Hvem er han, Anders Behring Breivik? Hva gikk galt, som gjorde at han synes det er helt greit å drepe 77 mennesker? Hva frembragte denne feilkoblingen i hjernen hans? Akkurat nå, i rettssakens andre uke, virker det dessverre mindre og mindre sannsynlig at svarene kommer i Oslo tinghus. La oss derfor håpe at arbeidet med å kartlegge sinnet hans fortsetter langt utover de neste åtte ukene, for vi har i grunnen fått en gavepakke i hånden, oppi all elendigheten. Vi har drapsmannen i levende live og han er over middels glad i å prate. Han har gitt oss ideologien sin inn med teskje, så argumentasjonen hans har vi god oversikt over. Men hvorfor ble han selv så mottagelig for den? Noe galt er det jo med hodet hans. Såpass er alle enige om? Men hva? Hvorfor endte for eksempel ikke jeg opp som ham? Hva gjorde de rundt meg riktig da jeg vokste opp, som de rundt Behring Breivik ikke gjorde? De sakkyndige klarer ikke bli enige om han er gal eller ikke. Akkurat nå føles det heller ikke så viktig for meg. Han blir sperret inne uansett. Det er alt det andre jeg går og lurer på. Hvordan ble han sånn? Inntil svarene måtte komme, kan vi ikke annet enn å fortsette å lytte.
Lyden av stemmen til Behring Breivik begynner nå å gå meg på nervene. De siste ukene er det faktisk hans stemme jeg har hørt mest. Mer enn stemmen til hun jeg bor sammen med. Mer enn min egen. Ved flere anledninger har jeg tatt meg selv i å måtte slette sms-er før jeg har sendt dem, fordi jeg har formulert meg som Behring Breivik. Styltete og akademisk. Ordet «pompøs» for eksempel kan jeg rett og slett ikke bruke lenger. Behring Breivik har sagt at han har uttrykt seg «pompøst» et tresifret antall ganger i salen og dermed brukt opp ordet. Synd, for det er godt adjektiv. Det er i det hele tatt en god del ting jeg har sagt og gjort opp igjennom, som jeg har begynt å tenke over. Det forferdelige er jo at vi faktisk har en del til felles.
For å ta det uskyldige først. Hilsenen hans. Den idiotiske, selvoppfunnede hilsenen han brukte de første dagene i retten, der han slo sin høyre, knyttede neve mot brystet før han rettet den ut mot oss i salen. Det har jeg, med skam å melde, sikkert gjort et tyvetalls ganger selv fra en scene. Som en gest på slutten av konserten. Hånden mot hjertet for å signalisere, «pompøst», at mitt hjerte er med dem som ser på, og så ut med armen, «pompøst», for kanskje at noen skal rette neven tilbake mot meg. For Behring Breivik et signal om hvor han står politisk. For meg et forsøk på å gjøre noe tøft i en alder av 40. Tja, jeg føler ikke at akkurat den gesten er noe jeg kan fortsette med.
Det er andre ting av mere personlig art vi deler også. Fremdeles trivielle ting. Pressehatet for eksempel. Gudene skal vite at jeg har lite til overs for norsk presse, og har ønsket den alt vondt ved flere anledninger. I mitt stille sinn, og for så vidt blant venner også, har jeg ofte ønsket navngitte personer en snarlig og brå død. Noe jeg tydeligvis deler med Behring Breivik. Jeg kommer garantert til å gjøre det igjen også, men akkurat nå føles det rart å ha sagt noe sånt. Det gir meg ikke dårlig samvittighet å ha tenkt dette. Overhodet ikke, men likevel føles det spesielt å vite at jeg fint hadde kunnet møte Behring Breivik på byen og holdt en opphetet prat gående i en halvtimes tid om gleden ved at utvalgte personer i norsk presse skulle vandre heden. Selv hadde jeg antagelig våknet opp om morgenen og ikke tenkt noe mere på det, mens han hadde våknet opp enda mer oppsatt på å fullføre planene. For meg ville det vært en ventil. For ham, bensin på bålet.
Behring Breivik ser på kristendommen som en krigsmaskin. Kunne ikke vært mer enig. Riktignok synes han at det er det som gjør kristendommen til det perfekte valg som trosretning for ham. For meg er det omvendt. En god grunn til å vende den ryggen. Forskjellig utfall, men originalsetningen, «kristendommen er en krigsmaskin» er vi hundre prosent enige om, massemorderen og jeg. Jeg kan ikke slutte å mene dette fordi Behring Breivik mener det samme, men jeg blir nødt til å omformulere meg neste gang noen spør. Fordi det føles smakløst å bruke hans ord for å beskrive mine egne følelser.
Langt verre er det når jeg kan kjenne meg igjen i noen av de instinktive responsene hans. De tingene jeg ikke klarer å kontrollere. Som da hoveddommer Wenche Arntzen, tidlig under rettssaken, måtte spørre ham, etter at han hadde forklart at han hadde brukt uforholdsmessig mye tid på dataspillet World Of Warcraft.
