Sorg er kjærlighet som er blitt hjemløs, sies det.
Den siste uken i Tinghuset er det nettopp dette det har dreid seg om. Uendelige mengder med kjærlighet som ikke har et sted å gjøre av seg. Som ren observatør har jeg ingen idé om hvordan jeg best skal håndtere det. Hvordan skal vi møte noe sånt? Hvordan skal vi oppføre oss i kontakt med disse, de største, emosjonene? Og i så voldsomme mengder? Jeg må innrømme at jeg innimellom synes det er så vanskelig at jeg ender opp med å gjemme meg.
Uke 4 av rettssaken har i sin helhet vært viet obduksjonsrapportene fra Utøya. Det har vært uken for den store, store smerten. Dette har handlet om de som ikke kom hjem. Ikke noe annet. Det har vært korte, kliniske beskrivelser av hvordan hvert enkelt prosjektil passerte gjennom ofrene, og en kort forklaring av hva som førte til at vedkommende døde, og om døden inntraff umiddelbart eller ikke. I etterkant av obduksjonsrapportene har det vært en kort, men fin «seremoni» for hver enkelt der vi har fått se et bilde av personen mens han eller hun fremdeles var i live, før bistandsadvokatene har lest opp en kort tekst, som har sagt noe om hvem vedkommende var. Hva vedkommende likte å gjøre. Hvilke håp personen hadde for fremtiden. Gjerne skrevet av de etterlatte eller noen som kjente dem godt. For de pårørende, de av dem som orker å være til stede, må dette være et av de mest belastende øyeblikkene de noensinne kommer til å oppleve. Ansikt til ansikt med han som drepte en de elsket, får de en detaljert gjennomgang av hvordan deres kjære døde, samtidig som de blir minnet på hva de har mistet. Det er en miks av inntrykk som jeg har problemer med å skjønne hvordan hjernen i det hele tatt kan prosessere. Og alt innenfor en tidsramme på maks en halvtime. Det er så mye sorg og kjærlighet presset inn på kort tid, at å være til stede kjennes som å få juling. 69 drepte på Utøya. 69 slike ritual. Å være i nærkontakt med denne voldsomme mengden traume er overveldende. Det føltes også veldig privat. Frykten for å bli oppfattet som en kikker, en som bare står på sidelinjen og tar innover seg andre menneskers lidelse, er såpass stor at jeg etter hvert har måttet trekke meg unna. Det vil si å holde meg i kaféområdet, eller hjemme. Er jeg ikke til stede, gjør jeg heller ingen skade. Jeg håper det er riktig. Det store antallet berørte gjør meg i tillegg redd for å bli nummen, og kanskje slutte å høre etter. Såpass skylder man dem som er der at man er hundre prosent til stede. Det sømmer seg bare ikke å være ufokusert i en begravelse, så jeg forsøker å ikke synes.
Jeg har vært her noen uker nå, og jeg støter på mange av de samme ansiktene hver dag. Gjerne da de fra støttegruppen. De som har tatt på seg jobben med å være de berørtes ansikt utad. De vi ser uttale seg i media. Mange av dem er pårørende selv. Fellesarealene på Tinghuset er overraskende små, så etterhvert hilser vi jo også og slår av en prat. En vanskelig øvelse, må jeg innrømme, for også her må jeg spørre meg selv hva som er riktig? Hvis jeg spør dem om hvordan det går, som jo er en medmenneskelig og naturlig reaksjon, kommer de da til å tro at jeg spør fordi jeg har en rød presseakkreditering rundt halsen? Kommer de til å tro at jeg bare spør for å få noen salgbare kommentarer til neste ukes Morgenbladet? Det vil jeg jo ikke. Og andre veien. Hvis jeg ikke spør, fremstår jeg da som verdens jævligste fyr? Er jeg ikke da også et elendig menneske? De få andre jeg har møtt som har gått gjennom en større sorgfase, har jo ofte påpekt nettopp dette med at folk trekker seg unna, som noe av det verste. I Tinghuset ender det med at det er de som spør meg.
