Great cases make bad law.
Justice Oliver Wendell Holmes (1841–1935), amerikansk Jusprofessor
På ettermiddagen den 10. september 2003 gikk Sveriges utenriksminister Anna Lindh inn på varehuset NK i Hamnegaten i Stockholm, sammen med en venninne. Utenfor en klesbutikk ble Lindh angrepet av en mann som stakk henne gjentatte ganger i magen, i brystregionen, og i armene. Anna Lindh døde på sykehuset neste morgen, den 11. september 2003.
Svenskfødte Mijailo Mijailovic ble arrestert. Han tilsto drapet, men hevdet i forhør, og i tingretten, at han drepte på befaling av en indre stemme. Han sa at han var Tom Cruise, og krevde å få den amerikanske skuespilleren som forsvarer. Retten innhentet en rettspsykiatrisk undersøkelse. De sakkyndige fant at Mijailovic ikke led av relevante, alvorlige psykiske forstyrrelser, og tingretten dømte ham følgelig til livsvarig fengsel.
Tidlig på ettermiddagen den 30. mars 1981 forlot president Ronald Reagan hotellet Hilton i Washington, DC, etter å ha holdt tale på en konferanse. Han ble skutt på av en John Hinckley, og en kule rikosjerte fra limousinen og traff presidenten i brystet. Ronald Reagan reddet livet, etter å ha fått kulen operert ut av venstre lunge.
John Warnock Hinckley Jr. hadde sett filmen Taxi Driver (1976) svært mange ganger. Han hadde fått ideen å drepe en politiker, slik hovedpersonen Travis Bickle i filmen også forsøker. Slik kunne Hinckley gjøre inntrykk på Jodie Foster, trodde han, som også hadde en sentral rolle i filmen. Hinckley ble erklært utilregnelig og fritatt for fengselsstraff.
Tilregnelig eller utilregnelig, fengsel eller behandling. Skyldig eller uten skyldevne. Et argument som stadig gjentas i debatten om norsk rettspsykiatri etter tilfellet Anders Behring Breivik, er at vi har noe å lære av andre land. Har vi det? Hvordan har andre demokratier behandlet attentamenn som var ridd av vrangforestillinger?
Til vårt naboland Sverige. Her behandles tilregnelighet i straffesammenheng svært forskjellig fra Norge, og egentlig fra alle sammenliknbare land.
Norsk lov sier at den som «på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs», ikke skal straffes. I Sverige sier strafflovens paragraf 6: «Den som har begått ett brott under påverkan av en allvarlig psykisk störning ska i första hand dömas till en annan påföljd än fängelse». Altså: Den som har gjort en lovovertredelse under en alvorlig psykisk forstyrrelse skal i første omgang dømmes til en annen konsekvens (påføljd) enn fengsel. Alle lovbrytere i Sverige (hvis retten gir en fellende dom) blir funnet skyldige. Alle kan dømmes, prinsipielt sett, også de helt klart utilregnelige etter norsk tradisjon.
– Dette er den mest fundamentale forskjellen, forklarer Randi Rosenqvist, toneangivende i norsk rettpsykiatri, og mangeårig leder av den psykatriske gruppen under Den rettsmedisinske kommisjon.
– I Norge tenker vi at ikke alle har skyldevne, sier hun.
Mijailo Mijailovic anket beslutningen i Stockholm tingrett. Svea hovrett – tilsvarende norsk lagmannsrett – hentet inn nye rettspsykiatriske erklæringer, som ble drøftet blant annet i Socialstyrelsens rättsliga råd, og som godtgjorde at Mijailovic led av et «psykotisk syndrom UNS» (Utan Närmare Specifikation), og at han derfor hadde en alvorlig psykisk forstyrrelse, både i handlingstiden og etterpå. Svea hovrett dømte ham til rettspsykiatrisk forvaring (vård) i tråd med disse faguttalelsene. Påtalemyndigheten anket hovrettens avgjørelse.