«Breivik, World of Warcraft, er det et voldelig spill?» spurte hun.
Jeg tok meg selv i å smile, og tenke:
«Uff da, fru Arntzen, nå høres du ut som en fryktelig gammel dame.»
Instinktivt kikker man alltid bort på Behring Breivik for å se hvordan han responderer på direkte spørsmål. Behring Breivik hadde det samme uttrykket som meg i ansiktet. Vi var begge på samme sted. To menn, ikke unge, ikke gamle, som overbærende så på en kvinne i en generasjon over oss, og tenkte: «Er du så redd for dataspill, du da?» Den følelsen var en annen type jævlig enn det andre jeg hadde følt så langt. En panikk for at han skulle se meg, at våre blikk skulle møtes, og at han skulle føle at vi hadde noe til felles. At han kanskje skulle føle at han hadde noen støtte i meg. Det kjentes fundamentalt viktig at han aldri skal få kjenne på en fellesskapsfølelse igjen. Det gjør det fremdeles.
Han har vært veldig lite muntlig i språket under rettssaken, men noen ytterst få ganger skjer det. Gjerne hvis han skal forsøke å erindre noe fra selve terrordagen. Da han skulle beskrive hva han tenkte om mulighetene for at politiet kom til å drepe ham 22/7, brukte han eksakt de samme ordene som jeg kunne funnet på å bruke, i en helt annen situasjon. Han var «jævla lite keen på det», sa han. Sånn snakker jo jeg også. Dette er mine ord han bruker. Det er de rare, små øyeblikkene der, som plutselig dukker opp og forstyrrer meg. Forstyrrer rollefordelingen i rom 250. De øyeblikkene der Behring Breivik fremstår som noe annet enn et monster. Som bare en vanlig fyr. Det er så få ganger det skjer, så de blir lette å legge merke til. Og de er vonde på en annerledes måte. Dette er de få gangene der jeg kan se rester av et menneske i ham. At jeg kan se ørsmå glimt av ham i meg. Det er også da jeg tenker at «dette kunne vi ha stoppet».
I ideologien hans finner jeg gudskjelov ingenting felles, men det er ting i holdningen jeg ikke er uenig i. Som jeg til og med idoliserer. Æresbegrepet hans har masse til felles med mitt. Til tider er det nesten identisk. En grusom innrømmelse, men sann. Har du lovet noe, så skal det holdes. Det mener vi begge. Koste hva det koste vil. Et ord er et ord. Uansett hva det er som skjer. Om det så innebefatter å skjule et lovbrudd, så skal du holde det, hvis du har lovet det. Behring Breivik hadde antagelig elsket meg for mine holdninger på det punktet, og jeg hater ham for hans. Dette prinsippet om ære er en av bærebjelkene i livet mitt, og en av de få tingene jeg føler en stolthet over å forsøke å bevare. Noe jeg håper de rundt meg setter pris på, men som jeg gjennom rettssaken blir tvunget til å måtte tenke nøye gjennom på nytt. Jeg kommer ikke til å forandre standpunkt, men at Behring Breiviks ondskap også har i seg dette æresbegrepet, tvinger meg altså til å tenke nøye over hva det innebærer.
Han har jo åpenbart forelsket seg veldig i forherligelsen av seg selv som ensom ulv. At han er så sterk som klarte å isolere seg så lenge for å oppnå et mål. Også noe jeg kan kjenne meg igjen i. Dette er egenskaper som jeg higer etter å kunne ha selv, men som så langt har glimret med sitt fravær. Kunstnere som fordyper seg i et eller annet voldsomt tidkrevende, som forsvinner fra offentligheten for så plutselig å presentere et gigantomant storverk, mange år senere. Jeg elsker det. Beundrer det. Behring Breivik har åpenbart sett seg selv som en sånn figur. Følelsen av å være nettopp den outsideren har vært med på å gi ham den styrken han trengte for å gjennomføre aksjonen. Den følelsen av «bare vent dere, om noen år så skal dere få se», den kjenner jeg meg igjen i. Jeg kan lett se hvordan det kan bli noe meningsbærende i tilværelsen hans. Et annet element fra kunsten som jeg kan kjenne meg igjen i hos Behring Breivik, er det å lage noe, for så å komme opp med grunnen til hvorfor man ville lage det etterpå. Altså legitimere handlingen med teori i etterkant. Jeg gjør det selv i tekstskriving hele tiden. Har jeg en melodi som mangler tekst, så starter jeg gjerne med å improvisere frem setninger som høres bra ut, men som ikke har noen mening, og så fyller jeg på med ord til en mening plutselig kommer frem. Noe av den snublende måten å jobbe på synes jeg å kunne se hos Behring Breivik også. I måten han forsvarer «verket» sitt på i rettssalen. Produktet finnes der i all sin gru, og nå gjelder det bare for ham å forsvare det med ord i etterkant.
