Seilbåten Lily Sã dupper i farvannet utenfor den gamle kolonibyen São Luiz i det nordøstlige Brasil. På dekk: badegjester fra Brasils hurtigvoksende middelklasse. På programmet: utflukt til en bortgjemt og perlehvit strand omgitt av palmeskog.
– Noen her som tenker på den økonomiske krisen i Europa? spøker lystbåteier Zeca, og spretter en ny øl.
Gruppen av solslikkende passasjerer på sommerferie svarer med et leende nei.
Ekvator befinner seg bare få kilometer unna. Problemene i «den gamle verden», som brasilianere kaller vårt kontinent på den andre siden av Atlanteren, har aldri syntes fjernere enn nå.
– Lula sa at denne krisen ville passere Brasil som en dønning. Han fikk rett, sier Zeca om Brasils svært så populære sosialdemokratiske ekspresident.
Seilbåten dupper i det dypblå havet de portugisiske koloniherrene en gang krysset for å komme hit. Historielæreren med seildilla tar en slurk av den iskalde ølen og speider ut over horisonten, der et palmekledd øyrike trer frem under uværsskyene som bygger seg opp.
– Europa har ikke noe rom for å vokse. Det har Brasil, sier han.
Alt snus opp ned. Brasil vokser, og det så fort at det iblant kan være vanskelig å kjenne seg igjen. Idet jeg noen dager senere kjører inn mot «mitt» Brasil, drabantbyen Taguatinga like utenfor landets hovedstad Brasília, der jeg for et tiår siden tilbrakte et år som utvekslingselev i en brasiliansk middelklassefamilie, mister jeg et øyeblikk retningssansen. En helt ny skyskraperby har dukket opp langs veikanten, der det før bare fantes støv.
Tre uker på kryss og tvers i dette gigantiske landet betyr tre uker på en byggeplass: Flyplasser oppgraderes for å gi plass til middelklassens eskalerende flytrafikk – som øker nest mest i verden. Idrettsanlegg som skal romme fotball-VM tar form i de store byene. Utenfor bysentraene skyter nye høyhus med treromsleiligheter opp.
Like før jul ble Brasil verdens sjette største økonomi, etter å ha passert kriserammede Storbritannia. Innen 2030 vil landet innta fjerdeplassen, bare slått av Kina, USA og India, ifølge den brasilianske regjeringens spådommer. 40 millioner mennesker, hver femte brasilianer, er løftet inn i middelklassen de siste ti årene. Det merkes – først og fremst på humøret.
«Verden i krise og Brasil på ferie» er overskriften satt i fete typer på forsiden av storavisen Correio Braziliense tirsdag 17. januar i år. Min brasilianske venninne ler da hun rekker meg avisen. Artikkelen beskriver hvordan Frankrike og syv andre EU-land får nedjustert sin kredittverdighet – samtidig som Brasils økonomi vokser raskere enn forventet, og brasilianske turister redder verdens turistindustri fra krise fordi de reiser oftere utenlands.
Noe har skjedd med stemningen i landet som seiler opp som en av verdens økonomiske stormakter. «Brasil vil for alltid være fremtidens land», gjentok selvironiske brasilianere bestandig for et tiår siden. Mange hadde den gang planer om å emigrere til USA og Europa, bort fra fattigdom og vold. Siden har den tidligere så illusoriske fremtiden innhentet mange av dem. Bilene er blitt større. Oppvaskmaskin er blitt standard i brasilianske middelklassehjem. Familier som for få år siden reiste tre dager med buss når de skulle besøke slektninger på den andre siden av landet, drar nå med fly til Europa på to ukers pakketur. «Vi må jo støtte europeerne med noen småpenger», sier én familiefar spøkefullt.
