Kristopher Schau forbereder seg på å rapportere fra 22. juli-rettssaken.

Relaterte artikler
Fakta

Rettsnotater

Kristopher Schau skriver fra 22. juli-rettssaken for Morgenbladet i ti uker fremover.

Rettssaken starter mandag 16. april.

«Det er noe fryktelig brutalt over hvordan livet bare har gått videre, for oss andre.»

Det kommer til å bli noen forferdelige uker i Oslo tinghus. Ti lange, opprivende og grusomme uker. Siden jeg allerede nå vet at det jeg kommer til å skrive under rettssaken vil bli så følelsesdrevet og så emosjonelt knyttet til de som skal forklare seg, de som opplevde terroren på kroppen, føles det riktig å prøve å få sagt noe før rettssaken begynner. Jeg vet at jeg ikke vil være i stand til å holde en profesjonell distanse til det som skal skje. Det er da heller ikke noe jeg ønsker. Skal jeg prøve å slippe til hjernen, får det bli nå.

 

Og nå, akkurat nå ... har jeg først og fremst dårlig samvittighet.

 

Jeg har dårlig samvittighet fordi, for meg, og altfor mange med meg, så var dette over. Jeg har selvsagt ikke glemt det som skjedde, og kommer heller aldri til å gjøre det, men jeg hadde lagt det bak meg. Emosjonelt. Hele 22/7 hadde jeg endelig klart å plassere sammen med alle de andre negative erfaringene jeg har samlet opp i løpet av livet. Som et minne. Et minne jeg kan hente frem når det trengs. Jeg får dårlig samvittighet, fryktelig dårlig samvittighet, for hvor fort jeg tydeligvis ønsket å gå videre. Hvor kort tid det tok før jeg rett og slett ikke orket å lese mer hverken om Utøya, regjeringskvartalet, Behring Breivik eller bomber. Et sted underveis må jeg ha blitt nummen. Det er ikke et år siden det skjedde engang, og det føles som en evighet. Jeg husker hvordan jeg, bare tre dager etter at det skjedde, tenkte at «dette kan ikke stemme. Det må være mer enn tre dager siden». Det føltes som om det hadde foregått alltid. Det hadde aldri funnes noe annet. Kun dette. Hvorfor er det da, nå, så fjernt? Hvordan kan noe som fylte 99 prosent av hodet mitt døgnet rundt mens det pågikk, nå være ute av tankene mine i dagevis av gangen? Hva inne i meg er det som velger å overstyre samvittigheten og begynne «å glemme»? Hva har skjedd med meg siden 22/7? Jeg trodde jeg hadde blitt et bedre menneske. At vi hadde blitt bedre. Ikke verre. 

 

Det er noe fryktelig brutalt over hvordan livet bare har gått videre, for oss andre, ikke for dem som var der. Kvernet på. Ubønnhørlig. Det er andre nyheter å følge med på, tv-programmer å følge, bøker som må leses og middager som må lages. Ubetydelige handlinger som må repeteres. Det har ikke vært plass til 22/7 lenger. Ikke på den måten. Mennesket klarer ikke være i det mørkeste rommet for lenge, så forhåpentligvis er det vel derfor også en bra ting at vi «glemmer». Det er kanskje nettopp fordi vi er skrudd sammen sånn at vi klarer å gå videre? Fordi hjernen vår overstyrer samvittigheten og tvinger oss. Men til uken har vi ikke noe valg. Nå må vi inn dit igjen. Inn i det mørkeste rommet. Samvittigheten forteller meg at det kanskje er på tide, også.

 

Noe annet jeg skammer meg over, er hvor konkluderende jeg har vært siden dette skjedde. Hvor mye jeg har gått rundt og gjettet, enda så lite peiling jeg har hatt. Kommet med det jeg har ment, eller har trodd, var sannheter.

