Narsissistene: Med tre rettsfrie dager i Tinghuset denne uken er det for første gang mulig å ta inn over seg litt av det andre som skjer i forbindelse med rettssaken. Og «det andre» i Tinghuset, i tillegg til sårede og etterlatte, er pressen.
For å gjøre det lettere å skille oss fra hverandre, der vi støter på hverandre i kaffekøer og i pauser, er pressen blitt utstyrt med røde akkrediteringer og berørte med blå. Et bra system som gjør at man vet hvordan man skal oppføre seg når man uforvarende kommer i samtale med noen man ikke har møtt før, og en god påminnelse om at Tinghuset er noe langt mer enn en arbeidsplass. Jeg hadde på forhånd trodd at trykket på de pårørende og etterlatte skulle være enda større enn det allerede er, siden vi er presset sammen på et såpass lite område, men så hadde jeg da også glemt noe av det mest vesentlige i den moderne pressens natur. Det at ingen er så glad i pressen som pressen selv. Av mangel på et bedre uttrykk kan vi vel driste oss til å si at vi ser tydelige «tendenser til narsissistisk forstyrrelse og oppblåst og grandios selvoppfatning». Pressen simpelthen elsker å snakke med pressen, intervjue pressen og ta bilder av pressen. Samme hvilken annen redaksjon de kommer fra, bare de kan få noen ord. Selv jeg, som en av de mer perifere aktørene, må daglig avvise fire-fem journalister som gjerne skulle hatt noen minutter. Jeg må si det føles pussig.
Er ikke litt av problemet med dekningen av denne rettssaken, at det nettopp er for mye uviktig som lager støy? Pressen har selv laget noen flotte reportasjer om hvordan pressen har laget for mange reportasjer. Antagelig har de bare glemt å lese det de selv skriver. Vært for opptatt med å intervjue en kollega, antagelig.
Uansett så stemmer det jo. For mye informasjon har faktisk vært med å vanskeliggjøre deler av den kollektive sorgprosessen. Nettopp fordi det er så mange berørte. Nettopp fordi det er så mange ansikter, at de nesten drukner i alle ordene. Å intervjue folk i periferien, som for eksempel undertegnede, ville jeg derfor tro var nettopp slik støy.
Dette har jeg allikevel stor tro på at pressen vil klare å legge av seg, bare de får tenkt seg om litt. For tid til å tenke har de i hvert fall. Selv har jeg sittet side om side med en redaktør i en halvstor avis som har funnet det helt passende, under Behring Breiviks første forklaring om Utøya, å finne frem mobiltelefonen sin for å surfe litt på yr.no. Jada, værsiden YR. Og dette på torsdagen for to uker siden, da vi for første gang fikk detaljerte utgreiinger om hvordan barn og unge var blitt skutt og drept. I rettferdighetens navn skal det sies at mulighetene selvfølgelig er til stede for at han måtte sjekke hvordan været var i Stavanger, eller Molde, for ikke å bryte sammen. At han trengte å fokusere på noe annet. Lite trolig med tanke på all den tiden han brukte på Twitter samtidig, men tvilen skal få komme ham til gode.
Et tydeligere eksempel på å ha nok av tid var da en tidligere redaktør, i en noe større avis, satt og humret og lo høylydt på første rad mens en av de overlevende fra regjeringskvartalet fortalte om hvordan han forsøkte å hjelpe en kvinne som satt ved fontenen og blødde fra hodet, rett etter eksplosjonen. Til denne eks-redaktørens forsvar skal det sies at han lo av noe han leste i en avis. Såpass morsomt var det tydeligvis også, at han fortsatte å lese videre etter den første latterkulen, og lo enda litt mer, og enda litt høyere, før han leverte avisen tilbake til sidemannen. Det var to lyder i rommet på dette tidspunktet. Den lave stemmen til den overlevende, som senere kunne fortelle at han hadde gruet seg veldig til denne dagen fordi han hadde forsøkt å legge 22/7 bak seg. Og en varm, kneggende latter fra en uberørt herre som i tillegg har uttalt seg om andre saker på vegne av Pressens Faglige Utvalg tidligere. Det siste er synd, for da føles det fort litt meningsløst å legge inn en klage, for dem av oss som kanskje ikke syntes dette var så stilig. Ekstra bittert med tanke på at PFU, som har null juridisk slagkraft, men skal fungere som et etisk retningsgivende organ, i hvert fall på papiret hadde vært rette instans i dette tilfellet. Rettssaken dreier seg jo også om anstendighet. Norges anstendighet. Det er en grunn til at Behring Breivik ikke blir dradd ut i gatene og skutt. Vi skal gjøre dette riktig. I alle ledd. Dette innebærer også å oppføre oss enda litt ryddigere enn vanlig. Ikke bare på papiret eller på nett, men inne i rom 250 også.