Brasilianerne venter mer vekst i årene fremover, ikke minst på grunn av fotball-VM i 2014, og OL i Rio de Janeiro i 2016. Byggearbeidene varmer opp økonomien – og tiltrekker seg lykkejegere fra hele verden. For første gang på lenge mottar Brasil flere arbeidsinnvandrere enn landet sender ut. Brasil er blitt nødhavn for flyktninger fra Haiti, investorer fra USA – og en generasjon portugisere som flykter fra gjeldskrise og arbeidsledighet.
Drømmen om Amerika. I en blekrosa stue i byen Anápolis, to timers kjøring fra Brasília, løfter en ung mann portvinsflasken fra hyllen over sofaen og skjenker et glass. Portugisiske Pedro Filipe Neves Rabaldo (29) flyttet til Brasil for fire måneder siden, og kjenner savnet av god vin og god espresso i sitt nye hjemland.
I løpet av få år ble livet i Portugal snudd på hodet. Pedro synes fortsatt det hele er absurd.
– For ti år siden hadde jeg aldri tenkt tanken på å emigrere, sier han.
Det var da heller ingen grunn til å forlate Portugal rundt årtusenskiftet. Byggeprosjektene sto i kø, og brasilianske arbeidsinnvandrere strømmet til landet. Verdensutstillingen Expo i Lisboa ga landet et løft. Den nyinnførte euroen satte ytterligere fart på den søreuropeiske økonomien. Så kom krisen snikende.
På samme tid traff Pedro kvinnen som skulle bli hans kone, brasilianske Leigh Ferreira Rabaldo (30). Hun hadde reist fra fattige Brasil til Portugal på begynnelsen av 2000-tallet, for å søke lykken og skaffe seg en godt betalt jobb.
De to fikk sønnen Diogo, men stadig mindre penger. Leigh mistet jobben, Pedro fikk stadig mindre å gjøre ettersom byggebransjen i Portugal stoppet opp. Det ble vanskelig å betale regninger og kjøpe det nødvendigste. Samtidig begynte telefonene fra Brasil å komme.
– Alle snakket om hvor bra det var blitt, at økonomien vokste og jobbene var mange, sier kona Leigh.
De to bestemte seg for å bytte kontinent, i likhet med en bråte portugisere. Pedro anslår at 80 prosent av de unge i regionen rundt hjembyen Vila do Conole har forlatt landet.
– Det er ikke lenger mulig å ha et verdig liv i Portugal. Europa synker stadig dypere, sier Pedro, og ser et øyeblikk sorgtung ut der han sitter i svigerforeldrenes grønne sofa med to år gamle Diogo på fanget.
Ifølge enkelte anslag har så mange som 200 000 portugisere reist til Brasil, på flukt fra krisen og arbeidsledigheten i Europa. Og de kan fort bli flere. En Facebook-side for portugisere som søker arbeid i Brasil fikk 30 000 medlemmer nesten over natten da den ble opprettet før jul.
For mens Europa dras dypere ned i krisen, opplever Brasil byggeboom og rekordlav arbeidsledighet på 6 prosent.
– I Brasil snakker vi om før og etter Lula. Han forandret mye, sier Leigh.
Et liv uten ran. Drabantbyen Aguas Claras blir kalt «Latin-Amerikas største byggeplass». Fra leiligheten i 12. etasje i den hurtigst voksende bydelen i Brasília kan ekteparet Nascimento se stadig nye boligblokker reise seg, de fleste av dem 22-etasjers leilighetskomplekser med svømmebasseng.
– Kan du huske sist gang du hørte om at noen vi kjenner var blitt ranet, overfalt eller kidnappet? spør jurist Kenia Teles Do Nascimento, og kikker bort på ektemannen Sandro Nascimento, som er politietterforsker.
Han rister på hodet mens hun fortsetter å snakke om hva som har forandret seg i Brasil:
– For åtte år siden hadde alle hjemme hos oss blitt ranet. I dag ser jeg mindre fattigdom, mindre forskjeller mellom folk, og her i Brasília merker vi at volden har avtatt, sier Kenia.
