09:15 - 30. januar 2020

Vi trenger samtidslitteraturen

Sosiolog Gunnar Aakvaag anklager samtidslitteraturen for ikke å følge med i tiden, men avslører først og fremst at det er han selv som står på stedet hvil.

«Frihet», «muligheter» og «selvrealisering»: Kilden til dagens skam er pakket inn i frihetens forgylte språkdrakt, skriver Kaja Melsom. Arkivfoto: Christian Belgaux

Gunnar Aakvaag har i en årrekke anklaget sine kolleger for å henge igjen i fortiden, der de fortsatt sysler med å avdekke sosiale forskjeller. I et så egalitært og velfungerende samfunn som vårt, har den samfunnskritiske sosiologien utspilt sin rolle, mener han. I stedet for å lete etter svakheter ved systemet, bør sosiologer studere alt som faktisk fungerer – slik han selv gjør.

Samfunnskritikken bør på sin side overlates til ungdommen. Hadde det bare ikke vært for at dagens unge er så altfor skikkelige. Så streite er de, at Aakvaag tviler på om de har det som trengs for å gjøre opprør mot noe som helst.

Nå er det samtidslitteraturen som skal få sitt pass påskrevet. For heller ikke den speiler visst dagens virkelighet. Romanene Aakvaag har lest, skildrer nemlig ufrihet, meningsløshet, livskriser og fluktønsker. Og dette rimer så dårlig med Aakvaags egen samfunnsforståelse, som går ut på at vi lever i den beste av alle verdener, at han like gjerne konkluderer med at samtidslitteraturen tar feil.

Skuffet konstaterer han at dagens samtidsforfattere henger igjen i en tid da elendighetsbeskrivelser var treffende virkelighetsbeskrivelser – akkurat som kollegene på sosiologisk institutt.

Og nok en gang ser han seg nødt til å minne om at vi aldri har hatt «mer frihet på sentrale livsområder» og at vi derfor «aldri har hatt større muligheter til å utvikle og utfolde våre evner og interesser og leve dypt meningsfulle liv».

En slik påminnelse vil neppe få hverken middelklassen generelt eller samtidsforfatterne spesielt til å sette mer pris på livet. Tvert imot. Denne typen idealisering av friheten er noe av grunnen til at mange føler seg ufrie til tross for at de har flere muligheter enn noen generasjon før dem.

Selvrealisering har fremstått som det sekulære menneskets frelse i årtier. Det moralske idealet har fått så godt fotfeste at en pervertert utgave for lengst har spredd seg til folkepsykologien («lytt til magefølelsen», «gå din egen vei»), pedagogikken («du er unik») og populærkulturen (talentshow og selvhjelpslitteratur).

Idealets allestedsnærværelse har ført til at mange i dag opplever det å skulle realisere seg selv som et moralsk krav snarere enn som frihet. Et krav om å skulle foredle sine unike evner og våge å forfølge sine innerste drømmer.

Der man i riktig gamle dager var kløktige nok til å legge den moralske belønningen i det hinsidige, forespeiler dagens frihetsideal oss at seieren kan innkasseres i dette liv – i form av et «dypt meningsfullt liv». Det sier seg selv at sjansen for å bli skuffet er stor. Og at skammen lurer rundt hvert hjørne.

For glipper belønningen, er det fordi du har feilet med selvrealiseringen. Og da har du bare deg selv å takke. Du bor tross alt i tidenes rikeste, frieste og mest egalitære samfunn.

Som Carl Frode Tiller skriver i Begynnelser: «Norge, verdas rikaste land, tenkte eg, å gå til grunne her er som å drukne i ein søledam.»

Dagens frihetsideal vokste ut av et betimelig oppgjør med skamkulturen på 50-tallet, men har med årene utviklet seg til å produsere vel så mye skam. Der man før skammet seg over å skille seg ut, skammer man seg i dag over ikke å skille seg ut fra massen. Å være usynlig er nemlig blitt det ultimate bevis på at du har mislyktes med å «utvikle og utfolde dine evner og interesser».

Aakvaag etterlyser opprørstrang hos dagens unge. Jeg vil tro trangen til kulturelt opprør er der. Men dagens unge står overfor en utfordring. For hvem skal de opponere mot? Foreldre som har feiet og heiet? Lærere som har fortalt dem at de kan nå så langt de vil? Akademikere som forteller dem at de er verdens heldigste generasjon?

Der motstanderen på 50-tallet var relativt lett å identifisere (trange kjønnsroller, jantelov, autoritær barneoppdragelse), er kilden til dagens skam pakket inn i frihetens forgylte språkdrakt – og fremstår derfor ikke som noe som bør nedkjempes.

«Frihet», «muligheter» og «selvrealisering» er dynket i positive assosiasjoner. Ikke så rart i og med at mennesker til alle tider har drømt om å slippe fri fra sine lenker og nyte godt av de mulighetene vi har i dagens Norge.

Derfor trenger vi samtidslitteraturen, som kan tillate seg å ta av fortidsbrillene og bare kjenne etter hvordan det er å leve i dag. Og siden den er tettere på livet enn de fleste akademiske disipliner, kan den lettere kile seg inn under begrepene og deres mest vante assosiasjoner.

Gunnar Aakvaag har selvfølgelig et poeng. Fokuserer man utelukkende på det som er negativt, blir man lett blind for alt som går bra. Men det motsatte er også tilfelle. Og samtidslitteraturen kunne utvilsomt beriket Aakvaags perspektiv på hva som skjuler seg i skjørtene på det frihetsidealet han holder så høyt. Derfor er det synd at han avviser innsikter som bryter med det han allerede visste.

Kaja Melsom

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»