Så gjenstår bare dommen. En lang rekke av ord, ord basert på hvordan dommerne igjen har tolket andres ord. Beslutningen avhenger av hvordan dommerne har tolket ordene fra psykiaterne. Ord som psykiaterne igjen, i stor grad, har valgt på bakgrunn av tiltaltes egne ordvalg. Dommen vil bli ordenes tolkning av ord sagt om ord. Et famlende forsøk fra samfunnet på å gjøre det riktige med et altfor begrenset verktøy. Alle disse ukene i sal 250 har vært en beinhard påminnelse om ordenes mangler, muligheter og kraft.
Anders Behring Breivik har også vært opptatt av hvilke ord som brukes, men han har sjelden brukt dem for å opplyse. Oftest for å skade. I stedet for «demokrati» brukte han «flertallsdiktatur». AUFs «sommerleir» ble til «indoktrineringsleir». «Ungdommer» til «aktivister». En bevisst måte å gjøre ufarlige ord farlige på, men et så tydelig grep at det virket mer som barnslig trass enn dyktig debattering. Farligere føltes det da Behring Breivik omtalte deltagerne på Utøya som «individer» eller «AUF-ere». Avhumaniseringen av ungdommene gjennom ordbruken var iskald og gjennomtenkt. Omtalen av terroraksjonen som «spektakulær» eller «sofistikert»; det samme. Ordene var en del av våpenarsenalet.
Og favorittordet hans: «pompøst». Helt frem til målstreken har ordet spilt en rolle. Ved å si at han hadde valgt «en pompøs fremstilling» i de mest fargerike delene av manifestet og egen politiforklaring, fikk han tonet ned innholdet i det han skrev, men uten å ta fra det viktigheten han selv la i det. Det ble også raskt noe uangripelig for aktoratet å bore videre i. Utspørringen stoppet opp fordi ordet fungerte. Akkurat som når politikere velger å «legge seg flate», når de åpenbart har gjort noe som ikke kan forsvares, og gjentar dette om og om igjen til kritikerne etterhvert går lei og finner seg andre å plage, skjønte Behring Breivik at her lå det en løsning. Da han etter hvert merket at all repetisjonen kunne minske kraften av ordet, byttet han det bare med «glansbilde». Nytt ord, samme resultat.
Da Behring Breivik på et tidspunkt klarte å argumentere for at Lillebjørn Nilsen var en fare for nasjonen med sin versjon av «Barn av regnbuen» og at samfunnet vårt sto i fare for å rakne fordi jenter nå får ha sløyd på skolen, ble det derimot bare komisk, men det var likevel et eksempel på hvordan ord, rasjonelt, kan brukes til å argumentere for det mest bisarre. Ordvalgene ga mening innenfor de rammene Behring Breivik selv hadde satt opp, problemet var bare at tesen var så uendelig mye dårligere enn ordene han brukte. Såpass at vi endelig kunne le litt av ham også.
Ideologien hans kunne vi ikke le av. Professorene, forsvarets egne vitner, satte nesten alle som en det samme ordet på den. Fascisme. Kokt på den samme 90 år gamle spikeren har det tydeligvis hatt gode vekstvilkår gjennom internett. Det skrevne ordet er igjen blitt noe av det farligste et menneske kan skape. Vi får håpe Behring Breiviks meningsfeller hørte på vitneforklaringen til professor Tore Bjørgo om terrorisme.
«Det ser ut som en sofistikert strategi. Men det har bare én svakhet: Det er en oppskrift på fiasko.»
Og videre:
«Jeg kjenner ingen eksempler på noen terrorister som har lyktes med å skape revolusjon med denne strategien. Terrorister har kommet til makten, men ikke med denne strategien. Så det er en oppskrift på mislykkes.»
Gudskjelov har det dreid seg om mer enn Behring Breivik disse ukene, men viktigheten av ordene har vært gjennomgående. Da obdusentene som tok for seg ofrene fra bomben i regjeringskvartalet, brukte ordvalg som «ble delvis funnet» og «spredd over store avstander» om et menneske, var det første gang jeg ble regelrett kvalm av å være til stede. I motsetning til Behring Breiviks ord var det enkelheten som var det brutale.
Det samme gjaldt da Kripos skulle redegjøre for Behring Breiviks våpen og ammunisjonsvalg. På spørsmål fra dommerne om hva tomhylsene fra riflen kunne fortelle, ble det tørt konstatert:
«Dette er jaktammunisjon, ja.»