Jesus og jomfru Maria kikker ned fra reolen i ekteparet Nascimentos leilighet. På veggen: bilder av ekteparet som nygifte. På et lite bord: minner fra bryllupsreisen til Paris og Venezia.
Jeg tilbrakte ett år i hjemme hos Kenias familie i 2001, da vi begge var tenåringer. Ingen i familien hadde den gang vært i utlandet. Kriminalitet var alltid tema rundt lunsjbordet, og med god grunn. Historier om ran og kidnappinger verserte bestandig, familiebilen ble stjålet allerede min første uke i Brasil.
Da vi samles igjen, elleve år senere, har det hete boligmarkedet tatt over som samtaleemne nummer én.
Snart venter nemlig del to av ekteparets drøm: På hedersplass i stuen står pappmodellen av det nesten 400 kvadratmeter store arkitekttegnede huset de to skal bygge. Huset er utstyrt med sauna, svømmebasseng og kapell i hagen, men blir likevel blant de mest beskjedne på byggefeltet, der naboens nesten 800 kvadratmeter store palass allerede står klart.
67 prosent av brasilianerne mener de har det bedre økonomisk enn foreldrene sine, ifølge ferske tall fra avisen Folha de São Paulo. Optimismen står i kontrast til stemningen i store deler av den gammelrike verden, der folk for første gang på generasjoner fornemmer at levestandarden synker.
– Vi kommer til å ha et bedre liv enn det foreldrene våre hadde. Barna våre vil kunne reise mer enn vi gjorde da vi var barn, og gå på privatskoler, sier Kenia optimistisk.
Sandro føler selv at han allerede har gjort klassereise.
– Da jeg var 29 år gammel, bodde jeg hjemme hos min far, og eide ingenting. Nå, ti år senere, har vi en leilighet, og har kjøpt oss tomt. De åtte årene med Lula førte til at lønnen min fordoblet seg, sier han.
Skopusserpresidenten. Brasils ekspresident Luiz Inácio «Lula» da Silva ga fra seg makten i fjor, men er fortsatt så populær at det er vanskelig å tro. Under Lulas siste år ved makten mente 87 prosent av brasilianerne at han gjorde en god jobb, noe som gjør ham til en av verdenshistoriens mest populære presidenter – i et land som tidligere har slitt med kronisk politikerforakt.
– Brasil kommer aldri mer til å få en like stor politiker som Lula, sier Sandro alvorlig.
Brasilianere flest gir den tidligere fagforeningslederen – som lærte å lese som tiåring, og tok seg jobb som skopusser som tolvåring – æren for et tiår med økonomisk vekst. Vinneroppskriften ser sånn cirka slik ut:
Lula holdt inflasjonen nede, samtidig som han betalte ned gjelden til Det internasjonale pengefondet (IMF), doblet minstelønnen, satte i gang infrastrukturprosjekter og en rekke programmer for å overføre midler til landets fattige – som Bolsa Família, som gir tolv millioner fattige familier rett til kontantutbetalinger dersom de vaksinerer barna sine og sender dem på skolen.
At Brasil fant store oljeforekomster langs kysten – samtidig som oljeprisen steg til nye høyder – og vant frem med OL-søknaden sin, gjorde ham ikke mindre populær.
– Kommer dere på noe negativt med Lula?
Det blir stille i stuen. Til slutt svarer Sandro, med henvisning til landets mange korrupsjonsskandaler:
– Brasil lar seg ikke styre av én mann. Lula måtte inngå noen allianser, og ble nok skuffet over enkelte av dem han trodde var kamerater.
