Martyrenes mor

En dag i 2001 kom Nidal Farhat til moren Mariam. – Se mor, jeg har laget en rakett, sa han. I armene holdt han den første modellen av Qassam-raketten, den mest kjente av rakettene palestinske militante grupper skyter fra Gaza mot Israel. Raketten tilhører Hamas og er oppkalt etter bevegelsens militære fløy, Qassam-brigadene. Mariam Farhat tok den lille raketten i armene sine og leste noen vers fra Koranen. Hun ba Allah beskytte palestinernes jihad og de hellige krigerne. – Jeg var så stolt, forteller hun til Morgenbladet. Fra den dagen skulle tusenvis av Qassam-raketter lande i israelske bosetninger i Gaza, og i Israel. 62 år gamle Mariam Farhat, kjent som Umm Nidal, er blant Hamas' mest kompromissløse frontfigurer og en av islamistbevegelsens mest respekterte kvinner. Umm Nidal betyr «moren til Nidal», og navnet Nidal betyr «kamp». Nidal var den eldste av Umm Nidals seks sønner, og sto høyt på Israels liste over ettersøkte. I 2003 ble han drept av en minefelle, da eksplosiver gikk av mens han forsøkte å utvikle den første palestinske dronen. Umm Nidal er berømt i kraft av rollen som mor. For mange palestinere er hun et symbol på offervilje, og de kaller henne «martyrenes mor». Hun har sendt tre av sønnene sine i døden i kampen mot Israel. – Jeg var sikker på at dette var det beste for dem, sier hun, der hun sitter i stuen sin i Gaza by. Hun håper de tre gjenlevende sønnene hennes, som nå er det israelerne kaller terrorister, vil bli det palestinerne kaller martyrer. Umm Nidal bor i den fattige og konservative bydelen Shuja'iyya i Gaza by, med innkjørsel fra en smal og sandete vei. Hver gang hun svinger inn mot huset, passerer hun en vegg med graffiti på venstre hånd. Der står navnene på de tre døde sønnene hennes. Den palestinske tolken min og jeg har møtt Umm Nidal en rekke ganger denne høsten. Hver gang vi skal møtes, gir hun oss samme tidspunkt, i likhet med andre Hamas-kilder jeg har intervjuet: Etter asr- eller maghrib-bønnen, den tredje og fjerde av sunni-islams fem daglige bønner. Hamas-folk regner tiden i bønn. Umm Nidal er alltid kledt i en sort abaya, en langermet drakt som rekker til føttene, og en romslig hijab som dekker skuldre og bryst. Hun har blanke, mørkebrune øyne og et blikk som er både fjernt og fokusert, som om hun stirrer fra en kraft dypt inni seg. Umm Nidal har vært aktiv i islamistbevegelsen siden hun var ungdom. Først drev hun veldedighetsarbeid for Det muslimske brorskap, og siden var hun med og startet Det islamske senteret, en forløper til Hamas. Hun var en nær venn av Ahmad Yassin, en av Hamas' grunnleggere og bevegelsens åndelige veileder. Han ble likvidert i 2004. Da Hamas stilte til parlamentsvalg to år senere, var Umm Nidal blant stjerneattraksjonene på de store valgkampmøtene, til tross for at hun hadde null erfaring med politikk. Hamas vant valget, Umm Nidal fikk plass i parlamentet som en av seks kvinner fra Hamas. Kvinnene hadde vært Hamas' hemmelige våpen i valgkampen. De gikk fra dør til dør med valglister, holdt store festivaler bare for kvinner, og på den avgjørende dagen troppet de opp ved valglokalene. Hamas har bidratt til at kvinner har fått en sterkere posisjon i Gaza, hevder Umm Nidal. – Noen ganger finner du ikke engang en ledig plass i moskeen – den er full av kvinner. Det viser at kvinner er svært aktive. Tusenvis av unge kvinner kommer til moskeene for å lære Koranen utenat, forteller hun. – Kunne dere hatt en kvinnelig statsminister i Gaza? Umm Nidal smiler. – Det er mulig, alt er mulig. Men takk Gud, vi har gode og ansvarlige menn i bevegelsen vår. De er nok til den posisjonen. Alt avhenger