Filmen i hodet begynte å spinne, utelukkende basert på ordet. Jaktammunisjon. Han jaget ungdommene, det var det han hadde gjort. Han jaget dem og skjøt dem. Som dyr.
Obdusentene fortalte om hvordan de over natten hadde måttet bygge ut avdelingen for å kunne håndtere alle de døde som kom inn. To nøytrale, vanlige ord, som vanligvis ikke gir noen negative assosiasjoner, brant seg inn i hjernen.
«Økt kjølekapasitet.»
Kliniske ord, men innholdet i dem ga et frempek om mengden lidelse vi hadde i vente. For så kom vitnene. En jente som hadde gjemt seg i skrenten, fortalte om hvordan ungdommer ble skutt og falt i vannet.
«Du hører mennesker treffer vann og stein.»
Ordene var enkle, men igjen begynte filmen å snurre. Denne gangen med lyd. Jeg vet jo hvordan det høres ut hvis jeg står på land og kaster en stein mot vannet. Jeg kan sette meg tilbake til minner av akkurat de samme lydene. Sommerferie, barndom. Ordene kan ta meg dit. Men i denne historien var det ikke dit vi skulle. Det var ikke stein mot stein det ble fortalt om. Eller stein mot vann. Det var livredde barn og ungdommer som flyktet og falt. Mot stein. Mot vann. Ordene hørte ikke sammen.
Og samholdet. Håpet i alt det grusomme. Ordene som en redningsbøye. Noen ungdommer trøstet hverandre, mens de gjemte seg i skrenten.
«I morgen er vi hjemme. Da er vi varme.»
Jenta som sa det overlevde, og fikk rett. Ordene hjalp henne fordi hun trodde på dem. Men altfor mange kom seg aldri hjem.
«Han så frem til å bli 18 år.»
Korte ord lest opp i forbindelse med en obduksjonsrapport. Retten tok seg tid til mer enn bare det akademiske eller juridiske. I etterkant av hver obduksjonsrapport ble ord skrevet av pårørende og etterlatte lest opp. 77 stykker totalt. Trøstende ord, ment for å helbrede. Minneordene om de drepte fra Utøya fortalte nesten alle om noe som aldri kom til å skje.
«Drømmen hennes var å bli veterinær.»
«Gledet seg stort til han skulle begynne på videregående.»
«I ferd med å blomstre.»
Mens obduksjonsrapportene ble lest opp kjente jeg også hvor nervøs jeg ble for at stresset og presset skulle bli for mye for obdusentene. At de skulle komme til å bruke feil ord mens de snakket. Det føltes unormalt viktig at navn ble uttalt på rett måte. At alderen måtte stemme. At de ikke skulle måtte gå tilbake og korrigere hvis de sa noe feil. Småting som når «etiske retningslinjer» ble til «etniske retningslinjer» gjorde meg livredd for at noen skulle le eller fnise. Ingen lo. Selvfølgelig gjorde de ikke det.
«Av bildene ser vi at hun ikke hadde på seg sko.»
Obdusentene igjen. Vi, i salen, så ikke disse bildene. Det gjorde kun dommerne, aktoratet, forsvarerne og tiltalte selv. Var det akkurat så grusomt som jeg så det for meg? Ordene trigget fantasien. Det var mange av de drepte som ikke hadde på seg sko. Drept barbeint eller i sokkelesten. Det hørtes så kaldt ut.
Ordene fra de overlevende fra Utøya vil stå igjen som de sterkeste for mange. Barn og unge som forsøkte å sette ord på ting som normalt er forbeholdt soldater i krig. Her var det de som snakket minst som politikere som gjorde sterkest inntrykk. De enkleste setningene ble derfor de hardeste.
Et vitne beskrev forvirringen over plutselig å bli angrepet:
«Jeg forsto ikke hva vi hadde gjort for noe.»
Et barns reaksjon. Ikke en «aktivist».
En som var blitt skutt i lillesalen, men overlevde, var redd for ikke å bli reddet, og sa til personen ved siden av seg:
«Hvis jeg besvimer, må du si fra at jeg lever.»
Livsviktige ord, og ufattelig at hun hadde ro nok til å si dem.
Hun som hadde blitt skutt i halsen, brystet og gjennom hendene beskrev samtalen hun hadde i en båt, da hun omsider ble reddet fra øya.
«Så sier jeg til hun ene ‘ikke se på meg, du kommer til å få traumer ved å se på meg’.