Lulas håndplukkede arvtager Dilma Rousseff – bare Dilma blant brasilianere, som har for vane å være på fornavn med presidenten – overtok makten etter valgseieren i fjor. Hun er Lulas tidligere stabssjef. Brasils første kvinnelige president er utdannet økonom, har bakgrunn fra Brasils øvre middelklasse, og mangler sin forgjengers umiddelbare sjarm. Men de sosiale programmene fortsetter, med Dilmas nye slagord for å utrydde den verste fattigdommen: «Et rikt land er et land uten misere».
– Dilma er minst like kvalifisert som Lula. Hun bruker samme utviklingsmodell som ham, og har allerede fjernet seks ministre på grunn av korrupsjon, sier Kenia.
– Om Dilma så bare vedlikeholder det Lula startet, vil hun aldri få problemer, sier ektemannen Sandro.
Dilmas oppskrift. Så langt har det gått bra, i alle fall på meningsmålingene. 59 prosent av brasilianerne mener Dilma gjør en god jobb – hun har høyere oppslutning blant velgerne enn Lula hadde etter sitt første år, og om mulig enda bedre selvtillit. Presidenten mener verden nå bør lære av Brasil:
«Den brasilianske modellen har vist seg å være selvforsterkende. Større offentlige overføringer til de fattige har økt forbruket og skapt nye investeringsmuligheter», skrev Dilma Rousseff i The Economists «Verden i 2012»-spesialutgave like før jul.
Økonomiprofessor Kalle Moene gir henne rett.
Han er leder for Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP) ved Universitetet i Oslo, og har i en årrekke forsket på økonomisk ulikhet. Brasil er landet som gjør ham mest optimistisk for tiden.
– Landets ekstreme fattigdom ble halvert på Lulas tid, gjennom programmer for fattigdomsreduksjon. Dette er konsekvensen av en fornuftig gryende velferdsstatspolitikk, sier han.
Brasil er fortsatt blant landene med størst levekårsforskjeller i verden, men de er blitt mindre, noe som ikke har skjedd i andre land med store sosiale forskjeller, som Sør-Afrika.
– Det naturlige spørsmålet er om det vil fortsette. Det er godt mulig at beskrivelsen er for romantisk, men slik jeg ser det, er det nå grunn til å være optimistisk, og det i et land der det lenge var grunn til å være svært pessimistisk: I Latin-Amerika så det lenge ut som om det var umulig å utjevne sosiale forskjeller og samtidig få til økonomisk vekst, sier han.
Middelklassens vekst har dyttet også de rikeste fremover. Hver dag får landet 19 nye dollarmillionærer.
Rik på fattige. På stueveggen henger Jesus. På flisegulvet hjemme hos sin gamle gudfar står Albuquerque Júnior bredbeint med en slags gitar i armene.
Han ligner ingen millionær der han stolt viser frem sin nyeste forretningsidé: et gitarformet stereoanlegg – selvdesignet og Made in China – som alt har rukket å bli en bestselger blant landsbybefolkningen i Brasils fattigste delstater i nord.
Bedriftseieren hvis firma har en årsomsetning på 40 millioner dollar, har ikke glemt sine røtter i det fattige Nord-Brasil, men tvert imot gjort butikk av dem. I dag er han regionens største parabolantennedistributør, og selger dessuten internettforbindelser og stereoanlegg gjennom selskapet Hot Sat, som har 130 ansatte.
– Det som utløste alt dette var opphetingen av økonomien. Lula-regjeringen begynte å gi penger til de fattige. Folket vil ha brød og sirkus, nå har de penger til sirkuset sitt, sier Júnior fornøyd.
Brasil har lenge vært delt i tre, økonomisk sett: Nord, som er preget av fattigdom, har inntekter på afrikansk nivå og store korrupsjonsproblemer. Det rike Sør minner mer om Europa, mens regionen i hjertet av Brasil er en slags blanding av de to.
Men historien om bedriften Hot Sat er historien om et Nord-Brasil i forandring: Først kjøpte de fattige landsbyboerne parabolantenner, en nødvendighet for å ta inn tv-signaler i avsidesliggende regioner, og dermed få tilgang til nyhetssendinger og såpeopera.