av dem, og vi stoler på dem. I dag finnes det ingen kvinner blant Qassam-soldatene, men Umm Nidal forteller at mange har kommet og spurt om å få være med. Da har hun bedt dem være tålmodige. Hun sier Hamas trenger mer penger før de kan opprette en egen kvinne-brigade. – Særlig i Gaza kunne kvinner vært gode soldater. Det kan være en feil av bevegelsen ikke å gi dem sjansen, sier hun. Likevel spiller kvinner en viktig rolle i Qassam-brigadenes kulisser, forklarer Huda Naim, en yngre og mer moderat Hamas-politiker jeg har intervjuet: Som mødre tar de ansvar for å kjøpe leke-uniformer til barna sine og forteller dem historier om motstandshelter og martyrer, slik at barna skal få riktige forbilder. Menn som jobber for Qassam og den mer radikale gruppen Islamsk Jihad har fortalt meg at de får viktig støtte fra sine koner. Hun forbereder militærutstyret deres før de skal ut på patrulje om natten, lager mat til dem og lærer barna å be for dem. Øverst blant slike kvinner troner Umm Nidal. Mens vi sitter på sofaen og snakker om kvinnespørsmål, serverer barnebarnet på åtte år te og kaker på et sølvfat. Han er Nidals barn nummer seks, og lå i morens mage da faren døde. Umm Nidal håper barnebarna vil bli krigere når de vokser opp. – Det gjør de også. Hvert eneste barn i Gaza har slike tanker. For å gjøre motstand mot okkupasjonen, sier hun. Det er alltid barn rundt Umm Nidal. Fra sine fire døtre og seks sønner har hun 40 barnebarn og oldebarn. Og hun har ofte besøk. Én gang vi kommer holder hun lunsj for ministre, Qassam-topper og de palestinske fangene som ble løslatt etter en historisk avtale mellom Israel og Hamas i oktober. Avtalen innebar at Hamas løslot den kidnappede israelske soldaten Gilad Shalit i bytte mot 1027 palestinske fanger. En annen gang sitter søstrene til en av fangene i sofaen. De er kommet for å be Umm Nidal om hjelp til å skaffe broren en egnet kone. Men Umm Nidal lider av hjerteproblemer, og er ikke like aktiv som hun var. Hun holder seg mest hjemme, og som Gaza-palestinere flest bor hun sammen med storfamilien. Hun har en hel etasje for seg selv. I stuen har hun pyntet med Hamas-effekter: Grønne flagg og et bilde av Qassam-soldater sammen med en israelsk soldat – et slikt som har hengt over hele Gazastripen siden fangene ble utlevert. På bildet ligger den israelske soldaten på bakken, og en av Qassam-soldatene tråkker på ham. Over spisebordet henger en montasje med bilder av martyrsønnene over al-Aqsa-moskeen og Klippemoskeen i Jerusalem. Ved siden har Umm Nidal plassert en samling mannsportretter. Da jeg spør henne hvem mennene i portrettsamlingen er, svarer hun: – Rakettavdelingen. Familien Farhat har en lang historie i kampen mot Israel. Sønnene har vært aktive i Qassam siden starten, på morens oppfordring. På begynnelsen av 1990-tallet hjalp familien den ettersøkte Qassam-lederen Imad Aqel å gjemme seg. De grov en tunnel under huset, der Aqel skjulte seg i mer enn et år. – Det var virkelig risikabelt. Mens han gjemte seg her, utførte han 19 operasjoner mot Israel, forteller Umm Nidal, en dag vi sitter og snakker i forgården hennes. Hun ser mot et hjørne. Det var der Aqel ble skutt av over 20 israelske soldater – foran øynene hennes, forteller hun. Mens hun snakker, kommer en rad skjeggete menn ut av huset. De er medlemmer av Qassam, og har hatt samling inne i stuen. Salam, sier de, en etter en, salam-salam-salam, som et klikk-klikk-klikk. Salam er en vanlig hilsning som betyr «fred». Umm Nidals tre gjenlevende sønner er alle med i Qassam, og hun forteller at to av dem har svært høye posisjoner. Alle har sittet i israelske fengsler. Hun