KOMMENTAR
For 15–20 år siden søkte jeg en informasjonsjobb i et departement, og ble innkalt til intervju. I rommet satt tre kvinner, hvorav to skulle være mine overordnede. Første spørsmål gjaldt hvorvidt jeg ville ha problemer med kvinnelig sjef. Jeg husker hvor bardust det kom. Åpenbart svarte jeg heller ikke tilfredsstillende, for temaet kom igjen og igjen.
Da jeg gikk, skjønte jeg at jeg ikke ville få jobben, men for øvrig var jeg forvirret. På dette tidspunktet hadde jeg aldri hatt en kvinnelig sjef. Jeg kunne ikke tro at jeg ville ha problemer med en heller. Signaliserte jeg likevel noe slikt, eller var intervjuerne forutinntatte?
Historien poppet opp igjen denne uken, hjulpet frem av min sjef i Morgenbladet (kvinne), som ville at jeg skulle skrive om «feministstaten» og diskusjonen som den antifeministiske bloggeren i Bergen, Eivind Berge, har skapt i tabloidsommeren. Mitt umiddelbare svar var nei, for jeg er jo homo og følgelig fritatt fra kjønnsrollemønsteret. Dette angår meg ikke, mente jeg.
Da jeg begynte å tenke over det, kom både det ene og det andre frem fra glemselen. En av de pussigste opplevelsene kan jeg ikke knytte til tid eller anledning. Jeg husker bare at vi var to i en eller annen forhandlingssituasjon. «Hva er det med deg?» spurte hun et stykke ut i samtalen. «Jeg spiller på min kvinnelighet, men du responderer ikke.»
Så til saken. Historikeren Nils Rune Langeland skrev alt for flere år siden om «vaginalstaten», som rammer et økende antall mistilpassede menn, en gruppe kjønnsforsker Jørgen Lorentzen kaller «et vandrende katastrofeområde». Langelands hovedpoeng er at samfunnsutviklingen har gjort menn overflødige som forsørgere. De blir ikke fedre, eller de dumpes når barnet er født. «Den norske kvinnen er nå gift med staten, som oppfyller rollen som trygg, stabil og fornuftig», sier han.
Lorentzen snakker om mennene vi kjenner fra ulike statistikker, de som i økende omfang faller ut av skolen, mislykkes som partnere, forblir barnløse, begår selvmord, og ruser seg.
Når identifiserbare grupper systematisk kommer dårlig ut, er det noe samfunnet må ta alvorlig, om ikke annet så ved å forske frem og diskutere fakta.
Situasjonen ser ut til å ha blitt akutt fordi en foreløpig reaksjon på utviklingen, den som gjerne kalles antifeminisme, er blant drivkreftene til Peder Nøstvold Jensen («Fjordman») og Anders Behring Breivik. For dem kobles hatet mot feminister sammen med hatet mot venstresiden generelt og mot muslimer.
Eivind Berge – mannen bak blant annet et stygt forsvar for voldtekt – har en annen variant. Han ser muslimene som en mulig alliansepartner mot feministene.
La oss gjøre det i overkant enkelt og koke temaet ned til sex. På forskningsspråket kalles det gjerne sosial seleksjon og «resirkulering» av menn. Forsker Kari Skrede har studert norsk reproduksjon siden 1940-tallet, og sett at kvinner i økende grad velger bort visse typer menn. 20 prosent av dagens 50-årige menn er barnløse, i 1990 var det 14 prosent. Menn med makt og ressurser får derimot flere kull. Den som har, han skal få.
Selv om dette gjør seg sterkest gjeldende på landet og i lavere inntektsgrupper, finnes eksemplene også i middelklassemiljøene, der jeg for det meste er å finne. Iblant er det forbløffende å se hvordan jenter med solid raddisbakgrunn, straks de får sjansen, dumper sin myke mann fra samme miljø til fordel for en macho råtass i et høystatusyrke, gjerne 15 år eldre og med barn fra tidligere ekteskap.
For godt måls skyld er det dessuten gjerne disse mennene som fremstilles som kyniske, ikke kvinnene de blir sammen med i andre eller tredje runde.
