot slutten av 500-tallet ble en tredje kvinne identifisert med Magdalena. Hun omtales i Lukasevangeliet, og er der navnløs. Det fortelles at hun trengte seg inn i fariseeren Simons hus, der Jesus var gjest. Hun var kjent som en syndefull kvinne, antakelig prostituert. Hun gråt, vætet Jesu føtter med tårene, tørket dem med håret sitt, og salvet føttene hans med kostbar olje – alt dette i den mest slående kontrast til verten Simon, som ikke hadde vist Jesus de vanlige velkomsttegn.

Jesus roser kvinnen på Simons bekostning, og sier om henne: «Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Ingen tvil om at den syndefulle kvinnen er fortellingens heltinne, mens den fromme Simon er fortellingens antihelt. Ingen av de andre kvinnene i Det nye testamentes heltinnegalleri ville bli det minste svertet av å bli identifisert med henne. Og det var heller ikke hensikten da pave Gregor den store identifiserte henne med Magdalena i flere av sine skrifter på slutten av 500-tallet.

I en av sine bøker sier han at som oftest vil de som har levd et liv i synd blir mye bedre kristne enn dem som hele livet har levd i selvtilfreds renhet. Og i et brev stiller han Magdalena, altså den navnløse i Simons hus, frem som det store forbildet, både for seg selv og adressaten, og sier at hun har mye å lære «oss (andre) syndere.» Gregors poeng er ikke å trekke Magdalena ned, men å løfte den anonyme kvinnen opp, gjennom identifikasjonen med en av kirkens mest populære kvinnelige helgener.

Det er en fundamental misforståelse av hele den kristne tradisjonen dersom man mener at det å tilskrive et menneske en syndefull fortid, innebærer en stempling eller sverting av vedkommende. Hvis det skulle være tilfelle, ville de første som ble svertet være Jesu tolv mannlige apostler.

I det såkalte Barnabasbrevet, cirka 130 etter Kristus, sies det at da Jesus valgte ut apostlene, «valgte han de mest lovløse, de største syndere, for å vise at han ikke var kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Poenget med dette er ikke å kaste skam over apostlene, men å fremheve Jesu livsforvandlende makt.

Ble Maria skrevet ut av oppstandelsesfortellingene? Jeg vil hevde at det motsatte var tilfelle. Den litterært eldste oppstandelsesfortellingen vi har i Det nye testamente er den som Paulus gjengir i et av sine brev rundt midten av 50-tallet etter Kristus. Han sier at den oppstandne viste seg for Peter, deretter for de tolv, deretter for fem hundre trossøsken på én gang, deretter for sin bror Jakob, deretter for alle apostlene, og til sist for Paulus selv.

Som man ser: Alle de navngitte er menn: det kan skjule seg flere kvinner blant de fem hundre, men de er anonymisert. Om Maria Magdalena og de andre kvinnene som fant graven tom forlyder ikke ett ord. Her er altså oppstandelsen bevitnet av mannspersoner, helt i tråd med datidens tanker om menns og kvinners pålitelighet som vitner.

Desto mer oppsiktsvekkende er det at samtlige fire evangelier, skrevet i en senere tid, gir Maria Magdalena og noen andre kvinner den helt sentrale rollen som vitner om den tomme graven og om de første møter med den oppstandne. Blant disse kvinnene har Maria Magdalena førsteplassen, og hun er den eneste som går igjen i alle de fire evangeliene. Johannes-evangeliet, det siste av evangeliene, gir henne størst plass og betydning.

Denne utviklingen snur ikke senere, den fortsetter. Som Brandtsegg Johansen riktig påpeker, kaller kirkefaderen Hippolyt (ca. 200 e. Kr.) Maria for «apostel for apostlene».

Gjør vi et sprang til høymiddelalderen, møter vi den store legendesamlingen «Den gylne legende», cirka 1260 etter Kristus. Den har et usedvanlig omfangsrikt kapittel om Magdalena. Her gjentas betegnelsen «apostlenes apostel», og det fortelles at Maria opptrådte som forkynner, misjonær og kirkegrunnlegger i Sør-Frankrike, altså i en typisk apostel-rolle. Denne legendesamlingen var skrevet av en italiensk biskop, og var i mer enn to hundre år høymiddelalderens mest populære og utbredte oppbyggelsesbok. I perioder konkurrerte Magdalena med Jesu mor Maria om å være kirkens mest populære helgen.

Ett faktum overses i fremstillinger som påstår at Magdalena etter hvert ble skrevet ut av den kristne fortellingen: Hennes solide plass i kirkens autoritative evangelier umuliggjorde noe slikt. Etter at evangelistene hadde skrevet henne inn i en så betydningsfull rolle, var det for all fremtid umulig å skrive henne ut igjen.

Oskar Skarsaune
Forfatter og professor emeritus i kirkehistorie