Ingen kommentar

 Illustrasjon: Marvin Halleraker. www.marvin.no
Illustrasjon: Marvin Halleraker. www.marvin.no

Hvorfor bruker journalister tiden på å svare på spørsmål heller enn å stille dem?

KOMMENTAR

Et munnhell om Morgenbladet for litt mer enn et tiår siden, sa at journalistene i avisen helst ville slippe å snakke med kilder i sakene sine. De kunne jo si alt så meget bedre med egne ord.

Nå har norsk presse satt munnhellet ut i live, dog med en variasjon: Hvorfor snakke med andre når vi har et hav av interne eksperter å velge mellom?

Det er flere som har sett tendensen, selvsagt. Ingressen her er lånt fra Vera Kvaal, som i Radiofront på NRK P2 spurte Kyrre Nakkim, samfunnsredaktør i NRK og mannen som vet hva andre mener (bedre enn de vet det selv faktisk): Hvorfor bruker stadig flere journalister tiden sin på å svare på spørsmål fremfor å stille dem?

 

Vi har vært gjennom en rettssak hvor pressen har fått ros for en sober og respektfull dekning. Det ble aldri et sirkus i Oslo tingrett.

Men vi fikk ord. Mange av dem. Og gjerne fra de samme menneskene. Anders Giæver, VG, var i alle kanaler, slett ikke bare i VG. Harald Stanghelle, Aftenposten, var overalt, høyt og lavt. Intervjuet på dagbladet.no av kommentator-gone-programleder Martine Aurdal, på NRKs nett-tv og på TV2 Nyhetskanalen. Om han da ikke satt i Dagsnytt 18-studio og svarte på alt vi kunne tenkes å ville vite om rettsaken. Overalt var det pressefolk som svarte pressefolk.

 

De er kommentariatet. De er overalt, hele tiden, og mener noe om noe. Og aller mest mener de om norsk politikk – for ikke å si norske politikere.

Det kom en bølge med kommentariatkritikk i kjølvannet av at Audun Lysbakken (daværende SV-nestleder) og Torbjørn Røe Isaksen (daværende Unge Høyre-leder) skrev essayet «Kommentariatets diktatur» i Samtiden i 2008. De to spissformulerte hovedbudskapet sitt slik: «Norsk politisk journalistikk er syk. Den er smittet av sportsjournalistikken, og lider av overflatiskhet og alvorlig mangel på relevans».

Som de ropte, fikk duoen svar. Et nær samlet korps av politiske kommentatorer klappet barnehodene lett overbærende: «Dere mener kanskje godt, men dette var veldig kunnskapsløst. Hvis ikke vi passer på, vil dere bare snakke uavbrutt og uten motforestillinger», oppsummerte Helge Øgrim, redaktør i Journalisten.

 

Og så ble det stille. Ett år senere, ved valget i 2009, problematiserte herværende avis kommentatorenes rolle. Journalist Simen Sætre spurte hvilke konsekvenser en kritikk av kommentariatat ville få, og talende nok var det avisens egen samfunnsredaktør Frank Rossavik som svarte: «Ingen».

Vi burde likevel snakke om disse kommentatorene, selv om Dagbladets bylinebilder av Marie Simonsen er blitt litt mindre i omfang enn før.

Det er et naturlig å debattere dem etter at meningsbærerne i en av landets største aviser ber statsministeren om å trekke seg – på forsiden, en av landets mest synlige salgsplakater.

Naturlig i en mediehverdag der politikere får beskjed i radio- og tv-studio om at «vi har dessverre ikke mer tid» – for nå skal våre egne kommentatorer komme i studio for å tolke det du nettopp har sagt, slik at folket forstår hva du egentlig mente.

Naturlig i en situasjon der avisene, av økonomiske hensyn, snart holder seg med flere kommentatorer enn journalister.

 

Ifølge journalismen består samfunnet av tre grupper: makthavere, vanlige mennesker og journalister. Journalisten skal granske makthaverne og fungere som advokat og talerør for dem som ikke kommer til orde. «Journalismen bygger på en helt spesiell demokratioppfatning, som dreier seg om en særegen blanding av elitisme og populisme. Journalistens evne til å gjennomskue makthaverne blir avgjørende for demokratiet. Det verste som kan skje, er at makthaverne etterlates alene med det uskyldige folket. Derfor får ikke politikerne snakke direkte og uformidlet med borgerne, men det er nødvendig at journalisten griper inn, formidler, tolker og omtolker», skrev Tone Tufte Nedrestøl i masteroppgaven Kommentariatet fra 2010.

 

Dagsnytt 18 på NRK P2 er programmet som fremfor noen samler kommentariatet til dyst og et godt eksempel på journalisme i praksis. En gjennomgang fagbladet Journalisten gjorde i perioden 1. januar til 30. november i fjor, viser at følgende mediefolk gjestet programmet mer enn 10 ganger: Harald Stanghelle, Aftenposten (17 ganger), Marie Simonsen, Dagbladet (13), Lars Helle, da Dagbladet (12), Arne Strand, Dagsavisen, Elisabeth Skarsbø Moen, VG, Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbund, Anders Giæver, VG (alle 10 ganger).

Etter tre ukers lytting på Dagsnytt 18 fant for øvrig komiker Are Kalvø ut at 25 prosent av gjestene i programmet var journalister eller redaktører, skriver han i Anti-festkrift til Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum.