Det har ikke bare vært latter, men også rikelig med snøfting fra samme eks-redaktør tidligere i ukene. Da mer som en tydeliggjøring av eget ståsted for å vise at han ikke istemmer det Behring Breivik har sagt. Snøftingen er til nøds forståelig. Latteren er utilgivelig. Ingen av delene er greit, dette er ikke vårt rom. Rom 250 i Tinghuset tilhører rettsvesenet og de etterlatte. Har man et behov for å lufte frustrasjonene sine, eller skoggerle, kan man gjøre det i egen avis. Blir det for vanskelig, er det jo bare å gå ut og intervjue hverandre.
På tross av pressens oppblåste, selvgode vesen har jeg allikevel, etter tre uker med min røde akkreditering rundt halsen, begynt å sette pris på det også. Å være en del av det. Jeg kjenner det igjen fra musikkdelen av livet mitt, bandbiten. Det å være med i en gjeng, som tilsynelatende står utenfor alt, og som har lov til alt, og som i tillegg har noe truende og farlig over seg. Klart det føles godt. Kameraderiet også, oss mot de andre. Selv politiet trår litt varsommere rundt deg når de skjønner hvor du kommer fra. Følelsen av å være over loven, stå utenfor, og kommentere det som foregår på innsiden, er ingen ubehagelig følelse. Tvert imot. Forskjellen er bare at i motsetning til de fleste band i Norge, så er ikke presseembedet en hobby, men en jobb. En betalt jobb. Jeg hadde heller aldri takket ja til å dekke denne rettssaken om jeg ikke tjente penger på det, til det er belastningen for stor. Forskjellen er at pressen som institusjon føler nedgangstidene hardere på kroppen enn jeg gjør, og dermed har et større behov for å dytte litt på de moralske grensene, om det kan generere noen kroner.
Pressens primæroppgave i 2012 er fremdeles salg, ikke nyhetsformidling. Salg av egen avis. Nyhetsaspektet ved produktet blir mindre og mindre viktig. Antall kolli er det som teller. Det skal enkelt og greit tjenes penger for å overleve. Reklame på nett, siden papiravisen mest er noe vi bruker til å pakke inn kjøkkenglass med når vi skal flytte, ser ut til å være veien å gå. Derfor må det tenkes ut nye kanaler for inntjening, og tegnet i tiden er nett-tv? Alle de store og mellomstore avisene har det nå, og store deler av nyhetsdekningen fra rettssaken foregår da også via disse nett-tv-sendingene. Litt lummert er det riktignok å måtte se på en reklame for det nyeste potetgullet fra Maarud i forkant av en sak der etterlatte skal uttale seg om da de mistet sine nærmeste, men at de velger nett-tv som løsning viser uansett at pressen selv har sett verdien av levende bilder. Levende bilder, om det så er av pressefolk som intervjuer pressefolk, genererer «klikk», og «klikk» er lik penger i kassen. Her er de helt på nett med tiltalte selv, som også så verdien av de levende bilders kraft, og ønsket å filme henrettelsen av Gro Harlem Brundtland hvis han fikk sjansen til å gjennomføre den.
Det er naturlig nok flere som ser på bilder i bevegelse, enn som leser et manifest. La det derfor ikke være noen tvil. Da pressen gjorde alt som sto i dens makt for å få lov til å vise livebilder av Behring Breivik fra rettssalen – og til slutt bare ble stoppet av Høyesterett – så var ikke dette bare fordi den mente dette var viktig for pressefrihetens skyld. Selvfølgelig var det viktig også. Makt er viktig for dem. Viktigst av alt var muligheten til et kjærkomment oppsving i antall besøkende på nett. Livebilder selger, salg er lik penger, og penger er lik jobb i morgen.
Behring Breivik har bedt oss om å se på ham som en selger.
«Jeg selger i prinsippet drømmer», sa han på et tidspunkt.
Vel, ved å ønske å kringkaste dette er det hans drømmer pressen er villige til å ikke bare kjøpe, men videreselge for å kunne tjene noen penger på den selv. Dette ønsket er dessverre ikke forankret i edel fornuft, men i annonseinntekter og store ord. Igjen virker handlingsmønsteret faretruende likt både i tiltalestolen og på pressebenken. En lite empatisk handling kan forsvares bare den pakkes inn pent nok.