peker på den ene, som nå går frem og tilbake rundt oss og snakker i en slik walkie-talkie jeg har sett andre militante palestinere bruke. Han skal ha vært arrestert åtte ganger. Den siste gangen satt han ellleve år. Sønnene er ofte i nærheten når vi besøker Umm Nidal. Rusler inn og ut av huset, sitter sammen med oss og drikker te. De har runde, joviale ansikter og sansen for en slags selvironisk humor. En gang flirer den ene og sier han vil gi meg et eget Qassam-pressekort. Den andre sønnen har tre avkappede fingre, og Umm Nidal forteller at hånden hans ble skadet da han testet en bombe som ikke var god nok. – Sønnene dine utfører mye risikabelt arbeid. Hva føler du når de forlater huset for å gjøre det? – Selvfølgelig er jeg redd. Men samtidig er jeg glad inni meg, fordi sønnene mine gjør så ærefulle oppdrag, sier hun, og forteller om sønnen Wessam: – Han kjørte en lastebil som han forsøkte å detonere inne i en israelsk by. Sønnenes posisjoner kan gjøre stedet vi sitter til et attraktivt bombemål. Israelske styrker har alt angrepet huset fire ganger. Umm Nidal vet at det kan skje igjen. – Jeg venter det når som helst. Kanskje nå. Mens du er her, sier hun. Og smiler mildt. Umm Nidal nekter å anerkjenne den minste del av Israel, og vil at hele det historiske Palestina skal utgjøre palestinernes stat. I likhet med mange palestinere bruker hun oftest betegnelsen al yahuud – «jødene» – om israelerne, slik mange israelere sier «araber» i stedet for «palestiner». For noen er det politisk, for andre er det bare en vane. Umm Nidal unngår helst ordet «Israel». – Israel er ingen stat. De er en okkupant, og har ingen røtter her. Sionisme fortjener ikke å bli navngitt, sier hun. Hun har lite til overs for den palestinske presidenten Mahmoud Abbas, som leder det sekulære og forhandlingsvillige partiet Fatah. – Ingenting Abbas har gjort har vært bra for det palestinske folket. Han foretrekker fredssamtaler og en fredsløsning med Israel i stedet for militær motstand. Det har aldri vært riktig. Det får oss til å le, sier hun. I mai i fjor inngikk Hamas og Fatah en avtale som blant annet tok sikte på å danne en felles overgangsregjering frem til valget i mai i år. Dette er det foreløpig ikke blitt noe av. Umm Nidal er for en forening med Fatah, men ikke på Fatahs premisser. – Vår erfaring med fienden er at det eneste effektive er væpnet motstand. Finnes det noen annen metode mot Israel enn våpen? Umm Nidal synes det er urettferdig at mange kaller Hamas-folk terrorister. – Jeg skulle virkelig ønske de kunne se på oss på en rettferdig måte. Hvem er terroristen – den som forsvarer hjemlandet, eller den som angriper? Kanskje finnes det folk i verden som ikke vet hva som skjer i Palestina. Det henger sammen med media. I årevis har israelske medier vært sterkere enn arabiske medier, sier hun. – Men når palestinske grupper bruker bombebelter og raketter, dreper de barn, kvinner og sivile. Hva synes du om det? – Det kan være en krigsnødvendighet, sier hun, og legger til et argument jeg har hørt flere ganger: At alle israelere er militære, fordi både menn og kvinner i Israel har verneplikt, og mange fortsetter å være med i reservestyrkene etter førstegangstjenesten. – Hvis de ikke er soldater, har de vært i militæret før. Og kvinnene du snakker om – hvor kom de fra? De kom fra Ukraina og andre europeiske land, fra Vesten. Vet de ikke at dette ikke er deres land? spør Umm Nidal, og understreker at Hamas generelt elsker mennesker. – Hva synes du når palestinske grupper dreper barn? – Det er selvfølgelig en skam. Selv når det gjelder jødene, føler jeg, som menneske, med dem. Fordi de er