Sendemannen

Utsikten er vid. Landsbyens hus følger fjellsidens konturer under oss, og i landskapet lengre ut sees andre landsbyer side om side med et par kibbutzer. I bunnen av bildet ligger Genesaret-sjøen i varmedisen.

– Men det er vakkert også i Oslo, sier Naim Araidi, som om vi tenker på det samme.

Vi befinner oss høyt opp i Galilea-fjellene. Naim Araidi er professor i hebraisk litteratur. Han er også dikter og mangeårig deltaker i den israelske kulturdebatten, og i juni ble han utnevnt som Israels neste ambassadør i Norge. Utnevnelsen har vakt oppsikt, fordi han tilhører det arabiske mindretallet, som utgjør knapt 20 prosent av befolkningen.

– Jeg er druser, israeler, araber, sier han etter å ha overveid et øyeblikk hvordan han vil definere seg selv.

– Jeg er alle disse tingene, men rasjonelt og logisk er jeg først og fremst en mann, et menneske. Jeg er sikker på at hvis jeg levde i Tyskland, ville dette spørsmålet slett ikke ha kommet opp. Men i Israel blir vi presentert for dette spørsmålet, og det er utelukkende på grunn av konflikten.

Israelsk overmot. Så er tonen satt. Maghar er en landsby med rundt 21 000 innbyggere, som alle tilhører mindretallet. De fleste landsbyboerne er drusere, som Araidi, men her er også muslimske og kristne arabere. I landskapet under oss ligger både arabiske og jødiske samfunn, og det er dette Araidi beskriver som sameksistens. Denne utsikten vil han ta med seg til sin nye jobb.

– Israel er jo det eneste demokrati i Midtøsten, sier han med fasthet i stemmen.

– Vi er de arabiske, ikke-jødiske borgerne i Israel, og vi lever side om side med det jødiske folk.

Jeg går ham på klingen. Synes ikke helt at denne presentasjonen av Israel som samfunn svarer til bildet man vanligvis har av landet. Det gir jo ikke noe svar på hvorfor Israel er så upopulært internasjonalt.

– Det er det mange grunner til. En av dem er at Israel er en ung stat, bare 60 år gammel, og den er allerede en høyteknologisk supermakt. Israelere har fått mange nobelpriser. Folk er misunnelige. Og mange israelske ledere bidrar til denne sjalusien, for de er ikke tilbakeholdne. De må være mer beskjedne.

– Men er dette hele bildet? Bidrar ikke Israels rolle i konflikten med palestinerne og nabolandene til det negative synet på landet?

– Dessverre bidrar konflikten til det. Verden ser på Israel utenfra. De har ikke bildet fra innsiden, og mennesker som bor langt unna bryr seg ikke om bilder av krig, terror og drap. Men ingen forklarer dem at selv om dette er en svært komplisert konflikt, finnes det kunst, kultur, musikk og minoriteter. Det arabiske mindretallet befinner seg et eller annet sted i denne konflikten. De kan bli sykehusdirektører eller universitetsprofessorer og instituttledere. Man ser kun det israelske overmot, men man ser det ikke innenfra. Man ser kun makt, styrke og krig. Folk ute i verden må kjenne til hele bildet.

Norges kritikk. Alt dette bortforklarer imidlertid fortsatt ikke at Norge er blant de mest Israel-kritiske landene i Europa. Det ifølge flere rapporter. Men det stiller Naim Araidi seg skeptisk til.

– Det er jeg ikke så sikker på. Vi har mange venner i Norge. En stor del av den norske offentligheten liker Israel. Jeg tror krisen er på et politisk plan. Det er muligens en del misforståelser som må rettes opp, men jeg har ikke lyst til å si at Norge er antiisraelsk. De som beskrives som antiisraelske, er ikke antiisraelske. De kritiserer Israel, og det er legitimt. Men hvis man kritiserer, skal man kjenne hele bildet og så avgjøre hvordan kritikken skal utformes. I et demokrati er det ikke noe galt med kritikk. Det er greit, sier Araidi.

– Men vi har flere ganger sett at Israel-kritikk sidestilles med antisemittisme. Er det ikke en forskjell på de to begrepene? Er det et legitimt politisk synspunkt å si at bosetterne er til hinder for freden, eller er det antisemittisme?

– Naturligvis er det legitimt. Det er ikke antisemittisme. Det er et politisk synspunkt. Antisemittisme er det som skjedde i Bulgaria i juli. Der ble mennesker drept fordi de var jøder, sier Araidi, og viser til angrepet 18. juli, der en selvmordsbomber drepte fem jødiske turister og en bulgarsk bussjåfør i Burgas i Bulgaria.

Flere mennesker ble såret, og Israel beskylder Iran og libanesiske Hizbollah for å stå bak angrepet. Araidi tilføyer:

– Kritikk er helt legitimt. Den kan jeg imøtegå ved å legge frem flere opplysninger som kanskje kan forandre ditt syn.

– Men ble de drept fordi de var jøder eller fordi de var israelere?

Araidi ler og kikker opp i taket. Tier, og fortsetter så:

– Naturligvis ser jeg forskjellen. Men greit, se hva som skjedde i mars i Toulouse i Frankrike. De var jøder. Å drepe mennesker fordi de tilhører en stat eller en nasjon, er rasisme, og i dette tilfellet er det antisemittisme.

Araidi viser til attentatet i Toulouse 19. mars, der Mohammed Merhah drepte tre jødiske barn og en lærer utenfor en jødisk skole. Han hadde tidligere drept tre franske soldater av arabisk opprinnelse.