«Det ville styrket avskyen for ham», har noen sagt.
Ja, det ville kanskje det. Her. I Norge. For flere enn vi liker å innrømme ville det nok fungert motsatt også. Når den generelle avskyen har lagt seg, og det er gått litt tid, er jeg redd mange hadde begynt å tillegge standhaftigheten i uttalelsene hans litt mer kredibilitet enn det den fortjener. Spesielt om de hadde hatt noen flotte livebilder de kunne få nyte utenfor kontekst. Nå er det ikke debattantene på Hegnar Online og Dagbladets debattforum som bekymrer meg mest akkurat i denne forbindelse. Det er ikke bare Norge som har internett.
Høyreekstreme over hele verden har manglet en Behring Breivik. En velkledd, velartikulert, kritthvit mann, som helt uten emosjoner saklig kan fortelle hvorfor det er verdt å drepe for «en bedre verden». En som er villig til å gå et steg lenger enn de andre, og stå for det. Et ansikt å samle seg bak, som ikke unnskylder noe. Om vi tillater filmingen av Behring Breiviks lange «ideologiske» utlegninger, vil høyreekstreme over hele verden endelig ha tilgang til det billedmessige råstoffet de har ventet så lenge på.
Pressen, mer enn noen andre, har sett hvilken kraft levende bilder kan ha. Såpass at det tydeligvis er en av bærebjelkene for videre eksistens, også for avisene. Forsøk da å forestille dere den voldsomme påvirkningskraften bildene av Behring Breivik kan ha om de blir klippet med et grumsete formål for øyet. Behring Breiviks egen regidebut var et godt steg unna Leni Riefenstahls, men allikevel nok til å få ham selv til å ta til tårene. Jeg vet ikke hvor mye det er grunn til å vektlegge akkurat det, men kraften i billedmediet skal vi ta på alvor. Det er noe med å kvele flammene, i stedet for å pøse på med bensin. Film blir ikke borte lenger, sånn som den ble før i tiden. Nå ligger den der, på nettet, for alltid. Informasjonsstrømmen er dessuten så stor at folk ser det de vil se. Behring Breivik selv er et godt eksempel på det. Han velger seg ut den informasjonen han finner som best underbygger den oppfatningen han allerede har av verden, og melker den for alt den er verdt. Høyreekstreme, spesielt i Europa, kommer til å kaste seg over dette billedmaterialet og bruke det for alt det er verdt om de får muligheten. Den saklige og rolige tonen til Behring Breivik vil gi hatpropagandaen deres en legitimitet den tidligere har manglet. Så langt er de blitt foret med en flott billedbank med en nykjemmet Behring Breivik, ulastelig antrukket i dress med nettopp det heroiske uttrykket de etterspør. Behring Breivik med en knyttet neve mot kameraene, for å signalisere til sine «brødre og søstre» at kampen fortsetter og at han ikke skal la seg knekke. Det eneste de mangler nå, er noen gode livebilder. En filmsnutt med en rolig Behring Breivik som, med hodet høyt hevet, saklig greier ut om sin forrykte ideologi, ville vært det nærmeste de hadde kunnet komme å få sin egen Nelson Mandela. Det er nesten så vår egen presse hadde kunnet trykket opp t-skjortene med bildet av ham først som sist. Når de allikevel ønsker å skape et marked, mener jeg.
Når avskyen legger seg, for det gjør den dessverre, ville billedmaterialet etter hvert blitt kuriosa for oss. En grusom dokumentasjon av noe som har vært. For militante høyreekstreme over hele kloden ville det blitt en filmatisk gullgruve. Starten på noe stort.
Jeg vet at dere, mine nye kjære kolleger, frykter dagen da ingen vil «komme på konsertene deres» lenger, men jeg er mer enn villig til å kjøpe noen papiraviser utover sommeren hvis det kan bidra til å holde dette billedmaterialet unna dem som nå sikler etter å legge hendene sine på det. Verden krymper. Det vi gjør her hjemme får konsekvenser der ute.
Aldri igjen. Det som skjedde 22. juli må aldri skje igjen. Dag etter dag i retten gjentar jeg dette for meg selv. Og det betyr ikke bare at det aldri må skje igjen her. Det må aldri skje igjen. Overhodet.
Du kan abonnere på serien Kristopher Schau; Inntrykk fra 22. juli-rettsaken på e-post og RSS 
Ingen kommentarer