 

Og hva svarte Kyrre Nakkim da Vera Kvaal spurte ham i Radiofront? At aktørene i samfunnet er blitt profesjonaliserte og svarene innstuderte, med en strategisk setning som gjentas flere ganger. Det foregår så mye skjult, og det er så mange agendaer. Dette må tolkes, forklarte Nakkim.

Men som medieviter Paul Bjerke sa i samme program: Det burde være mulig å stille spørsmålene til dem som har makten, eller i alle fall de som har en reell faglig kompetanse på området, i stedet for til kommentariatets alltid beredte representant.

For disse menneskene, som hver for seg ofte er blant de aller flinkeste i vår bransje, rekrutteres gjerne fra små miljø. Og de mener overraskende ofte det samme, med noen hederlige unntak. «Det er trangt i rommet mellom Per Kristian Foss og Jens Stoltenberg», for å si det med Bjerkes ord.

 

Og ja, kommentariatet, med alle sine «sterke meninger» og sitt selvbilde som fritenkere, holder seg gjerne til den brede vei. I masteroppgaven Vaktbikkjer i flokk fra 2010 analyserer Pia Martine Wold samtlige kommentarer om Erna Solberg i ni aviser fra januar til over stortingsvalget i 2009. Hun finner 1) en nokså entydig negativ oppmerksomhet over hele linjen i første del av perioden, 2) et markert vendepunkt i omtalen av Solberg 6. august, og 3) en nokså entydig positiv oppmerksomhet om Solberg fra og med dette vendepunktet.

I rene tall: Før det Wold omtaler som vendepunktet, var 50 av kommentarene negative, 45 nøytrale og 10 positive Fra 6. august til 30. september er 51 av kommentarene om Solberg positive, 40 er nøytrale og 11 negative.

Hva skjedde 6. august? Det var dagen Dagbladets Martine Aurdal skrev at ferien hadde gjort Erna Solberg godt, at hun på en pressekonferanse smilte, så godt ut og «gikk lenger enn noen annen partileder har gjort så langt i valgkampen i forhold til å svare på hva slags politikk Høyre vil føre i regjering…».

Mer skulle det tydeligvis ikke til før vinden snudde. En god måned senere var Aurdal selv på plass med en forklaring: «Nervøse AP-folk har i helga forsøkt å gi meg ansvaret for Høyres fremgang (…) Jeg kommenterte bare det andre burde sett: Høyrelederen er en sjef som er god i motgang.»

Like viktig er Wolds gjennomgang av presisjonsnivået i omtalen av Erna Solberg. Solbergs vekt ble for eksempel ilagt stor tyngde av våre politiske kommentatorer. Få gikk i dybden av den politiske situasjonen, forklaringer var ofte fraværende i resonnementene, eksemplifisering og konkretisering likeså. «I lys av at kommentatorene dessuten går fra å omtale Solberg som en uegnet partileder til en valgvinner og sannsynlig statsministerkandidat uten at hun har skiftet standpunkt i noen viktige politiske saker, fremstår karakteristikkene som nær tomme», konkluderte Wold.

 

Er dette så farlig da? Er det ikke bare en av mange bekreftelser på det alle vet: At journalistene har et selvbilde utover alle proporsjoner?

Kanskje det. Men norsk presse nyter godt av en rekke privilegier. Momsfritak, pressestøtte, NRK-lisensen, TV2s reklamemonopol, radio- og fjernsynskonsesjoner, selvdømmeordning (for vi feller oss selv for overtramp i denne bransjen), lovfestet redaktørfrihet og rett til å skjule kilder. Vi har ikke fått disse fordi vi er så flinke til å tolke statsministeren i Dagsnytt 18. Ikke bare, i alle fall. Disse rettighetene har vi fordi vi har et samfunnsoppdrag, som riktignok ikke er definert av andre enn oss selv, men som oppsummeres godt i våre interne steintavler, Vær varsom-plakaten.

 

Vi vil trolig få flere kommentarer fremover, og mindre journalistisk fotarbeid og systematisering av informasjon. Kyrre Nakkim sa nemlig også til Vera Kvaal at en årsak til at NRK slipper til kommentatorene, er at det er så mange flater som skal fylles. Det gir bud om en ikke veldig fjern fremtid.

2013, omtrent. Etter at Schibsted har tvunget hestekuren sin på avisene Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad og kvittet seg med flere hundre medarbeidere, og A-pressen har gjort det samme. Det er billigere å skrive kommentarer enn å gjøre journalistisk fotarbeid – selv om kommentatorene ofte er høyt gasjerte. En aldri så liten bransjehemmelighet: Når små aviser i trange tider blir enda mindre og dermed lover å være «meningsbærende» og å ta deg med «bak nyhetene», er ikke dette noe særlig annet enn en helt nødvendig strategi for å fylle sidene.

 

Kommentariatet utgjør på mange måter en trussel. For demokratiske verdier, men også for journalistikkens egne idealer. Derfor er dette en oppfordring om å gjenreise den journalistisk grunndisiplinen. Om å intervjue kilder og høre andres stemmer. En oppfordring om å skrive færre kommentarer.

Og det fra kommentarplass.

 

Jo Moen Bredeveien er redaktør i Plot
(et reportasjemagasin kjemisk fritt for
kommentarer).
samfunn@morgenbladet.no