Selv det å ønske å drepe, og planlegge det, har jeg selv gjort. Riktignok var jeg bare elleve år gammel, men jeg har like fullt gjort det.
Det var helt fint å være meg i 1981. Jeg var en innegutt. Foretrakk tegneserier fremfor fotball. Steinsamling fremfor svømming. Var veldig lite fysisk av meg, og antok derfor også at jeg var elendig til å slåss. Ikke at det brydde meg stort. De få gangene det brygget opp til trøbbel klarte jeg nesten uten unntak å prate meg ut av problemene. Nesten. En fyr fra Svaneveien, altså feil side av Abildsøkrysset, hadde en dag fått det for seg at jeg måtte dras hardt i sekken, bakfra, rett rundt hjørnet fra skolen. Såpass hardt at jeg kunne risikere å lande på rumpa. Forholdsvis uskyldige ting, som barn opplever på skoleveien hver eneste dag, men som for en elleveåring betyr alt mens det står på. Dette gjentok seg i dagene som fulgte, og den store overhengende faren, for meg, var at min manglende vilje til å slåss gjorde ham stadig mere hardhendt ettersom dagene gikk. Noe måtte med andre ord gjøres før det utartet ytterligere. For gud forby at en av stroppene på sekken skulle ryke, og dermed tvinge meg til å fortelle om dette hjemme. Jeg hadde ingen planer om å måtte slåss, siden jeg visste det var sjanseløst, så da ble det plan B. Å lage et superfantastisk våpen. Dette superfantastiske våpenet fikk umiddelbart det selvforklarende navnet «forsvarsbeltet». Beltet skulle da bestå av et helt vanlig belte (størrelse gutt 11), hvor det skulle påmonteres tre dartpiler, som igjen kunne skytes ut ved hjelp av hver sin kraftige fjær. Når jeg tenker meg om, synes jeg å huske at det også ble laget noen riktig så flotte tegninger av dette. Jeg hadde fått tak i tre korte dartpiler, som jeg mente ville være perfekte til oppgaven, og noen temmelig dårlige fjærer som irriterte meg fordi de totalt manglet kraft, men likevel gode nok til at det kunne jobbes. Jeg klarte selvfølgelig ikke lage noe som helst, men puslet med det på kveldene. Jobbet kanskje litt ekstra, hvis jeg gruet meg til hva neste dag skulle bringe. Et par uker med svært klønete testing, og «forsvarsbeltet» var historie. Ingenting hadde skjedd, beltet ble brukt som belte, fjærene var kastet og dartpilene lå i boden. Jeg fikk heller aldri noe juling. Men ha det helt klart, «forsvarsbeltet», skulle ikke forsvare. Det skulle drepe. Det var dets eneste funksjon. Det skulle drepe før jeg ble drept. Det mente jeg fullt og helt. Jeg har enda til gode å møte gutter eller menn som ikke har vært innom de samme tankene, gjerne da vi var mellom 10 og 16 år en gang. Planlagt å drepe, eller drømt om å drepe. Mest sannsynlig hadde vi disse tankene kun for å gi oss en følelse av håp eller styrke, og var aldri i nærheten av å virkeliggjøre noe som helst. For meg har alltid minnet om lille meg og dartpilene vært noe søtt. En halv meter kortere versjon av den jeg er idag, og tynn som en flis, skulle ut og forsvare seg mot verden med et tøybelte, og noen butte lekepiler. Nå er det liksom ikke så morsomt eller søtt lenger.
Fordi for noen, så slutter det ikke inne i hodet.
Kunne jeg ha blitt som Behring Breivik? Vi er begge hvite menn, født på 1970-tallet, oppvokst i Oslo. Hvorfor ble vi da så forskjellige? Anders Behring Breivik har under hele rettssaken forsøkt å gi et inntrykk av at det er vi som har skapt ham. At nasjonen Norge har skapt ham, og at han er vår skyld. Det er vår skyld at han finnes. Vel, samfunnet vårt har til en viss grad skapt meg også, og jeg er virkelig ikke som ham.
Om åtte uker låser vi Anders Behring Breivik inne for godt. Jeg håper bare så inderlig at arbeidet med å finne ut av hva som skapte ham fortsetter. At ekspertene går løs på ham, ikke bare ideologien hans. Hogger i vei til de optimalt sett kan finne ut nøyaktig hvor det gikk galt. Da mener jeg alt fra hendelser i oppveksten til abnormaliteter i hjernen. Er det noe som helst å finne, så skal det finnes. Og vi skal alle sammen få vite det. Det skal være mer enn en livstid i fengsel. Det må bli en livstid av prøver og tester i tillegg. Anders Behring Breivik har snakket mye om at han frykter en dekonstruksjon av Norge. Nå er det opp til Norge å dekonstruere ham.
Ingen kommentarer