 

«Det har gått av en bombe på VG.» Det var sånn det begynte for meg. En oppglødd, dramatisk telefon, som var feil. En gjetning, som jeg umiddelbart tok for sannhet. Så fort jeg fikk på tv-en ble det klart at det selvfølgelig var regjeringsbygget, ikke VG. Feilen var avklart, men gjettingen hadde så vidt begynt. Den stoppet ikke. Den bare flyttet seg. Delte seg opp i mange små gjetninger, som igjen ble til nye. Var det en bombe? Hva slags bombe var det i så fall? Kanskje det var en gasseksplosjon? Drev de ikke og bygde der? Kanskje det var en anleggsulykke? Det var akkurat som om å gjette var alt jeg gjorde de første timene. Kastet ut teorier – konkluderte en hel masse. Og jeg visste jo absolutt ingenting. For så kom Utøya. Først bare som en antydning fra statsministeren, i en av de første uttalelsene hans om eksplosjonen i regjeringskvartalet. Det var da hodet virkelig føltes som om det skulle eksplodere. Spekulasjonene, gjettingen, var på høygir. 

Hva er det som skjer? 

Hvem? 

Hva? 

Hvorfor? 

Mest hvem. 

Jeg var veldig opptatt av hvem. Var til tider også veldig sikker på hvem, uten at jeg hadde rett. Fra terroren på Utøya ble bekreftet, og i dagene fremover, gikk konkluderingsbehovet over i en følelse av kaos. Et stort, kjipt, emosjonelt kaos. Det var akkurat som om hjernen gikk gjennom så mange følelser at den hadde problemer med å velge hvilken den skulle prioritere. Den følte frykt for omfanget. Avsky for innholdet. Raseri overfor gjerningsmannen/gjerningsmenn. Kvalme, oppjagethet, utmattelse, og innimellom til og med glede. Glede for dem som ble gjenforent med sine nærmeste. Den emosjonelle lapskausen var komplett. Det var hverken kapasitet til eller behov for å mene noe som helst. Jeg bare fløt med. Men så, etter noen dager, krøp det frem igjen. Behovet for å konkludere, og dermed også gjettingen. 

Hvem er han? 

Hvorfor ble han sånn? 

Kan det skje igjen? 

Jeg svarte på alle spørsmålene. Antageligvis fremdeles med overveldende feil resultat, men svarte, mente og konkluderte gjorde jeg. Gjør ennå. Nå starter det gjerne med et fortvilet forsøk på å resonnere meg frem til et eller annet, før jeg etter hvert går lei, og begynner å konkludere. Har bastante meninger om hvem Behring Breivik er, hvordan han ble sånn, og hva som kunne vært gjort for å unngå at dette skjedde. Jeg, som hverken var på Utøya eller i regjeringsbygget, eller engang kjenner noen som var der, aldri har hatt noen befatning med Behring Breivik, eller kjenner noen som har hatt det, går altså allikevel rundt og mener, og konkluderer en hel masse. Mener ting om ting jeg virkelig ikke har noen greie på. Har klare meninger om Behring Breivik hadde hjelp, om han er utilregnelig, om PST kunne ha grepet inn tidligere. All forvirringen, den voldsomme, emosjonelle utladningen, er igjen blitt byttet ut med synsing. For all del, det er bra vi mener. Men jeg aner jo ikke hva jeg holder på med. Om det jeg mener i det hele tatt stemmer. Jeg håper bare til slutt å ha rett. Et håp som bunner i et ønske om at det skal være mulig å oppnå en følelse av – sikkerhet. Det jeg etterlyser hos meg selv, er bare en større grad av ydmykhet overfor hva jeg faktisk vet noe om. Det er også derfor jeg føler at jeg må skrive om hva jeg føler nå. Det er det nærmeste jeg kommer noe som ikke kan være feil.

 

Dette ønsket om å kunne konkludere er for så vidt ikke så ille, det er mest irriterende. Men noe som er dårlig, som rett og slett er elendig av meg, er hvordan jeg reagerte da det ble klart at gjerningsmannen var Anders Behring Breivik. 

