Debatt

Dyrkingen av ekstreme ytringer er ikke uten konsekvenser

Rasistisk vold hindres ikke ved passivitet og troen på egen fortreffelighet.

FJORDMAN

Å slå tilbake oppfordringer til etnisk rensing er ikke «konsensussnakk». Det er en historisk nødvendighet. Å hevde noe annet er å glemme årsaken til at vi verner om det frie ord.

Morgenbladet hadde 21. juni en glitrende leder om Fritt Ords tildeling av pengestøtte til Peder Jensen. Men Georg Fredrik Rieber-Mohn bekymrer oss mer. I intervjuet med Morgenbladet sier han følgende: «Mange ytringer som vi sterkt misliker, må vi passe på at vi gir et vern i samfunnet vårt. At de kommer frem, har Fritt Ord følt som en oppgave. Korrektheten er den største faren for ytringsfriheten. Altså hele det politiske konsensussnakket.»

Her er vi egentlig ved sakens kjerne. Mange har reagert sterkt på legitimeringen av Fjordman gjennom pengestøtten til ham. Ikke legitimeringen av hans meninger, men av ham som en seriøs skribent med sterke meninger som har noe å tilføre offentligheten. I det ene øyeblikket var tildelingen begrunnet i Fjordmans behov for tilsvarsrett, etter å ha blitt koblet til terroren 22. juli. Men nå later det til at det er vernet av Fjordmans ytringer i seg selv som er viktige.

Vi er langt på vei enige med Rieber-Mohn i at Norge ofte i for stor grad er preget av konsensus. Men denne saken reiser likevel spørsmålet: Ønsker vi ikke konsensus om noe som helst?

Mener vi, i ramme alvor, at en offentlighet der mennesker som agiterer for genetisk rene stater, etnisk rensing av muslimer i hele den vestlige verden, og rettferdiggjøring av å væpne seg mot den politiske eliten i våre demokratier, er en rikere offentlighet der det frie ord får større plass? At disse holdningene ikke er synlige nok, så de trenger pengestøtte?

Fjordman bryter jo ingen lover. Han oppfordrer trolig ikke direkte til vold. Men volden er en uunngåelig følge av hans ideologi. Og før han selv visste at én av hans største fans var pågrepet for grusomhetene 22. juli, manglet det ikke på skadefryd og «hva var det jeg sa»-kommentarer fra ham. I Fjordmans verden vil Europa ende i borgerkrig.

Det er derfor Etikeren, Trond Berg Eriksen, tar feil noen sider senere i samme utgave av Morgenbladet. Han skriver: «Det altfor idealistisk tenkt at de som sier noe, og de som gjør noe, tilhører samme bransje – på den måten at de som sier noe, bærer det fulle ansvaret for det som senere faktisk gjøres.»

For hvor langt vil Eriksen trekke dette resonnementet? Vil han for eksempel (og vi beklager parallellen, men i dette tilfellet er den jo faktisk relevant) mene at Julius Streicher, som var redaktør i Der Stürmer, ikke bar et medansvar for forfølgelsen og utryddelsen av jøder? Ingen mener at Fjordman planla eller oppfordret til terrorhandlingene 22. juli, eller at han «bærer det fulle ansvaret». Han vitnet ikke engang i rettsoppgjøret. Men å påpeke at Fjordman selv fremmer vold gjennom sine «løsninger» er verken å kneble noen, eller å gi mannen skyld for Breiviks terror. Det er å påpeke en sammenheng som er åpenbar.

Eriksen skriver videre: «For det andre drepte Breivik norske ungdommer som mente noe annet enn ham selv om muslimske innvandrere. Det var altså ikke først og fremst en aksjon mot muslimer, men mot meningsmotstandere. Breivik ville neppe fortjene støtte fra Fritt Ord.»

Dette er feil. Om noe, var jo Breiviks terror ganske så konsistent med Fjordmans konspirasjonsteorier og ideer. I det (pompøse og nesten uleselige) essayet «When Treason Becomes The Norm: Why The Proposition Nation, Not Islam, Is Our Primary Enemy», skriver ikke bare Fjordman om verdien av genetisk rene stater og behovet for fysisk å fjerne alle muslimer fra Europa. Han konkluderer også at det er våre egne regjeringer som er hovedfienden, fordi de tillater innvandring, og at det vil ende i krig om det ikke stopper.

Om man faktisk mener dette, tror på det, omfavner ideen om ens egne ledere som forrædere av land og rase – da er ikke veien særlig lang til vold. Ikke bare «mot muslimer», men mot svikerne. For hva gjør man med landsforrædere? Utfordrer dem til høflig og saklig debatt?

Både Rieber-Mohn og Eriksen har helt rett i sine prinsipielle betraktninger om ytringsfriheten. Men de henholdsvis hever seg over og avdramatiserer det faktiske innholdet i Fjordmans ytringer og ideologi. De fleste skoleelever er godt i stand til å formulere et prinsipielt forsvar for ytringsfriheten. Vi må komme oss videre nå.

Vi er bekymret over den tilbakelente, ja dekadente holdningen vi som offentlighet har til den rasistiske og hatefulle giften vi er blitt så opptatt av å forsvare. Å fordømme de som tar til orde for massedeportasjon og som messer om borgerkrig, er blitt kjedelig og politisk korrekt. Det å forelske seg i ytringenes ytterpunkter, er derimot blitt spennende og viktig. Og ikke minst gjør det at en kan sole seg i glansen av å forsvare andres rett til å si de mest avskyelige ting, mens man selv forsikrer om at man er uenig i det som ytres. «Ikke bare er jeg et godt menneske som er mot krig og massiv religiøs forfølgelse, jeg er endog et så godt menneske at jeg lar andre ta til orde for det.» To år etter at hatet mot muslimer og innvandring førte til en faktisk terrorhandling. Av en tilregnelig gjerningsmann.

Ja, det er dekadent. Det er dekadent å være mer opptatt av å belære hverandre om ytringsfrihetens verdi etter 22. juli, enn å bruke sin egen ytringsfrihet for å sikre at noe liknende aldri kan skje igjen. Rasistisk vold hindres ikke ved passivitet og troen på egen fortreffelighet. Det offentlige, frie ordskiftet er ikke et nullsumspill der helt frie, vektløse, konsekvensløse argumenter brytes mot hverandre. Ord har vekt. Ord er makt. Ord har politiske og materielle følger. Det er derfor vi ytrer dem. For hvorfor skulle ytringsfriheten være så verdifull, om ytringene ikke nettopp former oss?

Snorre Valen
Stortingsrepresentant, SV

Tor Bach
Redaksjonssekretær i Vepsen

Mer fra Debatt