«Hvordan synes du at det er», spør de ofte.
Jeg synes jo at det er helt forjævlig, selvfølgelig, men den belastningen det er for meg er så milevis unna den det er for dem at det ikke er noe jeg føler jeg kan si. Så svaret mitt er nesten alltid det samme.
«Slitsomt, jeg skjønner ikke hvordan dere klarer det.»
Og det svaret jeg oftest får tilbake er dette:
«Vi har stått oppi det her i ni måneder vi, nå.»
Og det er det fort å glemme. Ni måneder med «det her». Bare fire uker inn i rettssaken er det nok mange i Norge som begynner å bli mette. Helt forståelig. Men tenk på at disse folkene har stått oppi dette i ni samfulle måneder. De står i det ennå. Husk hvor slitne vi var i slutten av juli i fjor, vi som ikke var direkte berørte. Så slitne at det føltes som om vi aldri kom til å føle oss normale igjen. Disse menneskene har stått i dette i ni måneder. Den følelsen vi fikk da bomben smalt i Oslo sentrum. Den følelsen av at «nå står hele verden og vakler». Norge var et farlig sted å være. Og den følelsen vi fikk da beskjeden kom om at det fantes drepte på Utøya. De kalde frysningene som gikk gjennom oss da. Og den verste dagen av alle, 23/7, dagen etter, da vi våknet opp og fikk beskjed om at det var cirka 80 drepte på Utøya. Et tall som gudskjelov ble nedjustert, men som gjorde oss kvalme.
Hvis vi bruker fem minutter på å sette oss tilbake i tid, og kjenner litt på de følelsene igjen, er vi kanskje litt nærmere å forstå. Litt nærmere å kunne respondere riktig.
Ni måneder med «det her».
Jeg har ingen referanseramme fra eget liv for å forstå hva dette innebærer. Det virker umenneskelig. Hvordan holder de det ut? Hvilke voldsomme mentale krefter er det som kommer til overflaten hos enkelte når det trengs? En ting er den enorme belastningen det er å måtte sørge over noen som har gått bort, men disse må i tillegg gjenoppleve grusomhetene uke etter uke, gjennom en lang og offentlig rettssak. Noen av de etterlatte har i tillegg påtatt seg en heltidsjobb med å være tilgjengelig for presse gjennom alle ti ukene i Tinghuset. Flere av dem bortimot daglig. Dette innebærer også å snakke med utenlandsk presse. En jobb vi har glemt å gi dem ros for. Representanter fra støttegruppen har fortalt meg hvordan de føler et ansvar overfor landet, for Norge, når de for eksempel gjør intervjuer med svenske aviser, georgisk tv eller tsjekkisk radio. Det er viktig for dem at de gjør en god jobb. At de er med på å sette Norge i et godt lys. At de for eksempel er med på å forsvare noen av de mykere sidene ved rettsvesenet vårt overfor land som kanskje kjører en strengere linje. De er på jobb for oss. Nå. Midt opp i alt dette. Etter ni måneder med «det her». Hadde jeg turt å stå og snakke med dem i mer enn bare noen minutter, skulle jeg ha takket.
Det er flere lekser i ydmykhet å få fra de pårørende. En tidligere uke har de berørte selv stått i vitneboksen og fortalt om det de har opplevd. En av dem var faren til jenta som satt i resepsjonen på Regjeringsbygget da det smalt, bare syv meter unna bomben. Hun som bare ble omtalt som «mirakeljenta». Siden noen av skadene hun pådro seg medfører at hun ikke husker stort fra 2011, 22/7 inkludert, var det faren hennes som var lengst i vitneboksen. Han fortalte om den forferdelige turen i bil fra Fredrikstad til Oslo, mens han forsøkte å nå datteren sin på mobilen. Om timene i uvisse, mens han ringte til sykehuset for å høre om de hadde funnet henne. Og ikke minst om øyeblikket da han ble bedt om å identifisere en jente som lå i koma, som kunne passe datterens signalement.