 

Aller først ble jeg glad for at det dreide seg om en etnisk nordmann, og ikke en kaklende gal islamistisk ekstremist. Dette synes jeg er helt legitimt. Bare tanken på hvilket uhyggelig politisk klima vi kunne få her om det siste hadde vært tilfelle, gjør den type reaksjoner helt uproblematiske. Nei, det jeg skammer meg over, som gir meg enda et stikk av dårlig samvittighet, er skadefryden jeg følte overfor dem som faktisk trodde at det var al-Qaida eller andre islamistiske grupperinger som sto bak terroren. Oppe i all denne elendigheten, sorgen og fortvilelsen så tok jeg meg altså, mentalt sett, det bryet, det lille frikvarteret, og klappet meg selv litt på skulderen og tenkte at «ja, der fikk dere for paranoiaen deres. Hvem er det som egentlig er de farlige her?». Følte at jeg vant noe. Bygninger var blitt sprengt. Mennesker var blitt drept. Barn og ungdommer var blitt drept. Og jeg klarte allikevel å finne plass i mitt grunne sinn til å notere meg for en liten «seier» oppe i det hele. Sånn skal ikke jeg være. Det er ikke akseptabelt. Om det på noe tidspunkt skulle være anledning til ikke å bry seg om sin egen sosiale forfengelighet, så var det vel da. 22/7 var virkelig ikke dagen da noen av oss vant. 22/7 var dagen da alle tapte. Jeg proklamerte gudskjelov ikke min lille «seier» til noen. Jeg nøt den i det stille, inne i mitt eget hode. 

 

Men jeg klarer ikke forholde meg til selve rettssaken heller, uten at også den gnager i samvittigheten. Det er noe trist med det hele. 

 

Juss frustrerer meg. Det er en nødvendighet som vi må ha, og skal ha, men det at det ikke er, og aldri kan bli, en eksakt vitenskap, det frustrerer meg. Gjør meg trist. I matematikk, fysikk, biologi et cetera finnes det noen absolutter vi alle kan enes om, noen eksakte verdier, men juss kan aldri bli noe annet enn et godt forsøk, og det kjenner jeg at jeg trives dårlig med. Jussen er menneskets beste forsøk på å holde orden, og ikke noe mer enn det. Det burde ikke være rom for tvil innenfor jussen, men det er det jo. Selvfølgelig er det dèt. Skulle bare mangle. Men det er der frustrasjonen min ligger. I at vi være enige i sluttresultatet. Om ikke enig, så må vi i hvert fall godta det. Bland dette med den enda mindre absolutte «vitenskapen» rettspsykiatri, og produktet blir enda dårligere. Jussen kan ta feil. Tar innimellom feil. Og allikevel insisterer den på at den har rett. Om jussen finner det for godt å fortelle meg at akkurat i dag så er 3+3 =8, må jeg godta det. Breivik er tilregnelig. Jeg må godta det. Breivik er utilregnelig. Jeg må godta det. Hva enn sluttresultatet blir, må jeg bare pent godta det. Og jeg kommer til å gjøre det også. Sier de at han er gal, ja så kommer jeg til å forholde meg til ham, og alt han har gjort, som om det var en gal manns verk. Sier de at han er «frisk», eller tilregnelig, ja så kommer jeg til å slippe til hele det andre kobbelet av følelser. Raseriet og hatknappen kommer til å bli satt på maks styrke. Fordi det er det jeg har fått «beskjed» om å føle. Det irriterer meg at jeg ikke kan velge selv hva det er jeg får lov til å føle i denne saken, at det er opp til noen sakkyndige å bestemme. Fordi jeg har valgt å tro på rettssystemet vårt, at dette er det beste vi får til per nå, må jeg ta konsekvensene av det også, og la dem diktere hva jeg skal føle. Frustrerende. Og så får jeg dårlig samvittighet for at jeg «synes synd» på rettsvesenet som er så lite eksakt, som bare gjør så godt det kan. Menneskene som prøver. Hvilken rett har jeg til å «synes synd på rettsvesenet»? Jeg som bare går rundt og gjetter allikevel, er da virkelig ikke i en posisjon til å kunne «synes synd på» en offentlig instans. 