Høyesterett i Sverige la i sin avgjørelse mest vekt på en ny vurdering, av professor i psykiatri ved Rättspsykiatriska regionkliniken i Sundsvall, Göran Fransson. Han hadde hatt Mijailovic til observasjon over lengre tid, ettersom han ble innlagt der etter dommen i Svea hovrett. Fransson mente han ikke hadde en alvorlig psykisk lidelse, at han hadde en antisocial personlighetsforstyrrelse med uttalte psykopatiske trekk samt et misbruk av visse rusmidler (bensodiazepiner). Mijailovic sto på sin forklaring – at mordet skjedde på et øyeblikks innskytelse. Høyesterett dømte ham til lisvarig fengsel. Motivet ble aldri fullt ut forstått.
Svært mange artikler, og ikke rent få bøker, er blitt skrevet om mordet på Anna Lindh. En av teoriene som verserte var at Mijailovic ville hevne at Anna Lindh offentlig hadde støttet Natos bombing av Serbia. I august i fjor sto han selv frem i Expressen og fortalte om hvordan han så på mordet, nesten åtte år senere. Han sa han hadde kjent et hat mot politikere, både svenske og serbiske. Til sist hadde han bedøvet seg på tabletter (Flunitrazepam), og tatt med en kniv. På vei ut av NK fikk han øye på Sveriges utenriksminister. Han skal ha tenkt: Nå fikk jeg se en politiker. De skal liksom, de skal få se nå.
Stemmene han hadde hørt den gangen, var ifølge ham selv rene påfunn. Han klarte å grunnlure en professor i psykiatri, som han selv formulerte det i Expressen, for å få rettspsykiatrisk forvaring, og ikke fengelsstraff.
At Mijailovic bevisst spilte psykotisk, stemmer i alle fall med professor Göran Franssons oppfatning, både i erklæringen han ga til høyesterett i 2004, og i dag, åtte år senere. – Vi hadde ham til observasjon over relativt lang tid i Sundsvall, forteller han, – og hadde derfor bedre vurderingsgrunnlag enn dem som bare intervjuet ham.
Fransson har fulgt debatten om Anders Behring Breiviks mentale helse både i norske og svenske medier, og var selv overrasket over erklæringen til de norske sakkyndige Torgeir Husby og Synne Sørheim, og diagnosen de ga: paranoid schizofreni. For de nye sakkyndige tror han muligheten for tett observasjon kan være helt avgjørende for hvilken vurdering de trekker.
I det hele har den sakkyndige vurderingen av Behring Breivik vekket debatt også mellom svenske psykiatere. Den profilerte professoren i psykiatri Johan Cullberg gikk hardt ut i Dagens Nyheter før jul, og hevdet Behring Breivik ikke kunne ha planlagt slike omfattende terrorhandlinger hvis han var rammet av en alvorlig psykose. Mot ham står for eksempel Sten Levander, mangeårig leder av det svenske Socialstyrelsens Rättsliga råd, nå gjesteprofessor ved Malmö høyskole. Om ikke Behring Breivik lider av scizofreni, er det tale om et vrangforestillingssyndrom av typen religiøs paranoia, mener han.
Sten Levander applauderer ikke akkurat den norske tingrettens beslutning om å hente inn en ny erklæring av to psykiatere.
– Jeg oppfatter at domstolen vil ha ryggen fri, sier han.
– Påtalemyndigheten ønsket ikke en ny rapport. Hvorfor måtte da retten ha en? For å behage politikerne? For å behage det norske folket, som er blodtørstige og krever hevn, forståelig nok? Det er ikke slik det skal fungere i et sant demokrati.
Han trekker parallellen til rettsprosessen mot Vidkun Quisling.
– Den gang var det opplagt at han led av et vrangforestillingssyndrom, sier han.
– Likevel ble Quisling dømt, og skutt.
Den norske psykiateren Gabriel Langfeldt (1895–1983) pekte på det samme. Han var svært kritisk til at Vidkun Quisling ikke ble gjenstand for en rettspsykiatrisk undersøkelse. At for eksempel vrangforestillinger skal kunne frita et menneske for skyld eller straff – når ugjerningene er grove nok – kan ryste mange menneskers rettsoppfatning, og sette etablerte lover, ja kanskje selve rettsprinsippene, i spill.