Polarisering. Men slik mange observatører ser det, reagerer israelerne med sin egen radikalisme, innvender jeg. Hver gang konflikten i Midtøsten tar en ny omdreining, synes dialogen å gli i bakgrunnen. Gir Israel det riktige svaret ved å isolere seg enda mer og lukke seg inne bak en mur?

– Man er nødt til å starte en dialog, fortsetter Araidi rolig.

– Man kan ikke bygge murer. Selv Berlinmuren holdt ikke. Men i Israels situasjon, som jeg håper er midlertidig, har muren til formål å forhindre terror inntil vi oppnår fred, med to stater.

– Hvordan ser du for deg freden? Tror du på en tostatsløsning?

– Ja, naturligvis. Palestinerne skal ha sitt eget land.

– Hva skal det omfatte? Gazastripen, hele Vestbredden og deler av Jerusalem?

–Det vet jeg ikke. Israel har gjennomført grenseendringer med Jordan, og det kan Israel også gjøre med palestinerne. Kanskje ønsker noen av Israels arabere å være en del av den palestinske staten. Det er noe som må diskuteres. Jeg tror på at vi må ha to adskilte land. Men palestinerne har begått mange feil, sier Araidi.

Som eksempel viser han til hvordan grunnleggeren og den nå avdøde lederen av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), Yassir Arafat, opptrådte da han kom fra eksil til Ramallah på Vestbredden da Det palestinske selvstyret ble opprettet i 1994.

– Han burde ha sagt «ett folk, ett land, én hær, ett politikorps.» Da han ikke gjorde det, kollapset det hele.

– Hva er de største hindringene for en tostatsløsning?

– Visse palestinske organisasjoner som støttes av Iran, Hizbollah, Egypt og Saudi-Arabia. De kan ikke inngå i en stat. De må avvæpnes og omdannes til politiske parter uten væpnede styrker. Da kan det la seg gjøre.

– Gjelder det blant andre Hamas?

– Ja.

– Norge har hatt direkte kontakt med Hamas. Er det legitimt? Er Hamas en terroristorganisasjon?

– Hamas er i mine øyne en organisasjon som har gått imot sitt eget folk og dets autoritet. Hamas er ingen regjering og ingen legitim representant for det palestinske folk.

– Så du vil si til den norske regjering at dersom den snakker med Hamas, så snakker den med feil folk?

– Jeg kan ikke uttale meg om den politiske dagsordenen, for det har vi en utenriksminister og statsminister som gjør.

Ultranasjonalistisk dikter. Jeg forsøker å finne frem til Araidis personlige forklaring på Israels steile holdninger ved å spørre om Uri Zvi Greenberg. Naim Araidis ansikt lyser opp i et smil når jeg nevner navnet.

Den nå 62 år gamle professoren startet sin akademiske løpebane ved å interessere seg for dikteren, som i tiårene frem til Israels opprettelse i 1948 var huspoet for det som kalles de jødiske revisjonistene. Denne bevegelsen ble dannet i Øst-Europa og var ledet av Vladimir Jabotinsky, som reviderte Israels senere statsminister David Ben Gurions «praktiske sionisme», altså en pragmatisk linje som kunne akseptere en jødisk stat i en del av Palestina.

Revisjonistene ville ha et Stor-Israel, og en av dem som førte bevegelsens ideologi inn i israelsk politikk, var Menachem Begin. Han var Likud-partiets statsminister i årene 1977-83.

Den dag i dag omtales Greenberg med ærefrykt av Israels nasjonalistiske høyrefløy. Naim Araidi beskriver Greenberg som «ekstremt nasjonalistisk».

– Han var i holocaust, og han fornemmet holocaust tyve år før det fant sted. Han skrev om det, og hele hans familie omkom i holocaust. Da han kom til Palestina i 1923, det jødiske Palestina, fortalte han sosialistene og de liberale lederne at holocaust ville komme, og at de skulle gjøre noe. De lo av ham. Det fikk ham til å bli mer og mer nasjonalistisk, for på den ene siden ble jøder brent og drept i Europa, på den andre siden kunne de sionistiske lederne intet gjøre for å stanse eller begrense det. Det fikk ham til å skape en forbindelse mellom det som hadde skjedd med jødene under inkvisisjonen og før det, i Romerriket og alle vegne i historien, sier Araidi, og tilføyer:

– Han er veldig interessant, og i dag beundres han også av folk på venstresiden. De vil gjerne forstå forbindelsen mellom den skrivende poeten og mennesket med politiske meninger.

– Så Uri Zvi Greenberg er en nøkkel til å forstå Israel?

– Ja, selv i dag. På grunn av antisemittismen og anti-israelismen, som vi snakket om før. Fiendtligheten mot det jødiske folk er et gammelt fenomen som toppet seg under holocaust.

– Holocaust er også historien om å være offer, og ofre har det med å være bitre. Bitterhet er ikke det beste utgangspunkt for dialog og sameksistens?

– Psykologisk har du rett, men i det virkelige liv er det ikke nødvendigvis slik. Den unge generasjonen israelere, som ikke har opplevd holocaust, har ikke denne bitterheten. Og det tyske folket er ikke lengre nazister. Sakens kjerne er at det jødiske folk har lært to ting av holocaust: De vil ikke tillate at det skjer igjen, og de vil skape fred, for at det ikke skal skje igjen.

samfunn@morgenbladet