Øyeblikket han beskrev som «det beste og det verste».
Hun var i live, men det så ikke bra ut. Håpet og usikkerheten. Det beste og det verste. Det eneste han ville var at hun skulle overleve og leve et vanlig liv. En selvsagt ting, men allikevel så viktig. For dette med det vanlige går igjen blant alle de overlevende. Tilbake til normalen. De unge vil bare leve, og de voksne vil bare at de skal få sjansen. Jo fortere det kan oppnås en følelse av normalitet, jo bedre. For de som jobbet i regjeringskvartalet betyr det å komme tilbake på jobb. Alle som vitnet ønsket det. Tilbake til kolleger. Vafler eller is med jordbær på fredagskaffen. For de fra Utøya dreier det seg om russetid, studier og venner. Ingen har uttrykt ønsker om det ekstraordinære. Det vanlige er det de vil ha.
Ideelt sett skulle selvfølgelig 22/7 aldri ha skjedd. Men når det ikke lar seg gjøre, er det altså det vanlige som fremstår som selve idealet. «Vanlig». Ordet er nesten et skjellsord i vår tid. Er det noe vi ikke skal eller vil være, er det vanlig. Det er en påminnelse, dette. Det vanlige er kanskje ikke så verst. For noen er det selve drømmen. Målet. Jeg har ikke vært den mest ydmyke blant oss når det kommer til å akseptere det vanlige. Kommer sikkert til å glemme det igjen også, men akkurat nå, i møtet med denne enorme mengden sorg føles det vanlige godt. Igjen kan det være greit å huske på følelsene vi alle hadde 22/7. Da ting var som minst vanlig. Det er ikke sånn vi vil ha det. Den følelsen som de pårørende og etterlatte har stått i i mer enn ni måneder, nå. En følelse av krig, kaos og smerte. Heller vanlig enn det. Alt er bedre enn det. Vi, som ikke mistet noen, har det faktisk urimelig bra. Vi som ikke lever i en krigssone. Før ville jeg ha kalt det for selvsagtheter, men det er det med all tydelighet ikke.
En dag jeg var på jobb i forrige uke, møtte jeg en perifer bekjent på Tinghuset. En jeg hadde jobbet på samme sted som, og som jeg var på hils med, ikke noe mer. Vi sa takk for sist, og hun spurte hva jeg drev med for tiden. Jeg oppdaterte henne kjapt om mitt, og spurte ikke noe om hennes. Det var godt å kunne ha en samtale som ikke dreide seg om bomber eller skyting, men bare vanlig småpludring. 45 sekunder inn i samtalen kom en av vaktene bort til meg og sa at jeg ikke kunne snakke med henne der. Skulle jeg gjøre det, måtte jeg flytte meg bort i «mixed sone». Området der presse og etterlatte kan snakke sammen. Det var først da jeg så at hennes akreditering var blå, ikke rød. Blå for berørt. Det «vanlige» øyeblikket var borte. Realitetene var der igjen. Hva burde jeg si? Var hun der for det beste eller det verste? Representerte hun dem som overlevde eller dem som gikk bort? Jeg klarte ikke si noe og vet det fremdeles ikke. Jeg unnskyldte meg bare, og trakk meg inn i «mixed sone». Gjemte meg blant andre pressefolk. Det føltes skamfullt, men der og da, også som en lettelse. Jeg klarte bare ikke å finne de riktige ordene, så i redsel for å si noe feil valgte jeg heller å gjemme meg.
Det er seks uker igjen av dette for oss. For de berørte skal de ni månedene først bli til ti og så til elleve og tolv. Før de etterhvert skal begynne å telle år. Jeg har hele tiden tryggheten av å kunne gjemme meg i det vanlige hvis jeg synes det blir for mye. For de pårørende i rom 250 er det ingen steder å gjemme seg. At de klarer det så bra som de gjør, vitner om krefter utenfor min fatteevne.
Du kan abonnere på serien Kristopher Schau; Inntrykk fra 22. juli-rettsaken på e-post og RSS 
Ingen kommentarer