Vi tar et sideblikk til USA, hvor attentatet mot Ronald Reagan forandret amerikansk rett. I rettssaken prosederte forsvaret for at Hinckley, Reagans attentatmann, var utilregnelig. I mange amerikanske staters rett er det forsvaret eller aktoratet som selv må hente inn sakkyndige psykiatere, som sine ekspertvitner. Det skjedde også i denne saken.
William T. Carpenter Jr., professor i psykiatri og farmakologi, og nå direktør ved University of Maryland School of Medicine, var et av ekspertvitnene for Hinckleys forsvarere. Han forteller at han oppfattet at attentatmannen hadde en gryende form for schizofreni, som man kalte process schizoprenia i den eldre faglitteraturen. Hinckley var klart psykotisk med sterke vrangforestillinger, men uten hallusinasjoner. Han hadde isolert seg lenge, hadde begrenset erfaring og uttrykksregister for følelser, og var suicidal. Sykdommens mønster hadde vært til stede i mange år, forklarer Carpenter.
Hinckley selv var rasende på diagnosen Carpenter ga ham. Det var foreldrene som gjorde de vanskelige overveielsene, og til slutt fikk forsvaret til å velge utilregnelighet som premiss for prosedyren.
– Hvor viktig var selve filmen Taxi Driver for Hinckleys lidelse?
– Den hadde veldig sterk innflytelse på ham, svarer Carpenter.
– Han så den 15 ganger, på veldig kort tid. Han flyttet til Los Angeles, og så for seg at han skulle bli berømt. Hinckley ble fiksert på Taxi Driver, og hans identitet tok form av filmens hovedkarakter.
Retten og juryen i delstaten Washington la Carpenters diagnose til grunn, og fant at Hinckley ikke var skyldig på grunn av utilregnelighet (by reason of insanity). Hinckley ble overført til St. Elisabeths Hospital i Washington, og holdes fortsatt i psykiatrisk omsorg. Dommen kom som en stor overraskelse på de aller fleste. At Hinckley ble funnet ikke-skyldig, skapte også sterke reaksjoner mange steder i USA. En rekke stater omskrev loven om utilregnelighet, og noen stater (blant annet Utah) fjernet punktet helt, slik at ingen skulle kunne gå straffefri ved utilregnelighet. Også Kongressen gjorde om loven, og utilregnelighet ble etter midten av 1980-tallet mye vanskeligere benytte i sammenheng med føderal rett og straff. En studie fra straffesaker i åtte stater i årene 1976 til 1987, nevnt i New York Times i fjor, viste imidlertid at utilregnelighet bare ble brukt av forsvaret i én prosent av sakene, og bare etterkommet i dommene i en fjerdedel av disse. Det er blitt pekt på at disse lovendringene også ble tilpasset et strengere kriminalpolitisk klima under Reagan-administrasjonen, der law-and-order betydde at man skulle fengsle oftere og hardere enn før.
Forholdet mellom tilregnelighet og straff er altså gjenstand for politiske trender. Alvorlige enkeltsaker synes også å kunne ryste et lands hevdvunne rett. Er det helt opplagt at det norske systemet og lovverket er mer tilfeldig og skjørt enn andre lands?
Professor Carpenter er først og fremst kritisk til hvordan mange amerikanske stater har begrenset rammene for utilregnelighet. Han konkretiserer hvordan det (kognitive prinsippet) kan slå ut i amerikansk rettsprosedyre: – For en aktor kan det være nok å vise den tiltalte drapsmannen en pistol. Hvis han kan fortelle at det han ser et våpen, og ikke et lekeand, for eksempel, er han egentlig fanget i et resonnement som til slutt gjør ham ansvarlig, etter loven.
Carpenter erkjenner på den andre siden et dilemma han og foreldrene til John Hinckley sto i, tilbake i 1982.
– Hvis Hinckley hadde blitt funnet skyldig i attentatforsøkene, hadde han kanskje vært ute av fengsel nå. Hvor lenge han skal forvares i rettspsykiatrisk omsorg, er ikke like klart.