 

Jeg kommer til denne rettssaken uten å ha lest massevis av dokumenter og kronikker, og det er mye på grunn av alt dette. Et forsøk på ryddighet. Jeg liker bare å tro at det er der inne, i rettssalen, at alt «det riktige» skal komme frem. Jeg er nødt til å tro på det. Hvis ikke, er det noe grunnleggende som rakner. Når det stort sett bare er gjetninger det jeg har drevet med, her ute – og så mye feil som jeg har tatt mellom 22/7 og nå – så må jeg innfinne meg med, og godta, at dette er det andre som kan bedre enn meg. Akkurat som jeg må stole på jussen, så må jeg stole på at det er det som skal komme frem i tinghuset som er sant. Det føles mer snobbete, mer feil, om jeg skal komme inn dit med all den informasjonen jeg mener er riktig. Så da gjør jeg det sånn. Stoler på systemet. Stoler på at både aktoratet og forsvaret kommer med alt som er verdt å nevne, og at den informasjonen jeg nå skal få er den jeg kan bruke til å konkludere med. Alternativene føles uholdbare. Hele samfunnet vårt er jo basert på en eller annen form for gjensidig tillit. At bussjåføren faktisk kjører dit han skal. At det er leverpostei i leverposteiboksen. At politikerne gjør det de har lovet. At skyldige blir dømt. Blir dømt riktig. I stedet for å lese sakspapirer, rettskjennelser og aviskronikker har jeg derfor prøvd å snakke med folk. Med dem rundt meg. Folk som gudskjelov ikke var der, som ikke kjente noen som var der, eller som ikke har som jobb å mene noe om dette, men som like fullt er berørt av det som har skjedd. Hva tenker de nå? Hvor er de nå? Felles for nesten alle er at de, som meg, har gått videre, dessverre får jeg si, men at så snart temaet kommer opp så kommer engasjementet. Og det kommer fort, og overraskende bombastisk. De fleste av oss har bestemt oss. Vi vet hva vi tror om tiltalte. Hva vi synes burde være riktig straff. Vi vet til og med, eller har sterke meninger om, hva han kommer til å si og gjøre i rettssalen. Enda vi egentlig har kommet oss videre, vil vi tydeligvis så veldig gjerne uttrykke noe stort, viktig og korrekt. Det er akkurat som om vi skriker etter en eller annen form for orden. En fasit. Et eller annet håndfast som gjør at vi kan si sånn var det. Sånn er han. Dette skjedde. Og så kan vi gå videre. «Vi», altså vi som ikke var direkte involvert. De som var der eller hadde noen der .... Det er utenfor min fatteevne hva det innebærer.

 

Og da er vi tilbake til dette med samvittigheten igjen. Hvordan i alle dager skal jeg kunne skrive om dette på en ryddig måte de neste ukene? 

Da jeg fikk henvendelsen fra Morgenbladet fortalte jeg det selvfølgelig med en gang hjemme.

«Morgenbladet spør om jeg kunne tenke meg å dekke rettssaken.»

«Jøss, hvorfor gjør de det?»

«Vet ikke.»

«Skal du gjøre det, da?»

«Vet ikke.»

 

Det siste var en løgn. En ren kokettering. Selvfølgelig kom jeg til å si ja. Noe i meg ønsket å kikke. Den minst kledelige av alle menneskelige egenskaper. Kikke. Jeg ønsket å se Behring Breivik i levende live. Høre ham snakke. Se ham gå. Bare stirre på ham. Det er ikke noe medmenneskelig over det behovet. Ingen steder i hodet mitt finner jeg et forsvar for det behovet, men det er der. Åpenbart, for det var det som fikk meg til å si ja i utgangspunktet. Det, og også vissheten om at jeg da kunne få være til stede under noe viktig. Noe historisk viktig. Grusomt, forferdelig, men like fullt viktig. Det var det første jeg tenkte og følte. På Tinghuset skal det verste av det verste brettes ut. Mennesker skal gjenoppleve sine livs verste øyeblikk, men likevel tenkte jeg aller, aller først på meg selv. Hvilke erfaringer dette kunne gi meg. Det er en elendig menneskelig refleks. Som jeg skammer meg over. Gremmes over. Og som gir meg dårlig samvittighet.

 

samfunn@morgenbladet.no