mennesker, sier hun. Til tross for at Hamas har som mål å erstatte Israel og de palestinske områdene med en islamsk stat, har de foreløpig ikke gjort noen lovendringer for å implementere sharia – islamsk lov – i den palestinske loven. Det har de fått grundig kritikk for av al-Qaida og radikale salafistgrupper som har vokst frem i Gaza det siste tiåret. Salafistene mener Hamas er blitt for moderate i regjering, både når det gjelder den væpnede kampen og håndhevelsen av sharia. Og selv om myndighetene har holdt sedelighetskampanjer og forsøkt å innføre regler som at kvinnelige advokater må bruke hijab i retten, uteblir det mye omtalte Hamastan. – Jeg skulle ønske hver eneste lov i samfunnet vårt kunne komme fra sharia, sier Umm Nidal. Hun gir et eksempel: Når en mann og en kvinne som verken er i familie eller gift møtes på et lukket sted, er det haraam – forbudt i henhold til islam. Det bør også bli forbudt ved lov, mener hun. Riktignok er dette sosialt uakseptabelt, og selv på offentlige steder er det uvanlig at ugifte menn og kvinner sitter sammen alene. Hamas har utplassert et slags moralpoliti på restauranter og kafeer, og en Hamas-politikvinne jeg intervjuet fortalte at det hender de stopper ugifte par. Jeg har selv en palestinsk venn som ble anholdt og brakt inn til gjentatte avhør etter at han drakk kaffe på kafé med en kvinnelig kollega. Mange kvinner i Gaza dekker ansiktet, særlig i de mest konservative områdene. Umm Nidal gjør det ikke, fordi hun er gammel, sier hun. Hun gjorde det da hun var yngre, men synes det er galt å presse unge kvinner til å bruke niqab – ansiktsslør. – Men dersom kvinnen er veldig vakker eller bruker sminke, kan det være bedre å bruke niqab, sier hun, og forklarer konsekvensen hvis en pen eller sminket kvinne lar være: – Hvis en mann er gift med en kvinne som ikke er vakker, kan det bli et problem mellom ham og kona hans. Til tross for at niqaben er blitt mer vanlig de siste årene, velger en del kvinner i det (relativt sett) åpne sentrum av Gaza by og på de mest liberale kafeene å ikke engang bruke hodeplagget hijab. – Det er til og med kvinner som bruker hijab, men ikke på den riktige måten. Jeg klandrer dem svært hardt, sier Umm Nidal, og forteller hvordan en riktig hijab skal være: Den må være vid, ikke gjennomsiktig, uten farger og ikke laget av skinnende eller blinkende stoffer. Kvinnen som bærer den må heller ikke kle seg uislamsk, for eksempel ved å følge europeisk mote. – Vesten angriper kulturen og religionen vår ved å sende oss nye motehijaber, som blinker og har farger, sier Umm Nidal. Jeg spør hva hun synes om min bekledning, der jeg sitter med en ensfarget hijab, vide bukser, og en sort tunika som rekker langt ned på lårene. – Du bør dekke deg til mer, sier hun, men legger til at jeg er bedre kledd enn mange palestinske kvinner. Det hender hun blir trist av at til og med Hamas-bevegelsens kvinner bruker hijab feil. – Dersom en kvinne viser mer enn hendene og ansiktet, vil hun motta svært hard tortur fra Gud på dommedag. Disse kvinnene, også de som bruker hijab på en usann måte, vil bli hengt etter håret i helvetet. Alle som gjør slike dårlige ting – narkotika, tyveri, drap, å ikke bruke hijab – vil dele helvetesilden, sier hun. – Hva med meg, som ikke er muslim? – Jeg synes virkelig synd på deg. Du kunne vært som en av mine døtre. Jeg ønsker at du skal redde deg selv, sier hun, og ber meg studere islam. Det er ikke første gang Umm Nidal forsøker å omvende meg. Når hun gjør det, blir stemmen hennes myk og smilet hennes mildt, og de store, mørke øynene svøpes i en blank hinne. – Islam hillwa – islam er vakker, sier