– I det siste er de blitt mye mer moderne. Nå vil de ha telefon og internett. De vil også kommunisere, og vet mye om verden, sier Júnior.
Og pengene? De kommer fra minstelønnen som har doblet seg på et tiår, men ikke minst fra programmet Bolsa Família, som sørger for kontantutbetalinger til fattige familier som sender barna på skolen i stedet for å sette dem i arbeid.
– Det er bare ett problem: Mange voksne lar nå være å jobbe fordi de synes pengene fra regjeringen er nok, sier Júnior.
På tv-en i bakgrunnen surrer en såpeopera. Syvbarnsfaren fisker frem pc-en, og viser frem bilder fra familiens julefeiring, tilbrakt hos slektninger på landsbygda. Barna smiler og poserer rødkinnede i varmen, sammen med langt fattigere fettere og kusiner ikledd blå nisseluer. Millionæren følger fortsatt livet på den brasilianske landsbygda tett, han må skjønne hva folk tenker for å vite hva han skal selge dem.
– For noen år siden brukte alle i småbyene hest, så kom sykkelen, og nå er det moped som gjelder, sier Júnior.
– Tror du Brasils vekst er bærekraftig?
– Vi lever i en veldig god tid, og nå kommer VM og OL. Men det ville være enda bedre dersom politikerne våre samarbeidet om å bekjempe korrupsjonen, sier han.
Telekom-millionæren har bedriftens slagord, «Å tro på fremtiden er vårt kjennetegn», på visittkortet. Så langt er ting bare blitt bedre, også utenlands, der han produserer varene sine:
– Da jeg først dro til Kina i år 2000, ble brasilianere avvist da de tok kontakt med fabrikkene. Nå blir vi behandlet like bra som amerikanerne, sier han.
Verden sett fra sør. «Verden har begynt å se Brasil med andre øyne: Landet er rikere, mer inflytelsesrikt og langt mer berømt. Det er fortsatt sympatisk. Svært sympatisk», skriver det brasilianske nyhetsmagasinet Veja 4. januar, etter en spørreundersøkelse om landets omdømme, utført i 18 land.
«Hvis Brasil var en kollega på jobben, ville landet vært den alle ville ta en øl med. Og kanskje til og med snakke om alvorligere ting med», skriver Veja.
Men hvem er brasilianernes forbilder? I januar ble Brasils rikeste og mest beundrede bedriftseier, Eike Batista, som er god for 30 milliarder dollar, avbildet utenpå samme magasin utkledd som Deng Xiaoping, tidligere leder av kommunistpartiet i Kina. Når landet leter etter måter å hanskes med problemer på, er det ofte Midtens rike som trekkes frem.
Avisene kjører reportasjeserier om kinesernes effektive utdanningssystem, mens Europa i økende grad fremstilles som et slags middelalderkontinent som byr på kirker, kriser og gårsdagens løsninger. Det er lett å glemme at europeerne fortsatt er rikest – tross alt.
Boom og boblefrykt. 83 prosent av brasilianerne tror økonomien vil forbli som den er eller vokse, ifølge ferske tall.
Økonomiprofessor Luiz Braido ved stiftelsen Fundacão Getulio Vargas i Rio de Janeiro peker på at den brasilianske veksten handler om langt mer enn offentlige overføringer til de fattige. Han sier arbeidet med å rydde opp i landets tidligere så kaotiske økonomi begynte før Lulas regjeringstid.
– Dette skjedde ikke over natten. På 1990-tallet var det liten økonomisk vekst, men husarbeidet ble gjort. De sosiale programmene Lula-regjeringen akselererte, eksisterte allerede, men at de ble utvidet har vært viktig for å skape en ny forbrukerklasse. Dessuten førte Lula en aggressiv eksportpolitikk overfor Kina og Europa, sier han.