Så sier hun, jeg ville ikke sagt det samme selv: ‘Nei, Ina du er veldig vakker’».
Ordene fra virkeligheten overgår litteraturen.
Andre ord ble evige på en annen måte. En politibetjent ble bedt om å fortelle om innsatsen sin på Utøya. De koordinerende bistandsadvokatene ble bombardert med spørsmål fra sine klienter, som de håpet at betjenten kunne besvare. Alle var fra pårørende som ønsket detaljer fra synet som hadde møtt ham der ute. Ordene politimannen måtte velge å bruke der og da, uten tid til å forberede seg, er ordene de etterlatte kommer til å huske for alltid. Ord som kommer til å fortolkes, til de som tolker dem til slutt selv er borte.
«Vi begynte å flytte på omkomne i enden av Kjærlighetsstien. Det var folk som lå i vann. Blant annet en gutt som hang opp ned på magen over en stein. Vi tok han ned og tok han inn mot land sammen med de andre.»
Hva la han i «opp ned»? Hvem var «de andre»? 69 drepte på Utøya betyr hundrevis, antagelig tusenvis av slike spørsmål. Et stort antall vil aldri bli besvart.
Og på tampen av dagene i sal 250: psykiatri, psykiatri, psykiatri. Selve kroneksempelet på ordenes kraft. Ord som skal definere det mest private. Innsiden av menneskehjernen. Hva er galskap? Hva er ikke? Ingen ble kloke. Ordene forvirret og irriterte meg. Neologismer, et ord som omtaler det å skape nye ord ut av intet, ble debattert med, for meg, nye neologismer. Til slutt hadde ordet ingen mening. Det kunne visst tolkes som man ville, fikk vi beskjed om.
Og så kom ekspertenes egne eksperter, Den rettsmedisinske kommisjon. De som var satt til å overprøve de sakkyndige rapportene. En flott tittel – «Den rettsmedisinske kommisjon». Tre ord, som i sammenheng gir inntrykk av å være noen vi bør lytte til og stole på, men så fort tittelen fikk ansikt, og menneskene bak ordene dukket opp, forsvant respekten. Selvgodhet, prestisje og stusslighet var ordene jeg noterte oftest.
Oppløpssiden: Torgeir Husby, fra det første rettspsykiatriske paret, startet fremleggingen av rapporten han hadde skrevet sammen med Synne Sørheim med noen overraskende ordvalg. Alt annet enn akademiske.
«Jeg føler meg ganske sikker på at det i ettertidens kjøligere klima, utenfor blitzlampenes og tv-studioenes livgivende varme…»
Var dette virkelig anledningen til å finne frem forfatterspiren i seg? Hva skjedde med faglig nøkternhet? Et litt mer nøytralt eller ydmykt ordvalg, færre flammende adjektiver, og følelsen av enda en aktør med narsissistiske trekk kunne ha vært unngått. Aller helst ingen ord i det hele tatt.
For i ordene som ikke er blitt sagt har det ligget mye. De vi ikke fikk lese fra rapportene om Behring Breiviks oppvekst er kanskje de viktigste. Ord som holdes tilbake for å beskytte mor og familie. Ord som hadde kunnet bli brukt forebyggende av oss, for å forhindre at vi får et nytt monster i vår midte. I hvert fall er det det vi håper. Kanskje nettopp fordi vi ikke har fått høre dem. Håpet er rart sånn. Om psykiatere, helsepersonell og andre fortsetter å grave i psyken hans i tiår fremover, og funnene publiseres, kan vi kanskje likevel, til slutt, få svarene. Håpet er at ordene kan bli grunnlag for læring og forbedring.
Fengsel skal ikke være tortur, det skal være frihetsberøvelse, og for en som nesten utelukkende har levd livet sitt online de siste seks årene vil det ikke være frihetsberøvelse med nett-tilgang. Behring Breiviks våteste drøm er utvilsomt å kunne sitte på sitt eget «St. Helena» og styre hat-imperiet sitt i trygghet bak murene. Jeg håper inderlig retten har det i seg å få inn en klausul om et fravær av internett i straffeutmålingen. Noen få ord som vil svi mer enn mye annet.
Vårt ansvar, vi som står igjen på utsiden av murene, er igjen å ta inn over oss ordenes kraft. Ord legitimerte handling i denne saken. Ord og deres mening ble til bomber, skudd og drap.
Det skal vi aldri tillate at skjer igjen.
Ingen kommentarer