Hvorvidt noen konflikter virkelig er helnorske, er vel et åpent spørsmål. Både konflikten mellom embetsstand og bondeopposisjon, sentrum og periferi, kulturradikalisme og konservatisme – eller de bitre stridene om språket – har sine klare paralleller i andre land og kom til Norge via kontakt med det store utland. Men de fikk sin klare norske kulør, og de føltes relevante også for våre samfunn. Men akk! I dag er tempoet i de evigvarende debatter på det store internett så høyt at vi knapt rekker å finne en norsk oversettelse av begrepet før konflikten er over oss.
Vi er i ferd med å importere det amerikanerne kaller culture wars. Vi importerer dem fra verdens eneste supermakt, et land av immigranter, et land som hadde systematisk raseskille velsignet av loven helt frem til 60-tallet, et land grunnlagt på et credo om frihet og en begrenset statsmakt, og med en venstreside som er bananas og en kristen høyreside som er så langt til høyre at en Frp-er fremstår som dvask sentrumsliberaler. Vi importerer dem til et land som har hatt en relativt homogen befolkning med høy sosial tillit, en avdempet kristendom, ett urfolk, en håndfull nasjonale minoriteter og en begrenset, men økende befolkning av innvandrere. Med andre ord: Fra et land til et annet som er svært ulikt.
Mange av debattene er interessante, bevares. Noen få er viktige, ja. Men alle hadde vært bedre om ikke begrepsbruken, problemstillingene og konfliktlinjene var direkte importert fra Amerika.
Her er min topp syv-liste over debatter som ville blitt bedre om vi hadde funnet dem på selv eller tatt utgangspunkt i norske forhold. Merk at flere av dem ikke engang har norske navn.
7. Fake news og alternative fakta. Takk, Donald Trump. Gir oss utallige overskrifter hvor noen beskylder andre for «fake news» når de egentlig bare mener at motparten tar feil. Dessuten prosjektet Faktisk.no, som først i de siste månedene har begynt å rette oppmerksomheten mot reelle, falske nyheter.
6. Debatten om den hvite arbeiderklassen. Relevant og viktig diskusjon, men hva med å ta utgangspunkt i arbeidsfolk i Norge i stedet for amerikanske kullarbeidere eller white trash i West Virginia? Begynn i Odda hvor industrien lever, eller på Rjukan hvor arbeidsplassene ble borte.
5. Mikroaggresjon. Altså debatten om de små, subtile tegnene som skal avsløre at du egentlig har fremmedfrykt eller er mannssjåvinist. For eksempel det vanligste av alle norske spørsmål: Hvor kommer du fra?
4. PK-debatten. Serien av direkteimporterte debatter gjorde at vi også måtte importere debatten om debatten, nemlig om hvorvidt politisk korrekthet kveler oss alle.
3. Avkolonisering i akademia. Denne debatten har flere fedre enn bare USA, som jo aldri var en ordentlig, gammeldags kolonimakt. Da diskusjonen landet i sommer, kom den som direkte importvare, og forutsigbart nok låste frontene seg umiddelbart.
2. No-platforming. Venstresiden i USA har bestemt seg for at de ikke vil diskutere med onde mennesker, selv ikke når de diskuterer ideene som onde mennesker står for. En konkret diskusjon om hvem som bør sitte i debattpanelet til Klassekampen, har plutselig blitt en overordnet og prinsipiell diskusjon om hva slags type meninger venstresiden bør møte i debatt.
1. War on Christmas. Den heter ikke det i Norge, men hvert oppslag om at noen ikke får synge om Jesusbarnet, eller forslag om å avskaffe julegudstjenesten, er et forsøk på å starte en norsk versjon av krigen. Ekstra meningsløst fordi USA har et grunnlovsfestet skille mellom stat og kirke, mens vårt verdigrunnlag i Grunnloven fortsatt «forblir vår kristne og humanistiske arv».