Økonomen sier Brasil har hatt hellet med seg på mange områder.
– Det viktigste er den enorme stigningen i råvareprisene de siste årene, samtidig som Brasil oppdaget olje, utviklet petroleumsteknologi, og forbedret landbruket gjennom teknologi. Vi produserer soya, biff og kylling mye mer effektivt enn før. Brasil har valgt en høyteknologisk retning som mange ikke ser, men som blant annet ligger bak jordbruksboomen. Landet vokser ikke fordi regjeringen deler ut penger, men fordi alle står opp om morgenen og jobber, sier Braido.
Landbruksminister Guido Mantega sa nylig at levestandarden i Brasil kan nå europeisk nivå «om 10 til 20 år». Økonomer har avvist spådommen som lite realistisk, forholdene tatt i betraktning: På FNs liste over verdens beste land å leve i – en liste Norge topper – er Brasil i dag på 84. plass.
– Noen klasser har allerede europeisk levestandard, men at det skal være mulig å løfte alle dit innen 20 år er dagdrømmeri, sier økonomen Braido.
De fremste Brasil-skeptikerne befinner seg i all hovedsak utenfor landet. I fjor sommer skrev The Economist at Brasil var den økonomien i verden med nest høyest fare for overoppheting: Landets vekst er drevet av forbruk, deler av det på kreditt.
Begynner brasilianske politikere og planleggere å bli selvgode? «Overflod og selvtilfredshet er de to fiendene som truer Brasils suksess», skrev Moisés Naím, partner ved programmet for internasjonal økonomi ved Carnegie Endowment for International Peace, i juni i fjor.
Han oppfordret brasilianske myndigheter til å avslutte festen før boblen brister, og mente faresignalene var mange:
«Selv om Brasil fortsatt er et fattig land, er det også ett av verdens dyreste. Boligprisene i Rio og São Paulo er doblet siden 2008. Å leie et kontor i Rio er blitt dyrere enn i New York, mens direktørlønningene i São Paulo er høyere enn i London», skrev Naím.
Økonom Luiz Braido er ikke like bekymret.
– Mangelen på kvalifisert arbeidskraft er vanskelig, og kan bidra til overoppheting av økonomien. Men vi har begynt å ta imot arbeidsinnvandrere fra alle klasser, i første omgang er det en måte å takle dette på. USA har gjort det samme i perioder, sier han.
– Er utviklingen i Brasil bærekraftig?
– Det er vanskelig å svare på. Det positive er at det har skjedd en god utvikling på så mange områder. Men det er klart at dersom verden slutter å importere råvarer, vil det påvirke Brasil, sier Braido.
Fremtidens land. Portugisiske Pedro Filipe Neves Rabaldo og hans vesle familie i Anápolis tror uansett at fortiden er Europa, fremtiden Brasil.
– Det var et stort kultursjokk å komme hit, men jeg liker meg her. Vi hører hele tiden om at nye bedrifter skapes, og Brasil er selvforsynt med det meste. Landet har enorme utviklingsmuligheter, sier Pedro.
Portugiseren er alt i full jobb som bygningsarbeider. I løpet av 2012 skal han og kona Leigh kjøpe sitt eget hus ved hjelp av Minha casa, Minha vida, et av regjeringens mange subsidieprogrammer for lavtlønte, som gir tilskudd og billige boliglån.
Portugiseren levner lite håp om at han skal vende tilbake til sitt gamle hjemland med det første.
– Jeg hører fra venner og familie i Portugal at det bare blir verre og verre, sier Pedro.
– Tror du det noen gang vil bli bedre der?
Portugiseren rister sørgmodig på hodet.
– Det internasjonale pengefondet har tvunget Portugal til å kutte i alt, så vi vil ikke utvikle oss, sier han.
– Her, derimot, har Lula betalt ned den gamle gjelden til Pengefondet. Brasil låner til og med penger til dem.
Ingen kommentarer