hun. – Jeg skal fortelle deg noe som mor. Jeg skulle ønske du kunne spørre deg selv hvordan du lever. Og prøve å tenke på hvem som gir deg velsignelse, skjønnhet og det du har på deg. Hvem skapte oss? Hun ser på meg. Forteller at folk tror hun, martyrenes mor, lever et hardt og trist liv. – Døtrene mine og jeg har også lyst til å ha fine klær, henge rundt og være glade. Men det som gjør oss glade, er himmelen. Gud har lovet oss himmelen på dommedag. Jeg er også glad når jeg ber, faster og møter mennesker. Islam er lykkens religion. Det er hardt å be mye og bruke niqab, men jo vanskeligere livet er, jo bedre blir livet etterpå, sier hun, og spør: – Hva kan være bedre for meg som muslimsk kvinne enn å ha martyrsønner og være sikker på at de er i paradis nå? En kveld i mars 2002 klippet Muhammad Farhat seg gjennom gjerdet til utposten Atzmona i en jødisk bosetning sørvest på Gazastripen. Med seg hadde han et gevær og håndgranater. Da han hadde kommet seg gjennom gjerdet, gikk han rett mot en videregående skole som kombinerte religiøse studier med militærtrening. Der begynte han å skyte, og skjøt i omtrent 20 minutter før han selv ble skutt. Da hadde han rukket å drepe fem tenåringer og skade 23. Umm Nidal visste godt hva den yngste sønnen gjorde, og allerede tre dager i forveien hadde hun begynt å sørge over tapet av ham. Om morgenene hadde hun sneket seg inn på rommet hans for å betrakte det sovende ansiktet hans. Og hun hadde spilt inn en martyrvideo med ham, en slik avskjedsfilm mange militante islamistgrupper lager i forbindelse med selvmordsoppdrag. I videoen poserer Umm Nidal og sønnen sammen med et gevær, og hun befaler ham å ikke komme tilbake uten å være martyr. Hun holder rundt ham, stirrer inn i kamera og sier: «Jeg ga sønnene mine til jihad for Allah ... det er vår religiøse plikt.» Klippet fikk internasjonal oppmerksomhet. Det var eldstesønnen Nidal som hadde valgt ut lillebror Muhammad til oppdraget. Da tiden var inne, tok mor og sønn først farvel ansikt til ansikt. Siden snakket på telefonen. Begge gråt, forteller Umm Nidal. – Så sa han at han måtte gå. «Dette er siste gang jeg kommer til å snakke med deg, mamma», sa han. Jeg fortalte ham at jeg håpet Gud ville hjelpe ham og gi ham martyrdom. Hun var trist da hun fikk vite at han hadde lyktes, men bøyde seg i takknemlighet for Allah. I begravelsen hans bar hun et maskingevær. Umm Nidal har allerede spilt inn martyrvideoer med de gjenlevende sønnene. – Folk tror jeg er en hard og tøff kvinne som sender sønnene mine i døden. Men det er veien til å redde dem, til å garantere dem Guds velsignelse. Hvordan kan folk tro at jeg ikke elsker sønnene mine? spør hun. – Hva betyr døden for deg? – Jeg bekjenner meg ikke til ordet død, men til martyriet. En martyr er fremdeles levende i paradis. Jeg skulle ønske du kunne bli muslim, for å forstå hva disse ordene betyr. Jeg tilbyr deg det virkelig, sier hun, og igjen blir stemmen hennes myk. En dag forteller hun at hun har hatt en drøm natten i forveien. Hun drømte at hun ble martyr. – Jeg følte ingen smerte. Jeg så meg selv rope: «Hvor godt det er å være martyr for Gud!» Jeg så sønnen min, og var trist fordi han var drept. Men samtidig var jeg glad. Da jeg våknet, var jeg lei meg for at det bare var en drøm. Kilder: Beverly Milton-Edwards og Stephen Farrell: Hamas, Zaki Chehab: Inside Hamas – The Untold Story of Militants, Martyrs and Spies, Qassam-brigadenes nettsider, Wikipedia, Haaretz, The New York Times, CNN, National Geographic, International Crisis Group, Beverley Milton-Edwards, http://wn.com/Umm_Nidal, http://www.youtube.com/watch?v=YlGGqojA5iA Hamas