Sten Levander i Sverige sier at han synes den rettsmedisinske kommisjonen i Norge fungerer bedre, det vil si mer uavhengig av det politiske og folkelige presset, enn i Sverige.
– Se på Anna Lindh-saken, sier han.
– Der var det relativt opplagt for mange av oss at Mijailovic led av vrangforestillinger: at han hørte en stemme som fordret ham å stikke Lindh med en kniv. Svea hovrett dømte ham til psykiatriens omsorg i tråd med disse konklusjonene. Behandlingen i Sundsvall gjorde ham kanskje noe friere fra de psykotiske trekkene. Men det viktigste er at svensk høyesterett ga etter for politisk press, fortsetter Levander.
– Anna Lindhs enkemann forlangte at drapsmannen skulle sendes i fengsel. Og han var ingen hvem som helst, han var minister i regjeringen. Høyesterett la vekten alene på Franssons vurdering, og dømte Mijailovic til livsvarig fengsel, forklarer Levander.
Om intervjuet i Expressen sier Levander at Anna Lindhs drapsmann har kjørt mange historier, og at det ikke akkurat er første gang en person med psykosesykdom fornekter den.
– Norge har et bra system når det gjelder tilregnelighetsprinsippet, mener Levander.
– Sverige har et katastrofalt usselt. Vi har etablert et brudd med den klassiske strafferettsskolen helt fra Aristoteles av.
Han sier Sverige befinner seg på et nivå før Aristoteles, prinsipielt sett, der hvem som helst kan holdes ansvarlige, hvor alvorlige syke de enn er. Sverige har videre erstattet begrepet straff med konsekvens (påföljd), som skal være et mer nøytralt begrep. Han karakteriserer det som et vanvittig eksperiment, utgått fra sosialdemokratiets ideologi, uten respekt for filosofien og psykiatrien. Egentlig er det ikke blitt særlig bedre under den borgelige regjeringen, etter hans syn; et tillegg i loven (fra 2008) gjorde det mulig selv for alvorlig psykiske forstyrrede å bli dømt til fengselstraff.
Den svenske straffeloven er i endring. Randi Rosenqvist forteller hun hadde en lovkomité på besøk flere ganger, og fikk inntrykket av at de ønsket å legge seg nærmere den norske lovgivningen. En av grunnene, tror hun, er at mange mennesker også i Sverige finner det etisk klanderverdig at man dømmer alvorlig psykisk syke skyldige, uavhengig av hvilken forvaring eller omsorg de plasseres i.
Jenny Engvall, rettskyndig i Justitiedepartementet, bekrefter i en e-post til Morgenbladet at den parlamentarisk sammensatte Psykansvarskommittén i 2002 foreslo en gjennomgripende reform av lovene omkring «allvarligt psykiskt störda personer som begår brott». I korthet innebærer reformen at kravet om tilregnelighet gjeninnføres som forutsetning for straffeansvar. Men noen ny lovstiftning er ikke besluttet, ennå.
– Great cases make bad law. Alan M. Dershowitz, professor i jus ved Harvard Law School, og svært profilert kommentator og forfatter i USA, forklarer sitatet han viser til:
– Store saker blir berømte saker, som mange mennesker fatter dyp interesse for. I Norge har alle en interesse for hvilken vurdering retten gjør i saken mot Behring Breivik. Noen vil ha det religiøse høyre tiltalt, for eksempel. Det er svært mange agendaer på banen som virker inn på domsavgjørelsene. Retten blir ledet bort fra de objektive vurderingene; loven blir på den måten forstyrret og forskjøvet, sier han.
I USA, legger han til, ble også lovformuleringene forandret etter attentatet mot Reagan, slik at mentalt syke kunne dømmes.
– Mange stater fikk formuleringen guilty and mentally ill. Slik fikk dommerne, og folket, begge hensyn oppfylt, sier Dershowitz.
gs@morgenbladet.no
Psykiatridebatt
Ingen kommentarer