Vi homofile vet alt om sex som mektig drivkraft hos menn. I våre miljøer er sex på sitt vis uhyre enkelt. Fra første møte til vi går hver til vårt igjen, behøver det ikke gå mer enn ti minutter. Ofte er det ikke engang utvekslet et ord. Å få seg et ligg hvis man må ha det, er en smal sak, selvsagt forutsatt at man ikke er for kravstor.
Grunnen er at mann møter mann. Når mann møter kvinne, er det ofte langt mer komplisert, har jeg skjønt, i alle fall etter russetiden. Å være – eller føle seg – utestengt fra reproduksjon er ingen liten ting. Det kan fort oppleves som en kamp for overlevelse. Takler man det ikke mentalt, er veien kort til hat, for eksempel mot «feministstaten». Som Eivind Berge har sagt, alt ble mye lettere da han fikk seg dame.
Homofile menn vet alt om dette, fra en annen vinkel. Vår sex har tradisjonelt og prinsipielt ingen annen funksjon enn nytelsen. Der er kjernen både i homohatet (jevnfør Nina Karin Monsen) – og i mange homofiles selvhat. Vi bidrar ikke til familie- og samfunnsbygging, vi utsletter oss selv.
At homser i vår tid likevel har begynt å få barn i et visst omfang, ofte i sinnrike allianser mellom homopar og lesbepar, kan forandre bildet, men det vil ta tid. I første omgang gir det bare ny næring til både hat og selvhat: Sexen vår forblir prinsipielt like formålsløs, men vi omgår det hele med befruktningsteknikk og får barn likevel.
Også blant homofile ligger tvilen der, tross forskningen som tyder på at barn har det like bra i våre familier som i tradisjonelle: Gir vi våre liv et meningsfylt innhold ved å sende barn ut på en farefull ferd?
Berøringspunktene til kasserte heteromenn er tydelige nok: Siden vi nå en gang er homofile, har vi en forklaring på – eller en unnskyldning for – at vi forblir barnløse. Det er akseptert. Sånn er det bare.
Hva skal den barnløse, heterofile mannen fortelle sine foreldre?
Han blir sikkert antatt å være skaphomse også.
Når den heterofile mannen på toppen av det hele ser at en del homser likevel skaffer seg barn – med en finte som ikke står til hans egen rådighet – er det trygt å anta at heller ikke vår eksistens bidrar til sinnets munterhet.
Jeg tør nesten ikke nevne at det også finnes heterofile kvinner som søker forbindelse med homofile menn for å barn. Med oss kan hun få det forretningsmessige foreldrearrangementet hun ønsker seg.
Om det nå er slik at en betydelig og økende andel menn spilles ut over sidelinjen, snakker vi om et problem vi foreløpig bare har sett de første konsekvensene av. Det finnes heller ingen enkle løsninger. Å reversere velferdsstaten eller likestillingen kan vi jo bare glemme. Og at menn fortsatt dominerer viktige samfunnsområder, for eksempel næringslivet, spiller i denne sammenhengen liten rolle.
Nils Rune Langeland snakker om en historisk dreining, en darwinistisk utfordring til den tidligere så suverene mannen, som det kun finnes ett svar på: en ny mannsrolle.
Det lyder enkelt, men er vanskelig: Heterofile menn må utvikle strategier for å ha et tilstrekkelig meningsfylt liv uten fast partner og/eller uten barn.
Også dette er noe vi homofile vet en del om, barnløse og enslige som vi ofte er. Trøsten får være at trygghet alene også er det beste utgangspunktet for likevel å havne i parforhold. Ingen vil jo være sammen med en desperado.
Mannsroller utvikler seg som kjent over tid. Også denne lar seg nok utvikle etter hvert.
Og skulle det bli for langtekkelig og tungt, kan de vanskeligstilte mennene plukke et råd fra feministene de ikke liker. I et 8. mars-tog jeg gikk i en gang på 1980-tallet, lød en av parolene: «Ta et lesbisk prøveår, du også.»
Frank M. Rossavik er kommentator i Bergens Tidende, forfatter og skribent i Morgenbladet.
Ingen kommentarer